NRK Meny
Normal

Å gjøre opp for seg

Vi mennesker pådrar oss ofte skyld, både i forhold til Gud og til medmennesker. Men skylden kan heldigvis tilgis og gjøres opp, sier Per Anders Nordengen.

Per Anders Nordengen
Foto: Helge Gudmundsen / NRK

Denne uken er altså en temauke om Fadervår. Hver dag har vi gått gjennom de ulike leddene i denne mest kjente bønnen av alle. I dag har vi kommet til de to siste bønnene som lyder slik; ”Tilgi oss vår skyld slik vi også tilgir våre skyldnere” og ”Led oss ikke i fristelse, men frels oss fra det onde”.

I den nyeste oversettelsen er ordet forlate byttet ut i med ordet ”tilgi”,- noe som samstemmer bedre med dagens språkbruk. ”Forlate” betyr normalt ”å gå bort fra” og det er ikke det det handler om. Ordet ”tilgi” gir mer innhold,- for vi sier jo i dagligtalen ”tilgi meg”, og vi snakker om å tilgi skyld.

Det vanskelige ordet i denne bønnen er kanskje ordet ”skyldner”. Det skal ikke forbindes med pengekrav, men det handler om mennesker som har skyld mot oss.

Skyld og ansvar hører sammen. Vi mennesker pådrar oss ofte skyld, både i forhold til Gud og til medmennesker. Vi gjør og handler slik at vi gjør oss skyldige overfor hverandre. Men skylden kan heldigvis tilgis og gjøres opp. Og det at Gud tilgir skyld og reiser oss igjen, er uttrykk for hans nåde og kjærlighet til sine mennesker. Derfor ber vi ”Tilgi oss vår skyld”.

Men bønnen fortsetter ”…slik vi også tilgir våre skyldnere”. I bønnen forutsettes det at vi tilgir andre når vi ber Gud om tilgivelse. For å få tilgivelse selv, må vi også være villig til å tilgi de som har syndet mot oss.

I denne bønnen om tilgivelse innrømmer vi våre egne nederlag og setter ord på at vi er skyldige, og vi ber Gud tilgi oss denne skylden. Men samtidig ber vi om styrke fra Gud til å tilgi dem som har såret oss. Å tilgi andre er ikke lett, for vi ønsker så ofte å holde dem fast i det gale de har gjort. Selvom denne bønnen i Fadervår viser oss at for å få tilgivelse, må vi også gi tilgivelse, - kan det finnes situasjoner hvor det er problematisk å kreve at offeret for en alvorlig ugjerning må tilgi.

”og led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde”.

Gud fører ikke noen inn i fristelse. I denne bønnen ber vi Gud la oss unngå situasjoner hvor fristelse kan føre til fall.

Fristelse har med makelighet å gjøre. Det er å fristes til å sløve inn i behagelighetens selvopptatthet hvor andre mennesker betyr mindre enn meg og mitt. Å falle i fristelse er å fristes til å fornekte håpet, svike nestekjærligheten og la være å lytte til ropene fra medmennesker som trenger oss. Det er å fristes til å tro at det ikke nytter å bygge opp mellom mennesker. Når vi ber ”led oss ikke inn i fristelse”, da ber vi Gud beskytte oss mot fristelsen til bare å være opptatt av oss selv og glemme andre. Da ber vi Ham hjelpe oss med å bryte samarbeidet med alt som ødelegger mellom oss mennesker. Å stå imot fristelse er å si nei til likegyldigheten.

Å holde ut i fristelse er ikke å holde seg borte fra livets goder og gleder. Det glatte og ulevde og fristelses-løse livet er ikke nødvendigvis det rette livet. Å stå imot fristelse er å være bevart når vi møter fristelsen til håpløshet, likegyldighet og alt som ødelegger livet for andre og meg selv. For det onde finnes, og vi ber Gud bevare oss fra alt som bryter ned og fører det vonde med seg. Ikke å gi etter for fristelse innebærer å nekte å gi opp og å ikke tro at alt er meningsløst. For vi tror jo på en Gud som skaper levende mennesker med levende tro på at det nytter å bygge broer mellom mennesker, rive ned kunstige murer, smelte is-hjerter, tenne håp og kjempe for at alle mennesker skal bli behandlet med verdighet og respekt.

Skriv e-post til Per Anders Nordengen her.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi hører "Du som elsker, du som ser" sunget av Oddrun Hyttedalen.

  Hør andakten 11. oktober 2007.