Hopp til innhold

Å komme hjem

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham.

For en stund siden kom jeg i prat med en dame ved Sentralstasjonen i Oslo. Hun fortalte at hun var fra Lofoten. Da jeg spurte hvorfor hun besøkte byen, begynte hun å gråte. Hun fortalte at hun i tre døgn hadde gått gatelangs i Oslo for å lete etter datteren sin. Hun var redd for at datteren hadde havnet i et rusmiljø og nå lette hun etter det kjæreste hun hadde i håp om å få henne med hjem. Datteren var umistelige for moren, derfor slapp hun alt hun hadde i hendene og gjorde alt hun kunne for å finne henne igjen. De fleste av oss hadde gjort det samme.

I fortellingen om ”den bortkomne sønnen” i Lukas 15 finner jeg et av de vakreste versene i hele bibelen: Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Luk 15,20

Jeg ser for meg at faren i fortellingen hver dag går ned til grinda for å se etter den yngste sønnen sin. Noen ganger klarer han ikke å stanse ved grinda heller. Han går langt bortover veien for å kunne se enda lenger – i håp om å skimte konturene av sønnen sin i det fjerne. Den eldste broren har sagt det mange ganger til faren sin; ”Han kommer aldri hjem igjen! Du kan like godt avskrive han for godt.” Naboene er helt enige. Hvorfor lete etter det som er tapt? Hvorfor vente på han som er borte?

Jesus tegner et vakkert bilde av Gud som en ventende far. En far som aldri slutter å elske sine barn – og som aldri gir opp håpet om at vi skal være hjemme sammen.Vi er elsket, ønsket og ventet. Noen ganger kan vi kjenne at vi lengter etter Gud. Det er i tilfelle gjensidig. Gud lengter etter oss. Ikke passivt ventende, men aktivt letende. Han søker oss.

Fortellingen om ”den bortkomne sønnen” er Jesu svar på kritikken som de religiøse lederne rettet mot han fordi han ”tar imot syndere og spiser sammen med dem”.

Mange ønsket at Jesus skulle slå seg til ro og begrense sin virksomhet til de religiøse miljøene. Det kunne han ikke. Med en sterk indre uro gikk han fra sted til sted og forflyttet seg fra bygd til bygd. Hvorfor?

For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem. Luk 19,10

Gud sitter ikke passivt i kirken og venter til vi kommer på en gudstjeneste. Gud søker oss der vi er – slik vi er, fordi vi er umistelige for Gud. Å få tro at jeg er elsket og ventet av Gud – både i livet og i døden, gjør noe med meg. Det handler ikke først og fremst om hvor jeg er – men hvor jeg er på vei. Når jeg dør, går jeg ikke bort. Jeg går hjem.

Den katolske forfatteren Henri Nouwen sa det slik: ”Å komme hjem” er å gå skritt for skritt mot Ham som venter på meg med en åpne armer og som ønsker å omfavne meg i all evighet.”

Egil Svartdahl

Musikk: Som når et barn kommer hjem - Divisi


Skog