Normal

Å faste rett

Forsakelser kan være en modningsprosess Gjennom livet kan vi faktisk tvinges til fastetider. Gjennom sykdom, lidelse og sorg fremtvinges avkall på mye som har vært viktig, sier Marie Aakre.

Marie Aakre
Foto: Helge Helgheim / NRK

Teksten er hentet fra Matt. 6. 16 – 18.

Det er sunt å faste. Jeg kjenner mennesker som har det som en jevn rytme i sine liv. Dager uten mat. Systematisk fastetid.

Jeg synes ikke det er lett å faste. Har ikke mye kompetanse på området og innrømmer at det skal gode grunner til å forsake. Å faste handler jo om det. Men det handler om det motsatte også, å skape rom for, eller gi en særlig oppmerksomhet til noe. Det vi gir oppmerksomhet gir vi kraft. Spis mindre og be mer.

Til og med faste kan bli en besnærende fristelse til selvrettferdighet, posisjonering, prektighet, beundring. Større er vi ikke. Det er vel derfor Jesus i dag tar en liten ”pep-talk” med sine venner. Skjul det inni dere, sier Jesus.

Forsakelser kan være en modningsprosess Gjennom livet kan vi faktisk tvinges til fastetider. Gjennom sykdom, lidelse og sorg fremtvinges avkall på mye som har vært viktig, og lys settes på helt andre sider av livet.

Vi forbereder oss til påske. Jesus forberedte seg på egen død, og han gjorde det både i det skjulte og åpent overfor sine nærmeste. Det er kanskje derfor fastetiden minner meg om prosesser jeg har sett nær andres lidelse og død. De nære ting kommer i bakgrunnen, det er som om ”gi slipp” prosesser presser seg fram, og de store spørsmål kommer opp.

Jeg glemmer ikke en kreftsyk kvinne som ønsket en samtale. Hun hadde vært syk lenge, og lå nå på det siste Da jeg setter meg ned sier hun svakt. Jeg har aldri forstått dette med tro. Nå ser jeg jo hva som skjer med kroppen min.

Jeg kan ikke snu meg lengre, jeg klarer ikkeengang å løfte armen min, kroppen min er uten kraft, det er som den går i oppløsning. Jeg vet jeg skal dø. Men jeg føler så sterkt og jeg lengter så sterkt. Det er så mye jeg lurer på som presser på inni meg. Hvor blir det av det?

Vår kontakt handlet om de store spørsmål som endelig fikk plass, og jeg lærte igjen noe om at når det ytre brytes ned kan det indre fornyes dag for dag.

Vi i helsevesenet har problemer med å gi sjelen plass. De eksistensielle behov blir lite møtt. Vi følger med sykdomsprosesser og behandlingsprosesser, men i vår iver etter bedring og lindring, får livsprosessene og det indre mennesket liten plass. Sånn er det vel i samfunnet rundt oss også.

Den rette faste er å gi plass til de store spørsmål. Jeg har hørt så mange si at verdiene endres, at utsikten blir klarere og prioriteringene annerledes. Det kan være ensomt å møte de store påskeforberedelser alene. Det måtte mesteren, og vi kunne kanskje lære noe av det?

Skriv e-post til Marie Aakre her.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi hører Sondre Bratland i salmen ”Se, vi går opp til Jerusalem”.