Teksten er hentet fra Lukas 24, 1-3.
Noen kvinner er på vei til Jesu grav den dagen verdenshistorien forandres og håpet for tid og evighet blir plantet i menneskeheten.
De er fulle av lengsel, og en dyp, dyp sorg. De har mistet sin Mester og sin beste venn. Han som har bygd opp selvfølelsen deres gjennom et nært og intimt fellesskap, har blitt korsfestet som en forbryter.
I løpet av få dager er hele fremtidsvisjonen deres blitt pulverisert, men verre enn det aner det meg at savnet etter lærermesteren, og hjertevennen Jesus er hos dem.
Da Jesus døde, tok frykten overhånd og desillusjonerte disipler søkte tilflukt bak låste dører. Men hos noen var savnet og ønsket om å ære Jesus etter hans død sterkere:
"Ved daggry den første dag i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var veltet bort fra graven, og de gikk inn, men de fant ikke Herrens legeme.
De visste ikke hva de skulle tro…"
De sliter virkelig med å få det som har skjedd, til å henge sammen.
Så taler englene og minner dem på noe Jesus selv har sagt: Ikke bare død, men oppstandelse… De løper forvirret, men glade tilbake til de andre disiplene. Uten å bli trodd. Skuffelsen har tatt overhånd hos de fleste av de andre disiplene; Jesus var ikke den de hadde trodd han skulle være.
Så merkelig, tenker jeg: Skjønner dere ikke at Jesus har stått opp…? At ryktene dere har hørt, er sanne? Hvorfor ble dere bare forvirret?
Det er annerledes å betrakte ting utenfra og etterpå enn det er å stå midt oppi det. Disiplenes forvirring gjennom hele påskedramaet blir vrien å favne for alle oss som kjenner fasiten og har lest oss gjennom resten av historien.
Selv sliter jeg med langfredag! Hvert år! Og jeg vet hvorfor: Jeg vet at det går bra til slutt. At Jesus trosser dødskreftene og at langfredagens fortvilelse erstattes med påskemorgens jubel over den oppstandne.
Det er så mye som er annerledes for meg enn for Jesu etterfølgere da som slet med å forstå at påsken er et under. Jeg burde for eksempel se litt klarere og skjønne mer. Jeg gjør visst ikke det…
Også i mitt liv er det ting som ble annerledes enn jeg trodde: Jeg har vel også tenkt at kristenlivet skulle være enkelt og at Jesus skulle komme med noen enkle løsninger…
Han er en tålmodig medvandrer, Jesus. Tar forvirringen vår på alvor, møter oss med omsorg og mild stemme og gir disipler til alle tider den tida de trenger for å forstå. Jesus lar oss tømme ut våre frustrasjoner og er raus mot forvirrede disipler - da og nå - som sliter med å forstå at døden ikke kunne holde på ham.
For det ble ikke alltid slik vi tenkte, verken for disiplene eller for meg. Det lett å plassere skylda for det hos Jesus. At det er han som skuffer. Men egentlig handler vel dette om våre feilaktige forventninger, og bare det.
Jesus har aldri presentert seg selv som politisk revolusjonær eller en som skulle gi oss en enkelt liv. Han lovte heller ikke åndelige opplevelser eller garanterte at kirken skulle bli et "skip" som seiler i popularitetens medvind? Han ga oss vel egentlig bare det løftet som disiplene fikk høre da det begynte å gå opp for dem at han var stått opp, og som de faktisk fikk oppleve i tida etterpå: At han skulle være med …
Skjønner vi det, vet vi nok til å tro…
Vil du skrive e-post til Tonje Haugeto Stang, kan du gjøre det her.