Å be er å snakke med Gud – Gud slik som vi opplever Ham.
Noen ganger kommer ordene hulter til bulter. Når ordene kommer fra hjertet, så er man ikke så nøye med rekkefølgen. Det viktigste er å snakke sant om livet mitt. Da snakker man hjertespråket.
Dagens tekst er en salme, og ei bønn. Her kommer klage og lovsang hulter til bulter.
Les setningene. Klage, bønn, lovsang og lengsel. Det kan være kort vei fra det ene til det andre.
Jeg kan kjenne igjen dette fra mitt eget liv. En periode i livet mitt var jeg sint på Gud. Jeg opplevde at han forlot meg i mi verste livskrise. Først ble jeg overrasket, for det var en ny og skremmende opplevelse. Så ble jeg sint. Ordentlig forbanna.
Jeg sa til Vårherre akkurat hva jeg syntes om ham. Jeg kalte han ”Du helvetes Gud!” Jeg tenkte at hvis han var der, og hvis han var den han utga seg for å være – så måtte han tåle såpass.
Så oppdaget jeg at andre har sagt det samme som jeg sa, for flere tusen år siden. Flere av klagesalmene i Bibelen har en frisk språkbruk, det virker nesten som de er skrevet av en nordlending.
Sånn sett følte jeg meg i slekt med dem. Bannskap og bønn, lovsang og klage kommer hulter til bulter. Jeg forbanner den dagen jeg ble født. La mitt klagerop komme fram for deg, Herre,
I dag er jeg et annet sted. Jeg sitter igjen med dette: Vi må snakke sant om livet, slik som det er – og om Gud, slik som vi opplever Ham. Hvis hele livet angår Gud, så må Han tåle å høre det – også når livet oppleves smertefullt. Og vi andre må også tåle å høre det. For det er viktigere å være ærlig enn å være from.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Marianne Antonsen synge ”Sometimes I feel like a motherless child”, en amerikansk negro spiritual.
