PAD: I går snakket vi om det å være ”dus” med vår skaper. Men jeg vet, Per, at det er noe som er like viktig, eller kanskje enda viktigere for deg, enn å være ”dus” med din skaper, og det er å være ”Des” med din Gud. Hva er det du mener med det?
PT: Jeg mener egentlig ikke noe av det, men jeg synes at vi går forbi både ”du” og ”De” når vi møter Gud som konge. Da snakker vi om ”Deres majestet”, og da er vi plutselig i en helt annen setting. Og jeg synes det er viktig å beholde begge talemåter, både være ”dus” eller "Des”, da, hvis vi skal være litt høflige mot andre. Det å tiltale kongen vår som ”Deres majestet”, om det er Gud som konge eller kong Harald i Norge, for den saks skyld, jeg synes det er veldig lite passende å si ”De” til en kongelig høyhet.
PAD: Men du har ønsket deg en salme i dag som ble skrevet av Karl Marthiniussen for 50 år siden, og det er salmen ”Ja, engang mine øyne skal se kongen i hans prakt”. Hvorfor er det denne salmen du har ønsket deg i dag?
PT: Jo, for det er en konkretisering, personifisering av det kristne håpet. Og det kristne håpet kan bli noe litt blast og fjernt. Men det er noe sterkt og konkret ved at Han vi bekjenner troen på, Han skal vi møte som majestet, altså.
PAD: For noen dager siden døde Michael Jackson, og en hel verden fulgte minnestunden. Og jeg merket meg prestens bønn – at nå skal the King of Pop bøye knær for Kongenes Konge. Det er dette du har i tankene?
PT: Ja!
PAD: Du spiller selv, du akkompagnerer Gunstein Draugedalen i denne salmen. Hva var viktig for deg når du akkompagnerte akkurat denne høystemte salmen?
PT: Ja, det husker jeg veldig godt, fordi at den hadde vi ikke noter på – ikke noe utskrevet arbeidsarr., og jeg brukte salmeboka som arr. Og det synes jeg er så bra – å bruke teksten på salmene som arrangement når du skal spille, og det gjorde jeg her. Det husker jeg veldig godt!
