Man tenker ofte om ”hjem”, som et sted der man hører til, eller pleier å være. Men når bergenserne nå synger om at gullet skal hjem, så mener de jo ikke at det skal til Trondheim, -hvor det stort sett pleier å være. Nei, de mener det skal til Bergen, hvor det nesten aldri har vært. Aldri, faktisk, i min levetid. Men, for alt jeg veit, -det kan godt hende seriegullet føler seg mest hjemme der, kanskje det er lei av Trondheim.
Jeg er i allefall enig i tanken, -at et hjem også kan være et sted man aldri har vært.
Kristne har et hjem der de aldri har vært. Et hjem som det synges om, snakkes om og drømmes om. Særlig når man virkelig er langt borte. Slavene i Amerika for eksempel, som opplevde den totale motsetning av det hjemmet de tilhørte, -de sang masse om hjemmet sitt i himmelen, hvor ingen slaver holdes, hvor alle er frie og stolte mennesker.
Og i utrygge tider her til lands, sang de: ”Eg veit i himmelrik ein borg”. De hadde aldri vært der, likevel var det et hjem, og ikke et fremmed sted. For han som gjør i stand dette stedet, kjenner hver dag i livet vårt, hver tanke vi har tenkt, og hver eneste ting som skaper glede i oss. ”I min Fars hus er det mange rom”, sier han.
Salman Rushdie har gitt et fint bilde av dette rommet. I romanen ”Maurerens siste sukk” blir ei jente sperret inne på rommet sitt i ei uke, for noe ugagn hun hadde gjort. Jeg husker ikke hva hun hadde gjort, men jeg husker så veldig godt hvilket syn som møtte faren hennes, da han etter endt uke kom inn på rommet hennes som den første besøkende.
Jeg husker det godt snart 10 år etter, fordi denne scenen gjorde et så stort inntrykk. Jeg ventet meg noe brutalt og trist. Derfor ble jeg også så overveldet da veggene, hver krok, var dekket av en storslått tegnet historie. Det myldret av folk og fe, oppdiktede og ekte, -overalt i dette rommet. Jenta hadde med kunstnerhånd festet historien på veggene.
Blant store oppdagere, byggverk og verdenshendelser hadde hun flettet inn familieportretter og hennes dagligdagse hendelser. Streken hennes, historiens strek, fylte vegger og tak i rommet hvor hun hadde sonet husarrest i ei uke. Hun hadde festet tilværelsens store vrimmel på veggene.
Og i mangel av noe bedre, så er det dette jeg forestiller meg når Jesus sier: ”I min Fars hus er det mange rom, var det ikke slik hadde jeg sagt dere det. Når går jeg for å gjøre i stand et sted for dere”. Kanskje han maler?
- Hele vår historie, i alle farger. Både mørke og lyse. I så fall vil vi se at vår lille historie er omsluttet av en evig lang en. Da vil vi se at Jesu liv, og hans seier over døden, er en del av vår historie, og vi en del av hans. Det finnes et hjem hvor vi aldri har vært. Men når vi kommer dit, vil det føles som om vi alltid har vært der.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Anne Grete Preus framføre sin egen sang ”Vrimmel”.
