Hopp til innhold

Å gå gjennom sin livsbagasje

– Hvert årsskifte er starten på en ny etappe i vår livsreise. Det gir oss en gyllen mulighet til å stanse opp å gå igjennom vår livsbagasje. Hva skal vi ta med oss videre på reisen – og hva bør settes igjen?

Sikkerhetskontrollen på Værnes. Arkivbilde.
Foto: Kaja Kristin Ness / NRK

Etter terrorforsøket i Jemen på et fly til USA i romjula, er sikkerhetsrutinene på flyplassene ytterligere forsterket. Dette er tidkrevende og kan virke veldig irriterende:
- vi kvitter oss med flaskene
- og tømmer lommene
- vi tar av oss klokkene
- og løser opp beltene

Allikevel piper det både her og der og ikke så sjelden må vi gå igjennom ”den trange port” i bare sokkelesten… Siste nytt på sikkerhetsfronten er full scanning.

Istedenfor å irritere oss grønne, burde vi heller være glade for at noen tar sikkerheten på alvor, slik at jeg ikke tar med meg noe på reisen som kan bli til skade for meg selv eller andre. Hvem vet hva som kan eksplodere når det utsettes for trykk?

Noe av den samme opplevelsen jeg har i sikkerhetskontrollen på flyplassen, kan jeg også oppleve i kirka på gudstjenesten. Den indre alarmen går og skyldfølelsen forsterkes. Det kan være både provoserende og irriterende.

Det er selvfølgelig ikke skyldfølelsen som er problemet, men den uoppgjorte skylden. Hvis vi ikke hadde hatt skyldfølelse, ville vi vært psykopater alle sammen – uten evne til føle med de vi sårer og skader på vår livs reise. Ingen av oss er uskyldige. Vi bærer på reell skyld.

Av og til er det falsk alarm. Da kan det være nødvendig å få hjelp til avsløre den falske skyldfølelsen som vi får når noen legger skylden på oss for noe de selv har ansvar for. Men enkelte falske alarmer, betyr ikke at vi kan ignorere alle alarmer. Det står for mye på spill.

Det hadde bibelens Kong David smertelig fått erfare. Med mye uoppgjort skyld i bagasjen, var han en tikkende bombe både for seg selv og sine nærmeste. Istedenfor å lure seg unna, lot han seg avsløre. Han ba Gud å gå igjennom sitt livs bagasje:

Sal 139,23-24: Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker. Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei.

For mange år siden hørte jeg en av biskopene i Den Norske Kirke fortelle om noe som hadde betydd mye for hans liv og åndelige fornyelse. Hvert år reiste han over fjellet for å sette ord på sine synder for en snekker på Vestlandet. Når biskopen hadde tømt sitt hjerte, knelte han ned, kjente snekkerens hånd på hodet og hørte han si:

”Etter Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.”

Biskopen sa at han reiste som et nytt menneske tilbake til Østlandet. Han gjorde denne reisen fast to ganger i året, men av og til tok han en ekstra tur…

Istedenfor å snike oss unna, kan vi ta ansvar og erkjenne vår skyld for Gud og mennesker. Terapeuter kan hjelpe oss med mye, men av og til har vi behov for en skriftefar eller sjelesørger som kan høre på oss når vi setter ord på våre synder. Vi trenger å høre noen si disse frigjørende ordene over oss: “Sønn/datter – dine synder er deg forlatt.”

Egil Svartdahl

Skog