Teksten er hentet fra 1. Pet. 2, 11-17: ”Om lydighet og opprør”
Vi skal adlyde myndighetene. Men ikke alltid.
I dag vil jeg tale opprørets sak. For evangeliets skyld.
Peter skriver i sitt første brev: Dere skal for Herrens skyld underordne dere enhver myndighet blant menneskene, enten det er keiseren, den øverste, eller landshøvdingene som han har utsendt; de skal straffe dem som gjør det onde, og rose dem som gjør det gode. ….. Dere er frie. Bruk bare ikke friheten som påskudd til å gjøre det onde, men til å tjene Gud. Vis alle ære, elsk søskenfellesskapet, frykt Gud, gi keiseren ære!
Vi skal adlyde myndighetene.
Men ikke alltid. Lydigheten har sin klare grense. Den forutsetter at myndigheten - for å bruke Peter sine ord – straffer det onde og roser det gode. At den opptrer rettferdig.
På fredag, 12. september, er det 31 år siden Steve Biko døde på politisykehuset i Pretoria i Sør-Afrika. Brutalt drept av det undertrykkende apartheid-regimet.
Biko var en kjent borgerrettighetsforkjemper. Han nektet å adlyde en myndighet som straffet det gode og roste det onde.
Han påpekte uretten, kjempet mot den, gav andre mot til å gjøre det samme og måtte bøte med livet.
I 1974 ble biskop Oscar Romero valgt til erkebiskop i El Salvador. Han var en boklærd, anonym mann. Han levde et stille liv, fjernt fra dagliglivet til vanlige mennesker, upåvirket av diktaturets utallige overgrep mot folket.
Valget av Romero var tilsynelatende et godt valg for militærdiktaturet i El Salvador. Men alt ble annerledes enn de hadde ventet seg. Sakte men sikkert ble Romero forandret. Han så inn i ansiktene til de fattige og undertrykte. Og han tok parti. For folket. Mot regimet.
Romero ble håpet for de fattige og undertrykte. Det gjorde ham til en farlig mann for diktaturet. 24. mars 1980 ble han myrdet mens han forrettet nattverden foran alteret i et kapell i San Salvador.
Oscar Romero var ikke noen revolusjonær i politisk forstand av ordet. Men han så Jesus Kristus tre fram fra Bibelen som en forsvarer av de små og hjelpeløse.
Vi skal adlyde myndighetene. Men ikke alltid.
Kaj Munk. Dette originale menneske, prest og forfatter ble det fremste symbol på motstanden mot nazismen i Danmark under 2. verdenskrig. Da han ble underlagt sensur av myndighetene, skal han ha sagt fra sin prekestol: Her inne gjelder bare Den Hellige Ånds sensur. Og det er en sensur som ikke tvinger oss til å tie. Men til å tale.
Tidlig i januar 1944 ble Kai Munk hentet i prestegården, ført bort fra sin familie og skutt i veikanten.
Vi skal adlyde myndighetene. Men ikke alltid.
Det er ikke ulydigheten som er vår tids største utfordring. Men lydigheten.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Grex Vocalis framføre Nordahl Griegs dikt ”Til ungdommen.
