Teksten er hentet fra Salme 147, 1-11.
I dag på 8. juli er det Seljumannsmesse i følge den gamle primstaven. Den ble feiret til minne om Sunniva, en irsk kongsdatter som levde rundt 960 år etter Kristus. Det gikk gjetord om Sunnivas venleik og gudfryktighet. En vikingehøvding fikk også høre om denne vakre mektige kvinnen.
Men Sunniva ville ikke ta imot frieriet fra denne hedenske vikingen, og hun fant det best å flykte fra øya i vest. Med tre skip la hun ut på havet med sitt følge, og legenden forteller at de drev inn mot norskekysten, og ett skip strandet på øya Selja. Der søkte de tilflukt i ei hule i fjellet. Men nordmennene ville fordrive innflytterne, og Håkon Jarl, som rådde landet, tok med seg en hær for å drepe Sunniva og hennes følge.
Da flyktet de inn i hula og bad til Gud om at de skulle bli berget. Et steinras løsnet og begravde dem inne. Håkon Jarl og hans menn fant dem ikke og forlot øya forundret. Senere gikk det rykter om et spesielt lys over øya, og Olav Trygvasson, som da var blitt konge, beordret at øya skulle undersøkes. Sunnivas legeme ble funnet helt og uskadd inne i hula og brakt tilbake til kongen. De hellige relikviene ble så plassert i et skrin i kirka som kongen bygde på øya til minne om Sankta Sunniva.
Sunniva ble Norges første helgen og den eneste kvinnelige.
Helgenfortellinger gir oss forklaringer på navn til steder og spesielle dager. Men kanskje kan denne fortellinga om Sunniva også gi oss noen tanker om hva det er å leve og tro i vår tid?
Sunniva-legenden handler om mennesker som må flykte fordi de blir forfulgt der de kommer fra og som våger seg til et nytt sted for å fortsette livet, - en fortelling som gjentar seg mange steder i vår verden.
Sunniva ble et forbilde, fordi hun har mye mot, fordi hun våger oppbruddet, og holder fast på det hun tror, selv om det koster.
Beretningen om Sankta Sunniva er som de fleste andre helgenfortellinger også en gjenfortelling av Jesus sitt liv. - Om troen som ikke holder opp med å tro. Jesus holdt ikke opp med å vise at han elsket menneskene, og det hadde sin pris. Kjærlighetens omkostning var døden.
Fortsatt er det mange som er villige til å gå i døden for det de tror på. Men å bruke liv og død som et maktmiddel er ikke akseptabelt.
Døden kan for noen være en konsekvens av å "kjempe for alt hva en har kjært", men den kan ikke kalkuleres eller forhandles med. Sunniva og Jesus sin død var ikke et maktmiddel, men en følge av å våge å oppgi makt, eller rettere sagt: å gi seg over til en annen makt: kjærlighetens makt.
I dag på Sankta Sunnivadagen hører vi om denne annerledes makten i salme 147:
Stor er vår Herre og rik på kraft, hans innsikt er uten grense. De hjelpeløse holder han oppe, de onde bøyer han til jorden. Gud bryr seg ikke om hestens styrke og har ingen glede av rappfotet mann. Herren har behag i dem som frykter ham og venter på hans miskunn.
Vi går ut i dagen med styrken fra Sankta Sunniva, og inspireres av å våge tro på kjærligheten selv om det koster.
Vil du skrive e-post til Valborg Orset Stene, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Bukkene Bruse med "St. Sunniva".