Teksten er hentet fra Jes. 58, 5-7.
" Er dette den faste jeg vil ha (sier Herren): en dag da mennesket plager seg sel, henger med hodet som sivet, kler seg i botsdrakt og ligger i aske?
Nei, slik er fasten jeg vil ha: At du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri, ja, bryter hvert åk i stykker, at du deler ditt brød med dem som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus, at du sørger for klær når du ser en naken , og ikke svikter dine egne".
De sang mens de rørte i maisgrøten, mødrene. En stor gryte over åpen ild med livgivende grøt til seg selv og barna. Unge mødre som var kommet til en katolske kirkes helseklinikk på landsbygda i Malawi. Det er sommeren 2002 og det er alt for lite mat hjemme. Avlingen har slått feil. Regnet har ikke kommet til rett tid.
Regjeringen har etter påtrykk fra det internasjonale samfunnet fjernet støtten til kunstgjødsel. Derfor er avlingene blitt mindre og prisene på den maten som finnes er blitt høyere. De svakeste har allerede dødd av sult. I noen av landsbyene er det ikke lenger plass på kirkegården. I alle sliter bestemødrene med ansvar for barnebarn fordi barnebarnas foreldre er døde av aids.
Når jeg besøker helseklinikken, er det 30 barn der som sammen med sine mødre har gått noen dager i håp om å få mat. Noen av barna er svært dårlige. 6-åringer ser ut som to-åringer. Magene er oppblåste og bena er tynne som fyrstikker. Men andre ser ut til å ha kommet over krisen og er som barn flest, nysgjerrige på hvem denne hvite mannen er.
Helseklinikken gir de svakeste barna ernærinsgtilskudd. Men det viktigste de gjør er å stille maismel til mødrene som så får ansvar for å organisere matlagingen av felles måltider og ordne serveringen til mødrene og barna.
Grønnsaker er livsviktig for et godt kosthold. Det er sant både i Malawi og Norge. Derfor får mødrene et lite jordstykke der de får opplæring i å dyrke grønnsaker. Jorda er fruktbar, og med tilgang på vann blir avlingene rikelige.
Derfor synger mødrene. Fordi de er ser at barna deres kommer tilbake til livet. Fordi det som begynte som en tiggerferd, er blitt en arbeidsøkt der de selv får lov til å gjøre det de kan aller best: å sørge for mat til seg selv og sine barn. Fra en livssituasjon der selvtillit og menneskeverd lå i aske, har de reist seg og har fått bekreftet at de fortsatt er gode og dyktige mødre som kan ta seg av sine barn.
Menneskene har strevd til alle tider med å tjene Gud på en slik måte at Gud skal velsigne oss og gi oss et godt liv. Svært mye gudsdyrkelse i alle religioner handler om det. De fleste religioner har derfor ulike fasteforskrifter der menneskene sier nei til materielle goder slik at de kan konsentrere seg om Gud og be og lovsynge guddommen i full konsentrasjon. Å kle seg i sekk og aske for å vise Gud at man tjener ham, er en lang religiøs tradisjon.
Men det er ikke slike handlinger bibelens Gud ønsker skal uttrykke hengivenheten til seg. Gud tar ikke utgangspunkt hos dem som ved en frivillig handling velger å kle seg i sekk og aske. Gud tar utgangspunkt hos dem som lever i sekk og aske fordi makthavere undertrykker dem, avlingene har slått feil eller som har fått ødelagt hjemmene sine av krigshandlinger eller jordskjelv.
Gud lever hos dem som gråter, ikke fordi det hører med til et religiøst bedrøvelsesrituale, men fordi sorgen over et mistet barn eller død ektefelle eller livsmulighetenes begrensinger på grunn av fattigdom er så stor.
Den rette faste, eller gudsdyrkelse, er derfor ikke å kle seg i sekk og aske, men bidra til at mennesker hvis liv ligger i aske, kan gjenreises og på ny få erfare at Gud vil gi alle mennesker liv i overflod.
Derfor er nonnene i Malawi fastende, religiøse kvinner. Ikke fordi de lever et liv i enkelthet, men fordi de bidrar til å gjenreise livet og menneskeverdet hos dem hvis liv lå i aske.
Kvinnenes sang over kokingen av maisgrøten til sine sultne barn er derfor vakker, liturgisk fastesang.
Vil du skrive e-post til Atle Sommerfeldt, så kan du gjøre det her.