Teksten er hentet fra Salme 90, 12.
Nå er tiden for fete overskrifter. De avisene som ikke har brukt opp de store bokstavene på andre ting, de kan hente dem fram nå. For nøden er stor. Sorgen er bunnløs. Og situasjonen veldig kaotisk.
Jeg sitter med avisene foran meg. Jeg ser på bilder fra katastrofeområdene og leser overskrifter. Det skjer noe med tankene og følelsene på dager som dette. De får seg en real omgang. Det merkes på ordene. De blir mer lavmælte og nøkterne.
Mange av overskriftene beskriver ulykken med korte, saklige setninger:
Norske barn leter etter sine foreldre! Landsbyer skyllet på sjøen!
Enkle, alminnelige ord formidler naken nød. Men det er noen dimensjoner i denne katastrofen som vanlige ord ikke så lett fanger inn. Derfor henter avisene språk og bilder fra det religiøse univers:
Paradiset er utryddet, står det et sted. Og et annet sted: Lillebror er blitt en engel.
Det var som om Guds vrede var løs, sier en mann som heter Ali.
Flodbølgen har fått navnet "Dødsbølgen". Det er ikke vanskelig å forstå. Den feide jo inn og slo ned for fote. Som dødens engel blant egypterne på Mose tid.
Blant mange ubesvarte spørsmål, bærer en god del av oss på et stort Hvorfor.
Et "hvorfor" har nesten alltid dobbelt bunn.
Vi lytter til forskere og geologer. De forklarer oss om forskyvning av jordplater og beskriver hvordan en tsunami blir til. Javel. Men vårt hvorfor stikker dypere enn det. Det slår seg ikke til ro med analyser og tekniske detaljer. Det roper på mening, ikke forklaring. Hvorfor ble en rammet og en annen berget? Hvorfor skjedde det akkurat denne jula? Hvorfor er skjebnen så urettferdig og livet så skjørt?
Eller som en andaktslytter skrev til meg i går: Hvordan er det mulig å tro på en god og rettferdig Gud, når slike tragedier skjer?
Når skaperverket brøler, blir vi alle små. Enten det er i høststorm på Vestlandet, tørke i Afrika eller flodbølge i Asia. Vi blir redde også. Og rådville. Vi vet ikke om vi skal banne eller be.
En salme som tilskrives Moses, baler med de samme, store spørsmålene. Den evige Gud, som var der før hav og fjell ble til, stilles opp som kontrast til sårbare mennesket, vi som visner som et strå og forsvinner som et pust. Etter å ha målt Guds allmakt mot vår avmakt, sitter Moses igjen med en erfaring som han former som en bønn:
"Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!"
Lær oss å telle våre dager. For hver eneste dag er gave og nåde. Hvert glimt av lys, hvert stund med varme, hvert øyeblikk med kjærlighet. Alt er hellige kyss fra Ham som ga oss livet. Et hvorfor kan bli en bønn. Om visdom til å ta vare på livet og menneskene, så lenge vi har hverandre.
Vil du skrive e-post til Dag Aakre, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Ole Edvard Antonsen i "Vitae Lux" skrevet av Frode Alnes og Ivar Dyrhaug.