DEILIG ER JORDEN?
Det begynte så godt denne høsten med kongelig bryllup i hovedstaden. Svært mange ble berørt av Mette Marits ærlighet i pressekonferansen på Slottet og av biskopens budskap om kjærlighetens kraft under vielsen i Oslo Domkirke.
Men det tok ikke mer enn to uker før vi opplevde ond og brå død på Manhatten, i Washington, i Milano og Afghanistan. Det ble brå vekslinger og krevende kontraster denne høsten. Ikke rart at en mann ringte meg og undret seg: ”Jeg lurer på om jeg er for følsom for denne verden, jeg?”
Mange har fått aktivert angst, og kjenner en dyp følelse av at kreftene i verden er så voldsomme og uforutsigbare at vi aldeles mister kontrollen.
Går det an å synge ”Deilig er jorden” i slike tider? Er det ikke et håpløst prosjekt å holde fast på idyllen når bomber faller, uskyldige mennesker drepes, gjerningsmenn er på frifot og ondskapen synes å ha en fantasi uten grenser?
Vi bør minne oss selv på at det slett ikke bare er i vår tid at det har vært krig, ondskap og opphopning av sorger. Mennesker har til alle tider opplevd at det som i utgangspunktet var såre godt, ble ubegripelig vondt og vanskelig. En av de mange som opplevde dette var den danske salmedikteren Bernhard Severin Ingemann som levde fra 1789- 1862.
Faren døde nyttårsaften, da han var 10 år gammel. Deretter opplevde han at moren, fire brødre og en søster døde av tuberkolose med noen års mellomrom. Som student i København mistet han gleden, troen og tryggheten. Snart måtte han sammen med den danske befolkning gjennomleve to kriger, mot engelskmennene og mot Preussen.
Summen av sorger var i overkant frem til fredssommeren 1850, da han som familiefar og leder av ærverdige Sorø akademi fikk besøk av en gammel venn som hadde med seg en melodi fra korsfarertiden. Han utfordret Ingemann til å skrive en salme, og samme kveld sto han og nynnet i kveldssolen mens ordene kom til ham - ”Deilig er jorden”.
Han fortsatte å skrive, og i løpet av septembernatten 1850 var de tre versene på plass, slik vi har dem i vår julesalme i dag. Kritikerne sa at salmen var idylliserende. Jorden er da ikke deilig, men blodig?
Nettopp, sa Ingemann. Men jorden var en gang deilig. Vi kan fortsatt se glimt av dens deilighet selv om den er blodmerket. Og en dag skal jorden igjen bli nyskapt og deilig. I mellomtiden har Gud fått adresse på jorden, himmelen er kommet til oss, og hovedårsaken til at Ingemann og alle vi andre kan synge denne salmen mens bomber faller er at Gud ikke har forlatt oss.
Vi er ikke lenger alene på jorden. Vi vet ikke hva som vil møte oss av trusler, men vi vet hvem som alltid vil møte oss- ”Fred over jorden, menneske, fryd deg! Oss er en evig Frelser født!”