NRK Meny
Normal

Å ta i mot et barn

Den som tar i mot et lite barn i mitt navn, tar i mot meg. Det gjelder selvsagt ikke bare egne barn. Det gjelder alle små, sier.

Nils Terje Andersen.
Foto: Privat for NRK-andakten.

Et kontemplativt liv er ikke det første man forbinder med tilværelsen som småbarnsforeldre med. Men tenk hvis jordmor, etter å ha veid og undersøkt det nyfødte barnet, hadde lagt det tilbake til morens bryst med disse ordene fra Jesus: ”Den som tar imot et lite barn i mitt navn, tar i mot meg”. Da ville hun innviet de nybakte foreldrene til et kontemplativt liv. Kontemplasjon betyr betraktning. Den som betrakter et lite barn, betrakter…ja hva da?

Det Jesus sier er så rart og dypt at jeg ikke helt kan gripe det. Kanskje bør vi tenke på Jesu egen fødsel. Da sang englene: Ære være Gud i det høyeste. De gjorde det fordi Gud kom til jorden og ble menneske i et lite nyfødt barn. Hun som tok i mot dette barnet, betraktet den ene, den evige Gud. Gud ble så liten, at et menneske kunne ta i mot ham. Så forsvarsløs at Maria og Josef sin kjærlighet ble mobilisert øyeblikkelig.

Den som tar i mot ethvert lite barn, sier Jesus, den tar i mot meg. Det er noe å tenke på fra de første minuttene på føden, eller helt til barnet flytter hjemmefra, og enda lenger. Når du ser inn i det nyfødte barnets øyne, de øynene som både ser nye og eldgamle ut, -da kan du tenke på disse gåtefulle ordene: ”Den som tar i mot et lite barn i mitt navn, tar i mot meg. Og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men Gud som har sendt meg.”

En sånn Gud blir egentlig aldri fjern. Han vil alltid være nær, i andre mennesker. Jesus sier ikke at vi alle er Guder, -tvert imot -hvis vi bare dyrker oss selv mister vi fellesskapet med Gud. Det Jesus sier er at Gud kommer til oss i andre mennesker. I de små. En kan merke det når kjærligheten til dem vokser seg større enn du trodde var mulig.

En kan merke det også når utilstrekkeligheten avsløres så åpenlyst i møte med alt hva de krever. Sånn kan Guds nærvær i de små fungere. I møte med de små merker vi nye sider med oss selv, de speiler oss. Og i dem kan vi ane Guds nærvær. Kanskje en ærefrykt for livet, eller at vi blir litt mer lekne.

Kanskje får vi også noen livsviktige spørsmål ved sengekanten som leder oss inn på en riktig sti: Hvordan ser Gud ut? Hvorfor ble du og mamma kjærester? Hvordan er det i himmelen? Og vi ser kanskje med nye øyne på han som ble født den hellige natta i Betlehem, og som viste oss alle veien til Gud.

Den som tar i mot et lite barn i mitt navn, tar i mot meg. Det gjelder selvsagt ikke bare egne barn. Det gjelder alle små. På søndag var det mange som gav til TV-aksjonen, ”sammen for barn”. Det kan hende du ga, og kjente en klar bekreftelse inni deg: Ja, dette er det mening i. Den opplevelsen er det verdt å forfølge. For det kan ha vært Livet som visker og sier, ”her er jeg, bli med meg”.
Skriv e-post til Nils Terje Andersen.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi hører Kristina Jølstad Moi synge ”Et lite barn”, laget av den skotske presten John Bell.

Uke 43 - tirsdag 23. oktober 2007