Hopp til innhold

Å be om hjelp

Gjennom hele livet opplever vi å være avhengig av andre. Det gjør oss sårbare, men ikke nødvendigvis svake, sier Valborg Orset Stene.

Valborg Orset Stene.
Foto: Privat til bruk i omtale av NRK-andakten.

Hvorfor er det så vanskelig å be om hjelp?

Jeg vet det er dumt å late som jeg greier alt alene. Jeg stille gjerne opp på andres spørsmål når det er noe som skal gjøres.

Så hvorfor er det så vanskelig? Er det så skjørt å vise seg avhengig av andre? Er det derfor? Er jeg redd for å få en avvisning, bli møtt med et nei? Er jeg redd for å framstå som svak?

Jeg leser fra Matteus kapittel 8:

5 Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp. 6 «Herre,» sa han, «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.» 7 Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» 8 Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli frisk. 9 For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: 'Gå!' så går han, og til en annen: 'Kom!' så kommer han, og til min tjener: 'Gjør dette!' så gjør han det.» 10 Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. (…) Til offiseren sa han: ”Gå, det skal skje, slik du trodde!” Og tjenestegutten ble frisk i samme stund.

Offiseren var vel ikke den som var mest vant til å be om hjelp, ordrer var mer hans form. Når det var noe, kommanderte han sine underordnede. Slik fikk han det han ville, fikk han det han trengte. Men denne dagen holdt det ikke med ordrer. En mektig mann kjente seg avmektig. Sykdom og død hadde ikke han bemyndigelse over.

Offiseren går til noen som er større enn seg selv den dagen. Han kommanderer ikke, legger bare fram livet slik det er for han nå, i tillit til at det blir hørt og forstått. Og Jesus ser. Ser tilliten, trua hans og lytter til bønnen.

Gjennom hele livet opplever vi å være avhengig av andre. Det gjør oss sårbare, men ikke nødvendigvis svake. Jeg tror vi gjør hverandre sterke når vi viser tillitt, og lager rom for å bidra overfor hverandre. Slike gode og utviklende rom skapes ikke ved å kreve eller kommandere. Men ved å våge å vise fram livene våre slik de er, åpne på vår utilstrekkelighet og fortelle hva vi trenger. Om enn så skjørt det er.

Det er livets grunnvilkår at vi alle er avhengig av noe utenfor oss selv. Min innsikt, livserfaring og forståelse er både for liten og for stor til å stå alene. For liten, til å la være å oppdage nye ting, oppdage andre nyanser og kjenne nye dimensjoner. For stor, til å ikke få plass og bli lyttet til. Oppreiste kan vi frimodig be om hjelp, og gi hjelp. Skapt av kjærlighet og til kjærlighet.

Vi er alle avhengige av noe utenfor oss selv. Også denne dagen møter Gud oss med ny nåde og nytt liv.

Skriv til Valborg Orset Stene.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Sondre Bratland synge ”I lag med deg”.

Andakt mandag 23/10.

Skog