Hva sa du til din venn sist gang du traff han, eller din venninne? Hva sa du til din arbeidskollega?
Det er ikke alltid vi husker hva vi sier. Mange ganger forsvinner ordene med vinden og blir borte bak fjellene, som et lett snøfnugg som blåser av sted. Andre ganger blir ordene værende som gode minner, ord som løfter oss opp på englevinger. De gode ord fra det gode hjerte.
Men noen ganger bryter ord ned. De kalde ordene som fryser til is. Noen av disse ordene blir sagt uten at vi hører dem. Bak ryggen.
”Kjeften går” heter en lokal sang her i Longyearbyen. Sangen er full av humor, - men også alvor. Det kan være farlig når vi lar kjeften løpe løpsk bortover tundraen. Det kan være masse god og frigjørende humor i kjeften, men kjeften kan også være ramsalt og drepende.
Min egen filosofi er at det er bedre at folk snakker om meg enn at ingen bryr seg. Stillheten kan være vond. Spesielt hvis ingen sier noe til deg. Det å komme inn i et rom uten at noen sier hei, kan være tøft.
Men ord som sies bak ryggen eller direkte til oss, kan også treffe nerver og gjøre vondt. Våre ord kan forsure og ødelegge. Våre ord kan stjele livsglede og arbeidslyst. Det som skulle være lyst, som en lek, kan bli en tung bør å bære. Våre ord kan rive i stykker. I verste fall kan våre ord ta liv.
Hvem vil vi være? Vil vi være med å skape, eller velger vi å rive ned med misunnelse, med smålighet, med egoisme med krav om at andre mennesker skal være lik oss sjølve, med krav om at andre skal være perfekte? Vi kan sjølve velge hvem vi vil være. Vil vi være med å bygge opp, eller vil vi rive ned?
- ”Ransak dere selv!”, står det i teksten vår i dag fra Korinterbrevet.
- ”Prøv dere selv!”
Kanskje vi skal gjøre nettopp det, - prøve oss sjølve. Øve oss i å si ord som bygger opp, øve oss i raushet, øve oss i å la ordene våre fylles med kjærlighet og varme. Vi kan begynne med den neste vi treffer i dag, vår neste. Da kan vi ta med oss siste ordene fra vår tekst som et løfte:
- Hold fred, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med dere!