God morgen!
Jeg er som mange andre. Jeg er glad i det timelige. Alle som kjenner meg veit det. Jeg liker vakre ting, rare ting, sære ting. Ting som kan nytes, kortvarig eller langvarig, sko, kjoler, det blir egentlig aldri for mye av noe. Jeg vil gjerne underholdes. Jeg vil spise, drikke og være glad. Og jeg syns alt dette er heilt fint. Er jeg grådig av den grunn? Er jeg uforstandig?
Da Jesus skulle forklare hvorfor en skal ta seg i vare for grådighet, fordi det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod – så fortalte han denne lignelsen i Lukasevangeliet:
”Det var en rik mann som hadde fått god avling på jorden, og han tenkte med seg selv: Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og ellers alt jeg eier. Så skal jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad! Men Gud sa til ham: Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet? Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud."
Men hva er det så å være rik i Gud? Jeg har ikke noe problem med å forstå liknelsen, se bondens grådighet, se at det var bare plass for han selv og sitt. Og det vil jo jeg tenke er uforstand. Fordi jeg tenker det er et begrenset og avsondret liv, et fattig liv. Mens andre ville si at det var hans fulle rett, for det var jo hans egen avling. Litt sånn som reklamen – fordi du fortjener det. Men blir det rett av den grunn, at vi tenker vi fortjener det?
Kanskje er det greiere å få grep på Jesu innledning til lignelsen – det er ikke det en eier som gir giv, selv om en har i overflod. Nei, det er sannelig og heldigvis ikke det en eier som gir liv. Mennesket lever ikke av brød alene. Selv om vi også trenger brød. Og vi skal ikke åndeliggjøre andres fattigdom. Eller underslå alvoret i å ikke ha så det rekker og ydmykelsen som ligger i det for både voksne og barn blant oss.
Heldigvis kan vi ikke eie de viktigste ting i livet, menneskene vi er glade i og er bundet til, eller skjønnheten i kunst eller natur. Vi kan tro vi eier, men kunsten vil alltid tilhøre øyeblikket og mennesket som lar seg berike, og vinden som stryker over deg eller røsker tak i deg, driver videre. Kanskje er dette å være rik i Gud. Å innse at vi ikke kan eie. Kun låne. Få glimt, gjennom små hull anes skatten.
For hvor skatten deres er, der vil også hjertet deres være.
