Teksten er hentet fra Matt. 22, 34-39.
Blir vi noen gang ferdige? Forstår vi noen gang fullt ut? Blir vi noen gang ferdige med å lære noen å kjenne?
Blir vi noen gang ferdige med å elske? Ferdige med å prøve? Prøve på nytt?
Det er ei kort historie i Bibelen som jeg aldri blir ferdig med. Den møter meg til stadighet, og nye bilder dannes i tankene mine. Det er historia fra Matteusevangeliet, da de lovkyndige blant fariseerne ville sette Jesus på prøve:
«Mester, hvilket bud er det største i loven?» Jesus svarte:
«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.
Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.»
Det er stor uro knytta til det å elske. Det er komplisert. Det gjør noe med oss. Å elske og å bli elska. Det er jo også kjærlighetas virkning. At den skal forandre.
Det skal gjøre en forskjell om vi elsker eller ikke. Det skal gjøre en forskjell om vi lar oss elske eller ikke. Det er derfor grunn til uro. Og akkurat nå tenker jeg uro som bevegelse – eller grunn til bevegelse. Som motsats til ro.
For jeg tenker at det er en bevegelse mellom de to budene.
Evangeliet kommer til oss i bevegelsen mellom – og virkeliggjøringa av de begge: nemlig å elske Gud av hele mitt hjerte og av hele min sjel og av all min forstand – og min neste som meg selv.
Det er en bevegelse mellom Gud, meg sjøl og min neste. Jeg kan ikke elske Gud uten å elske min neste, jeg kan ikke elske min neste uten å elske Gud, jeg kan ikke elske min neste uten å elske meg sjøl – og dermed heller ikke elske Gud uten å elske meg sjøl.
Eller positivt uttrykt: ved å elske Gud, elsker jeg min neste, ved å elske min neste elsker jeg Gud, ved å elske meg selv elsker jeg min neste og Gud.
Det kommer tett på, gjør det ikke, når alle "ikke’ne" blir borte? Det er vanskelig å holde tilbake et "men så enkelt er det da ikke!"
Tenk om det er det? Tenk om det er dette ene Jesus forteller oss gjennom sitt liv, sin død, sin oppstandelse. Dette enkle, men så vanskelige i våre menneskelige liv – at Gud som har skapt i kjærlighet - er kjærlighet – gir seg ikke på det – og ønsker også det for oss. Det er kanskje derfor det krever mitt hjerte, min sjel og min forstand?
For at jeg skal forstå at jeg aldri blir ferdig – men være i uro, i bevegelse? Som et barn – som trenger en voggesang for å falle til ro?
Vil du skrive e-post til Siv Limstrand, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Bjarne Brøndbo med sin egen "Voggesang".