«Hvor er du?»

Det kanskje mest brukte åpningsspørsmålet i mobiltelefonsamtaler er viktig å stille seg selv også, mener Per Anders Nordengen.

Rasteplass ved Skjelbredbrua i Lierne
Foto: Peter M. Laugen

”Hvor er du?” Det spørsmålet tror jeg må være den mest brukte åpningssetningen når mobiltelefonen ringer. ”Hvor er du?”, spør ofte oppringeren når mottakeren tar mobilen. Jeg sitter ofte på toget eller på bussen og hører at når mobiltelefonen ringer, så svarer folk at nå er de der eller der.

”Hvor er du?” Av og til lurer jeg på hva den som ringer meg har med det å gjøre. Kan det ikke være det samme for vedkommende hvor jeg er bare han eller hun får tak i meg? På mange måter bidrar den allesteds-medbringende mobiltelefonen til at vi i dag må stå til rette for hvor vi til enhver tid er.

”Hvor er du?” Det spørsmålet var også det første spørsmålet Gud stilte menneskene i Edens hage.

Det er ikke alltid så viktig å svare på det spørsmålet når mobiltelefonen ringer. Men det kan være viktig å stoppe opp for det spørsmålet i livet. Hvor er jeg? Nå? I mitt eget liv. Hva vil jeg med livet mitt? I hvilken retning bærer det? Hvor er jeg i forhold til menneskene rundt meg som jeg ønsker å ha et nært forhold til, og hvor er jeg i forhold til følelsene mine? Hvor er jeg i forhold til de verdiene jeg vil bygge livet på? Hvor er jeg i forhold til Gud? Til Han som er uforanderlig uansett hvor mye som endrer seg i mitt eget liv.

Det er viktig å ta seg tid innimellom til å stille seg selv det viktige spørsmålet om hvor jeg er og hvor jeg vil. Men det krever stillhet og ettertanke. Spørsmålet kan være ubehagelig, og det er fristende å la være å kjenne etter. De modale hjelpeverbene kan gjøre spørsmålet foruroligende, - for svaret kan ofte bli at ”jeg burde vært et annet sted, jeg skulle hatt mer ro og harmoni, jeg ville hatt bedre forhold til mine medmennesker.”

Vi får ikke tiden tilbake, men vi må lære oss å til å ta kontroll over vår egen tid. Det finnes dessverre ikke noe hittegodskontor for tapte gode minner. Derfor er det viktig å være tilstede der vi er hele tiden er, nyte nuet, oppleve øyeblikket. Og ikke hele tiden være på vei til noe annet. For livet er ikke en motorvei fra vugge til grav hvor det er om å gjøre å komme fortest mulig fram,.- men det er en vei med mange rasteplasser hvor vi kan velge å stoppe opp for reflektere, nyte det gode i livet og bare være.

Hvor er du? Gud, som har gitt oss livet, ønsker at vi skal sette pris på det, ikke ta det som noen selvfølge og være tilstede i opplevelsene uten hele tiden å være underveis.

I Salme 144, (v.3-4), i Bibelens salmebok står det om å gjøre det beste ut av våre korte liv; ”Herre, hva er vel et menneske, siden du kjennes ved det, et menneskebarn, siden du bryr deg om det? Mennesket er som et vindpust, dets dager som en flyktende skygge”.