Jeg tenner lys for tida. Med fyrstikk. Tidlig om morgenen. I den stille timen før alt begynner. Tenner lys og lager kaffe og sitter helt stille i den gode stolen innerst i stua.
Lysene lever. Av og til får de skyggene til å danse, sånn at jeg veit at jeg ikke er aleine her jeg sitter. I den gode måten å være aleine på. I stolen, med kaffen i halvmørket.
Jeg bor sammen med noen. Og jeg er heldig som gleder meg til at de skal våkne. Det er fint å høre dem komme tuslende ned trappa. Si forsiktig hei i halvmørket, og kanskje dele noen drømmer, og noen ord om det som ligger foran.
Til noen av mine lys hører det bønner. For jeg er redd for at maktesløsheten skal ta motet fra meg. Det vet Gud.
Så kommer lyset. Utenfra. Fra sola som ikke syns, men som tar skyggedansen bort og gjør dagens oppgaver tydeligere for meg. Bønn blir til arbeid. Tro til livsmot.
Det er ikke alltid så rolig i mitt hus. På ingen måte. I det store og hele løper vi etter klokka alle sammen. Men nå er det advent, og da blir det på en eller annen måte oftere sånn. At den timen kommer. Jeg vet at jeg henter energi og styrke fra dette å ta i mot lyset ute med lys inne. Se lyset inne før det kommer til meg.
For jeg venter på det. At sola skal snu. At lyset skal komme. Men jeg vil være forberedt. Jeg vil være med å ta i mot; lyset, kjærligheten som kommer ned trappa, håpet, oppgavene, overskriftene, kallet.
I det nye testamentet står det et brev til hebreerne. I det brevet har noen skrevet om mot. Om å holde fast i det vi vet skal komme. Det som gjør det mulig og nødvendig å tro. Hebreerne var lei. De ville ikke vente lenger på at Gud skulle komme og gi dem mot og styrke.
Noen skriver et brev til dem, som historien har båret til oss også. I deres advent ble vente og komme til utålmodighet og maktesløshet. Deres kraft og deres livsmot tente ikke lys for noen, noen steder. I brevet blir alle som leser kalt ut av apatien og inn i virkeligheten. Den som roper på rettferd. På fred. På nærvær. På håp om forandring. Der skal vi være. I bønn og arbeid. I vårt eget hus og så langt ut som vi har krefter til å gå.
I brevet står det:
Kast ikke fra dere frimodigheten! For den gir stor lønn. Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovt. For ennå er det bare en kort stund, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge. Min rettferdige skal leve ved tro: men trekker han seg tilbake, har jeg ikke behag i ham. Men vi er ikke av dem som trekker seg tilbake og går fortapt; vi er av dem som tror og berger vår sjel.
I mørket vil lyset skape noe helt nytt. Noe jeg ikke vet hva er, men som jeg vet må skje fordi det er helt nødvendig. Det er for mange som lider. For mange som ikke vet hva fred er. Ikke rundt seg, og ikke i seg.
Vil du skrive brev til Inger Anne Naterstad, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Iver Kleive i julemelodien "Jeg er så glad hver julekveld".