Teksten er hentet fra Salme 104, 19-30.
Har du noen gang takket Gud for at han skapte kakaotreet? Det har jeg. Mange ganger til og med. Det kommer sikkert av at jeg er mer enn gjennomsnittlig glad i sjokolade – og hvordan kunne denne gleden blitt min, om ikke min Far i himmelen, han som har skapt alt som lever og gror, hadde gitt oss de fine kakaobønnene?
Første gang jeg takket Gud for kakaoen, var på en familieleir i kristen regi for mange år siden. Jeg hadde ansvaret for å ta meg av barna mens de andre voksne hørte på taler om viktige ting. Vi for vår del snakket sammen om hvordan sjokolade blir til. Så takket vi høytidelig Gud for kakaotreet og kakaoen, for sukkerroene og sukkeret, for kua og melka og for alt det andre gode som finnes i sjokoladen. Og så spiste vi sjokolade av hjertens lyst.
Jeg hører også til dem som fremdeles takker Gud for maten når jeg setter meg til å spise. Det lærte jeg hjemme og på skolen, og det har jeg forsøkt å gi videre til mine barn. For bordbønn en skikk som er sterkt på retur her i landet. Det kan kanskje virke rart å takke Gud for maten. Vi har jo slitt for den selv – om ikke akkurat ute på jordet de fleste av oss, så har vi da kjøpt den for surt tjente penger og kanskje til og med lagd den selv!
Jeg tror ikke det er sånn det henger sammen. For mange av oss er måltidet en gylden anledning til å se vårt liv i en mye større sammenheng. Når vi takker Gud for maten og alt annet godt, plasserer vi oss selv der vi hører hjemme. Vi er en del av Guds gode skaperverk, ja, faktisk det ypperste Gud har skapt.
Men likevel er vi avhengige både av Gud og av alt liv omkring oss for å leve. Vi skaper ikke våre egne liv, like lite som vi skaper dyr og planter. Alt er en gave, fra Gud, all godhets giver.
Dette er en urgammel innsikt som deles av de fleste religioner og kulturer. Vi har en Skaper å takke for livet – og for alle små og store goder som gjør at vi fortsatt lever. I Salme 104 i Det gamle testamentet, for eksempel, får vi først en utførlig skildring av det myldrende livet Gud har skapt, inkludert oss mennesker. Og så skildres den dype sammenhengen:
"Alle sammen venter på deg, Gud, at du skal gi dem mat i rette tid. Du strør ut, og de kan sanke, du åpner hånden og metter dem med gode gaver. Tar du livsånden fra dem, dør de og blir til jord igjen. Du sender din Ånd, og det skapes liv, du fornyer jordens overflate."
Maten på bordet minner meg om at Gud har skapt både meg og alt som lever. Gud vil at vi mennesker skal leve, og han har gitt oss et overflødighetshorn å leve av. Alt som lever, vokser og gror, kan vi nyttiggjøre oss. Eller rett og slett bare nyte og takke for. Sjokolade er visst til og med blitt litt sunt, i alle fall den mørke, i passe mengder.
Vil du skrive e-post til Knut Grønvik, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Hilde Svela og Jostein Hasselgård synge "Alt er ditt".