Den første trosartikkelen handler om Gud. Og den er kort. Den lyder ganske enkelt slik; ”Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper”.
Nøkkelordene for den første av de tre trosartiklene er altså skapelse og skaperen.
Den understreker at det er Gud som har skapt alt og alle og som er giveren av alt liv. Ingenting har blitt til av seg selv. Ordet skape i Bibelen er et ord som betyr skapelse av intet. Det er bare Gud som kan frembringe liv av det som ikke har vært.
Trosbekjennelsen starter altså som Bibelen også gjør. Det aller første verset i den gamle boken lyder slik; ”I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden”. Så følger noen frodige kapitler om skapelsen av jorden, livet og menneskene.
Disse skapelsesfortellingene har på ingen måte til hensikt å fortelle hvordan Gud skapte verden. For Bibelen er ingen lærebok i naturvitenskap,- men på billedlig måte forteller skapelsesberetningene at det står en Skaper bak skaperverket.
Det samme er det som understrekes i den første trosartikkelen. Ingenting sies heller her om hvordan verden og livet har blitt til, men det sies bare at Gud er Skaperen. Det behøver altså ikke å være noen motsetning mellom Bibelens skapelsesfortellinger og naturvitenskapens måte å se verdens utvikling på.
Og Gud skapte ikke bare i en fjern fortid. Han skaper fortsatt og er den som opprettholder alt liv. Han skapte ved tidenes morgen, han skaper fortsatt og han holder sitt skaperverk oppe dag etter dag. Martin Luther har en nydelig forklaring til denne første trosartikkelen i sin katekisme.
Han holder sammen den første skapelsen i en fjern fortid og den fortsatte skapelsen når han sier. ”Jeg tror at Gud har skapt meg og alle skapninger, at han har gitt meg legeme, sjel, øyne og alle lemmer, fornuft og alle sanser og fremdeles oppholder alt dette; ……og at han rikelig og daglig forsørger meg med alt jeg trenger til legeme og liv..”
”Jeg tror på Gud Fader”,- sies det videre i trosbekjennelsen. Allerede i den første setningen understrekes dermed det nære forholdet mellom Gud og det skapte. Han som skapte himmel og jord er ikke fjern og avsides. Men Han kan tiltales som far, - som en nær Skaper som bryr seg om alt Han har skapt.
Selv om det dessverre i dag ikke er alle som har et godt farsbilde, så vil den gamle trosbekjennelsen med denne tiltalen vise nærheten og varmen i forholdet mellom Skaperen og hans skapninger.
”Den Allmektige, himmelens og jordens skaper”,- slik fortsetter den første trosartikkelen.
Gud er allmektig, men Hans makt er annerledes enn mange forestiller seg. Hans allmakt består ikke i at Han griper inn og gir englevakt når det vonde skjer. I denne verden rammer sykdom, og ulykker inntreffer. Gud bruker ikke sin makt til å oppheve naturlovene eller gripe overnaturlig inn for å hindre når de vonde tilfeldighetene skjer. Han bruker ikke sin allmakt til å lede oss utenom det smertefulle, men Han har makt til å gi oss styrke så vi kan komme oss gjennom det.
Denne opphøyde og samtidig nære Gud som beskrives i den første trosartikkelen får vi tilhøre. Derfor sies det på denne korte og enkle, men samtidig innholdsfylte måten; ”Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper”.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Erik Bye synge Petter Dass-salmen ”Herre Gud ditt dyre navn og ære”.
