NRK Meny
Normal

Å gi plass til barnet

Det er for krevende å vokse opp i et innholdsløst samfunn, med åndelig underernæring. Derfor bør vi ikke glemme Jesu reaksjon over tilstanden i tempelet, sier .

Nils Terje Andersen.
Foto: Privat for NRK-andakten.

Jeg hørte et sted at vi utvikler oss omtrent like mye intellektuelt de første 4 årene av livet som de 16 neste. Og etter det går utviklingen mer eller mindre av med pensjon. Det ville ikke vært overraskende om det var sant. Jeg har følt det har gått tregt lenge.

Men hvis dette er sant, så må det nødvendigvis være viktig for barna at de ikke blir smittet av de voksnes mentale pensjonstilværelse.

Tenk hvis vi tok knekken på den deilige nysgjerrigheten som føder alle de gode spørsmålene, eller hvis den gode åpenheten for at tilværelsens spennende eventyr ble stengt igjen av voksnes snusfornuft. Den lekende tanken som kan gjøre den tørreste kvist til en spennende venn fra en fremmed planet, -den er virkelig verneverdig.

Barna har mye å komme med. De har mange spørsmål, de har forestillingsevne, de kan herme, de er observante. Det er ikke rart at Jesus holdt dem fram som forbilder ovenfor sine disipler. Sånne disipler ville han ha, og sånne fikk han. Jesu disipler spurte og grov. De tok etter Jesus, de hermet. De utvidet forestillingsevnen sånn at de til slutt kunne reise rundt i verden og fortelle at Jesus var stått opp fra de døde. Derfor skrev Paulus: ”Vi har fått den Ånd barna har, den som gjør at vi roper (Abba) Far!”

Dagens bibeltekst forteller om den dagen da Jesus sjokkerte nesten alle med sinnet sitt. Han jaget bort alle forstyrrende elementer i tempelet, og lagde et fryktelig leven. Og etter det fulgte vel stillheten. Sjokkerte pengevekslere, livredde duehandlere, og ille berørte venner.

Men så hørte de ”barna som ropte i helligdommen”. ”Hosianna, Davids sønn!”, heiet de. De stagnerte voksne spurte forarget: ”Hører du hva de sier?”. ”Ja,” svarte Jesus, ”fra småbarns munn har Gud latt lovsangen lyde!” Det var sånn Jesus tolket barnas lyder.

Barnas sang og rop var ikke forstyrrende, tvertimot. Forstyrrende var derimot de voksnes mangel på fokus, innlevelse og tilbedelse. De tømte tempelet for innhold. De gjorde riktignok nyttige ting.

Tilreisende pilegrimer trengte duer til offer, de trengte å veksle for både å gi sine gaver. Da Jesus ropte ”mitt hus skal være et bønnens hus”, kunne de vel kanskje svart: ”Ja, nettopp, hva tror du vi driver med!”. Hvis de hadde turt. Kanskje han hadde svart: ”Ja, hva driver dere med”?

Det ville kanskje vært et vrient spørsmål. Hva driver vi med? Jeg tror ingen vil tømme barnas tilværelse for innhold. Jeg tror ingen vil ha dekadente barn, eller la underholdningskulturen på autoritativt vis sette ingenting på dagsorden. For denne tomheten har også sine farlige sider: Rus, stress, barn som ødelegger seg selv for å leve opp til noen idealer som riktignok ingen vil stå ansvarlig for, men som finner god plass i et tomrom.

Det er for krevende å vokse opp i et innholdsløst samfunn, med åndelig underernæring. Derfor bør vi ikke glemme Jesu reaksjon over tilstanden i tempelet. Det var mye som skjedde der, men det var tømt for innhold. Tømt for Ånd, og barnesang. Men det kom gudskjelov sterkt tilbake igjen.
Skriv e-post til Nils Terje Andersen.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi hører rockesangeren Van Morrison synge den irske folketonen ”Be thou my vision”, som på norsk er salmen ”Deg å få skode”, en av de eldste vi har i salmeboken.

Hør andakten 24. oktober 2007.