I 1893 gikk det et leirras i bygda jeg bor i. 55 millioner kubikkmeter kvikk- leire oversvømte dalen, og tok med seg gårder, folk og fe i dypet, natta til 19. mai. 116 personer omkom, - en stor katastrofe for ei lita bygd. Fortellingene fra ras- natta lever ennå.
De sterkeste fortellingene handler om hvordan folk stilte opp for å berge hverandre fra leirmassene. Mange skydde ingen anstrengelser i redningsarbeidet. Noen brukte fantasien og gikk på ski for å holde seg flytende, - ut på leirhavet for å prøve å berge en nabo eller en kjenning fra drukningsdøden i leir- suppa. Det var mange i etterkant som fikk både medaljer og annen velfortjent anerkjennelse for edel dåd etter den natta.
Jeg har spurt meg: Hva ville jeg selv ha gjort i en tilsvarende situasjon? Ville jeg ha satt mitt eget liv på spill for å berge noen som såg så fortapt ut som menneskene i blåleira? Vel, kanskje handler en på impuls i en slik situasjon, tar i bruk uante krefter og kapasitet en ikke trodde en hadde, og trår til.
Og hvis det er noen en kjenner, eller som har gjort deg vel, da er kanskje valget enkelt. Men hva hvis det var min verste fiende som holdt på å omkomme, hva da? Hvis den personen som tidligere hadde stått meg etter livet ba om hjelp, ville jeg da ha trådt støttende til?
Det går enda an å gjøre et offer for noen som en har et godt forhold til, ja, kanskje endatil sette livet til, i en prekær situasjon. Fullt så lett er det ikke å ofre seg for en fiende, eller en person en ikke kan utstå. Det sitter i alle fall langt inne å ofre liv og lemmer for en slik person.
Bibelordet i dag handler om dette. ”Knapt nok vil nokon gå i døden for ein rettferdig mann – endå det kan vel henda at nokon vågar livet for ein som er god,” sier apostelen. I fortsettelsen bruker han dette resonnementet til å si noe om det som er kjernepunktet i den kristne trua: ”Men Gud viser sin kjærleik til oss ved at Kristus døydde for oss medan vi endå var syndarar” (Rom 5,1-11)
Apostelen betegner oss som ”syndarar.” Betegnelsen kan vi like eller mislike, men realiteten i det tror jeg de fleste av oss kjenner seg igjen i: Er det ikke slik at vi rett ofte vender ryggen og ei kald skulder til både medmenneskene våre og til Gud og tenker mest på oss selv?
Og akkurat under disse forholdende er det Gud viser sin kjærlighet, sier apostelen: ”Gud viser sin kjærleik til oss ved at Kristus døydde for oss medan vi endå var syndarar.” Det rimelige hadde vel vært at Gud hadde satt seg ned og ventet på menneskene sin forbedring, før han viser sin kjærlighet. Det gjør ikke Gud. Han ofrer seg for oss mens vi er på det mest uspiselige, og lar Kristus dø for oss.
Det virker som apostelen sitt poeng med disse ordene er å vise oss hvor privilegerte vi er, som har en slik Far i himmelen. Han kaller dette ”å stå i Guds nåde.” Vi får altså ”stå i Guds nåde” også ved inngangen til denne helt vanlige dagen. Ha en god dag!
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Hilde Svela synge ”Se, nådens gåte”.
