NRK Meny
Normal

Å gjøre en forskjell

– Fravær av barmhjertighet er ondskap, sier Marie Aakre.

Sykehus
Foto: colourbox.com / colourbox.com

«Han var desperat av smerter og visste ikke hvor han skulle gjøre av seg. I min fortvilelse satte jeg bena hans i et vannbad og selv satte jeg meg på gulvet foran han og masserte bena forsiktig. Han falt til ro.» Jeg visste ikke hva jeg ellers kunne gjøre.

Jeg glemmer ikke morgenrapporten fra sykepleieren om møtet med den nye pasienten med sammensatt smerteopplevelse som var så vanskelig å lindre. Intuitivt ble hun en kunstner i nærværet.

Det handler om barmhjertighet. Den viktigste verdien, eller rettere sagt etiske prinsipp i mitt fag sykepleie, og jeg påstår i livet og samfunnet forøvrig. Utrettelig utøves det barmhjertighet over alt der mennesker lider. Men allikevel, det er trangt for dagens tekst om miskunn, eller barmhjertighet i mange hverdagskulturer der det trengs så sårt.

I helsetjenesten er det nesten ingen som våger å si det ordet høyt på jobben, bortsett fra når vi debatterer aktiv dødshjelp. Det er taust for det mest sentrale i det etiske språk. Jeg møter stadig fortellinger om krenkelser og uverdighet og innser at verken jus eller marked eller et et ombud for menneskeverd kan hjelpe oss med dette.

Hva er egentlig barmhjertighet? Hvordan gjør vi det, hjemme, i nabolaget, på Rikshospitalet, på sykehjemmet, på sprøyterommet, i menigheten? Når jeg stiller spørsmålet på etikkseminar kommer det; Barmhjertighet er å gjøre en forskjell, dette ekstra, hjertespråk og handling, det uegennyttige, det som er sterkere og dypere enn omsorg. Det er både å bry seg om og å bry seg med, dette som minner oss på at noen må trå nærmere, være lindrende nærvær, tilby seg og holde ut nært ubehaget, det skremmende, det illeluktende, det tragiske, avmakten og den bunnløse sorgen. Fravær av barmhjertighet er ondskap.

Gud er rik på miskunn, det er hans hilsen til oss i dag, og det er mange av oss som stadig roper oppover, miskunn deg over meg. Det vil han gjerne gjøre. Det er nok vanskeligere å rope det til hverandre, men appellen finnes der i møtet hvis vi trår nær nok.

Marie Aakre

Musikk: Sissel Kyrkjebø - «Gi meg ikke din styrke»