Dette årvisse underet som kommer krypende fram etter måneder med kulde og mørke gjør noe med hvert fiber i min kropp hvert eneste år. Og når våren så smått går over i sommer med mer stabil varme, slik den gjør nå i juni, roer jeg på en måte ned etter en intens åndelig opplevelse. Ja, for det blir det for meg. Det handler ikke minst om hvitveisen…
Hvert eneste år gir hvitveisen meg fornyet forståelse av et av Bibelens viktigste ord: Nåde. Vi møter det i dagens tekst. Paulus hilser menigheten i Efesos, som han kjenner godt og nå skriver brev til, med disse ordene: ”Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!”
”Nåde være med dere…” Hva betyr det? ”Nåde deg” er et uttrykk som gjerne brukes som en advarsel. Jeg husker at vi brukte det som barn. Når leiken ble litt hard og en eller annen virket truende, kom det – gjerne på innpust rett før det så ut til å smelle; ”Nåde deg om du slår!”Underforstått; da er det naturligste i verden at hevnen blir søt og du kommer til å ønske at jeg var nådig med deg. At jeg ikke tar igjen, men strekker meg langt. Gir deg noe du har bevist ved din handling at du ikke fortjener.
Gud sier aldri ”nåde deg” på den måten. Han vet at hvert eneste menneske trenger hans ”ufortjente gunst”, som ordet nåde er forklart med i én ordbok jeg fant. Gud gir oss ikke igjen som fortjent, men deler raust av denne ufortjente godheten hele tiden. Uansett. ”Nåde være med dere”, som Paulus hilser sine venner og oss med, forutsetter at nåde er noe vi faktisk har tilgang på.
Og dette går altså opp for meg hver vår når hvitveisen kommer.
Plutselig en dag er den der. I mengder der jeg holder til. Langs veier og skogsstier, fritt for alle til å plukke. Det går liksom aldri tomt for hvitveis. Jeg kan plukke så mye jeg vil ha. Det synes ikke engang om noen har vært der før meg – og jeg trenger på ingen måte tenke på at det skal være nok igjen om det kommer noen etter meg som også vil ha. Det er nok til alle. Og jeg fyller huset med hvitveis og hjertet med tanken om at sånn er Guds nåde…
Det er da ikke rart at Paulus fortsetter sin nådehilsen på denne måten: ”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen.” For hva mer kan vi ønske enn bunnløs, ufortjent godhet? Og hva mer trenger vi egentlig enn muligheten til å ta til oss vissheten om at Gud ikke kommer til å gjøre med oss som vi faktisk har lagt opp til og fortjener? Hvert eneste år må kulde og mørke vike for våren og hvitveisen. De fleste av oss opplever nok det som en velsignelse. På samme måte kan vi få ta imot Guds nåde; den virkelig livgivende velsignelsen fra hans hånd.
