«Thin Places»

Alle trenger et hellig sted hvor avstanden til Gud opphører, mener Hilde Sanden.

Frans av Assisi preker for fuglene
Foto: Maleri av Giotto di Bondone (1266-1337)

Kelterne snakket om at det fantes enkelte plasser hvor avstanden mellom himmel og jord nesten gikk over i hverandre. Det kunne være ute i havgapet, i horisonten mellom hav og himmel, eller det kunne være et sted hvor noen hadde hatt en spesiell gudsåpenbaring. ”Thin places” kalte de slike steder. Når de bygde sine klostre og kirker, var det ofte der. Slik fikk også andre muligheten til å oppleve ”a thin place”. Avstanden til Gud skrumper inn. Gud blir nær.

Mange har hørt historien om Moses, som plutselig stod overfor det samme fenomenet mens han en gang gjette saueflokken til svigerfaren sin. Han var kommet over på en side av ørkenen hvor han ikke hadde vært før. Litt på avstand ser han en tornebusk i lys lue. Dét kan det nok hende han hadde sett før. I ørkenens hete kan sikkert tørre kvister ta fyr under spesielle omstendigheter, men da er det raske flammer som fort brenner ut. Men det skjedde ikke her! Denne tornebusken sluttet ikke å brenne! Det var dette som fanget Moses’ oppmerksomhet. Det er så merkelig at han er nødt til å gå bort og se.

”Ta dine sko av deg, for det sted du står på er hellig jord”, hører han en røst si. Hellig jord – “thin place”. Et sted hvor avstanden til Gud opphører. Moses oppfattet det øyeblikkelig. Det er noe i oss alle som plutselig vet når vi står på hellig grunn. Det er som et slør blir tatt vekk. Vår indre blindhet viker, og det klarner for en Gudsåpenbaring. Livet til Moses forandret seg fra den dagen. Redd var han. Det står at han skjulte ansiktet i hendene og våget ikke se. Men han hadde allerede sett nok. Gud hadde møtt ham, det kunne ikke slettes ut verken av minnet eller av virkeligheten.

Å bli var Gudsnærværet handler om noe langt dypere enn følelser. Det handler snarere om en overbevisning, en slags indre visshet om at noe som er større enn meg selv omgir meg her og nå. For noen år siden gikk jeg rundt i den lille byen Assisi. Føttene mine kjente tydelig berøringen og jordingen til de lyse brosteinene i de smale gatene. Rent fysisk fikk jeg en aha-opplevelse av at det som en gang var blitt innviet og helliget, fortsatte å være det! Frans av Assisi, som byen ble helliget ved, levde på 1100-tallet. Fremdeles møter mennesker fra hele verden et spesielt Gudsnærvær der. Det går antagelig ikke an å teste det vitenskapelig. Men mennesket er mer enn vitenskapelige forsøk, vi er levende, hellige og evige vesener med en forunderlig evne til å erfare en relasjon til Gud.

Når barna i den lille kirken hvor jeg er prest, kommer ramlende opp trappen fra underetasjen for å komme til nattverd, blir jeg glad. Når de kneler ned rundt alterringen er det som alle loppene i blodet deres viker. Selv de som ellers har vanskelig for å holde kroppen i ro, ligger stille og høytidsfullt og rekker forventningsfullt fram sine hender og tar imot det hellige måltid. Hver gang stiger det en takk opp i meg til Gud, for at han allerede har fått vise disse små ”a thin place”, et hellig sted på jorden, hvor de kan møte den hellige Gud.

Alle behøver vi et slikt sted.