Etter bombeeksplosjonen i Oslo ringte den da 19-årige Lars Grønnestad foreldrene sine for å berolige dem om at han var trygg på Utøya.

Han sto midt på teltplassen på øya som skulle være et sikkert sted.

Plutselig kommer en gjeng ungdommer løpende mot ham i full fart. Noen av dem hyler, andre roper at han må løpe.

– Jeg har aldri sett så oppriktig skrekk i hele mitt liv, sier Grønnestad til retten mandag.

• Følg NRK.nos direkterapportering fra rettssaken

Kollapset inne i skogen

Han forstår at han må komme seg vekk, men rekker å se en politimann komme oppover en bakke mot Kafébygget, som ligger noen meter fra der Grønnestad står.

– Plutselig hevet han en stort våpen mot gjengen jeg var i, og begynte å avfyre skudd.

Grønnestad løper mot skogen, men merker at han blir truffet av noe.

– Jeg kjenner det som minner om et lufttrykk mot ryggen. Etter å ha løpt noen meter til, kollapser jeg inne i skogen. Jeg merker at jeg har problemer med å puste, og jeg klarer ikke å løfte opp armen, forteller Grønnestad i rettssal 250 i Oslo tinghus.

Han tar seg til det stedet på ryggen der han kjente lufttrykket. På hånden får han blod.

– Da gikk det opp for meg at jeg var skutt.

Han ligger alene mellom trærne. Han får ringt 113 og sier: «Jeg er på Utøya, jeg tror jeg er skutt».

Kvinnen i andre enden sier de er klar over situasjonen, og at hun vil gi telefonnummeret hans til politifolkene som er på vei. Hun sier også at 19-åringen må legge press på såret.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Som om noen hadde lagt en kampestein på brystkassen

Grønnestad er redd for at han ligger på et for åpent sted, og han åler seg litt lenger inn i skogen.

Han legger seg på en stein for å få press på skuddsåret, og til tross for at han faller inn og ut av bevissthet, klarer han å tenke at han må gjøre alt han kan for å gå så i ett med naturen som mulig.

– Jeg passet på å legge meg så skjult som mulig, og jeg smurte meg inn med jord for å vekke så liten oppmerksomhet jeg kunne. Men jeg var så tungpusten. Det føltes som om noen hadde lagt en kampestein på brystkassen min, for det var så tungt å puste. Det var et sterkt ubehag av at kroppen ikke fungerte som den skulle, forteller han.

Grønnestads lunge hadde punktert.

Oppringt av politiet

Han blir oppringt av politiet, som hadde fått telefonnummeret av kvinnen på AMK-sentralen.

– De spurte hvor jeg lå. Jeg vet ikke om jeg vil si det, for det var en politimann som skjøt meg, sa jeg til dem. Men samtidig skjønte jeg at min eneste sjansen var å bli funnet av noen, sier Grønnestad.

Hardt skadet tar Grønnestad derfor sjansen på å rope etter hjelp når han etter hvert ser to politimenn nærme seg.

– Jeg ser to politimenn med en helt annen uniform, og en helt annen holdning enn den jeg hadde sett tidligere. Jeg ropte «hei» for å få kontakt. De kom bort og spurte om jeg var skadet. De sa at jeg hadde en punktert lunge, og tok fram noen store kanyler som de stakk rett inn mellom ribbeina mine, forteller Grønnestad.

Politimennene bar ham inn i Rocketeltet og la ham i armene til Janne Hovland. Hovland vitnet i forrige uke, og fortalte blant annet om hvordan hun tok seg av hardt skadde ungdommer i teltet.

– Jeg sa til henne: «Jeg er skutt, så jeg tror ikke jeg skal snakke så mye akkurat nå», forteller Grønnestad.

I tillegg til skadene i lungen, knuste AUF-eren to ribbein og en skulder.

Fra utvika camping blir han fraktet i ambulanse til Ringerike sykehus, og deretter videre i luftambulanse til Ullevål.

Han forteller at han har det bra i dag, men fortsatt sliter med noe nedsatt lungekapasitet.

– Mens vi løp, smalt det

Mandag forklarer fem overlevende fra Utøya seg i rettssaken mot Anders Behring Breivik.

Først ut var Silja Kristianne Uteng (21).

Hun lå og sov i teltet sitt på teltplassen da hun plutselig ble vekket av smell. Utenfor teltet hørte hun først noen som sa «hysj, dere må være stille», men så endret stemningen seg. Hysjene gikk over til rop om at folk måtte løpe og komme seg unna.

– Det var fullstendig kaos. Mens vi løp, smalt det. Jeg så ned, og da så jeg en teltsnor. Jeg trodde først jeg hadde løpt i den, men fikk det ikke helt til å stemme. Men jeg måtte løpe videre, fortalte Uteng.

Hun kom ned til vannet. 21-åringen ville ikke la venninnen, som hun flyktet sammen med, svømme alene, så hun begynte å gjøre seg klar for å legge på svøm.

– Da jeg sto i vannkanten og kledde av meg, så jeg at jeg hadde hull i jakken og blod på armen. Jeg skjønte at jeg hadde blitt skutt.

– Jeg hører hyl og smell - så blir det stille

Uteng var blitt truffet i underarmen. Med kulen i armen, svømte hun vekk fra Utøya.

– Jeg snudde meg én gang på vei ut, og da ser jeg en person nede ved vannkanten. Han står ut med beina, og jeg ser noe som glinset på skulderen. Og jeg så at han hadde noe i hendene. Så hører jeg hyl, så smeller det, så hører jeg hyl igjen, og så nye smell - og så hører jeg ingenting, fortalte Uteng.

Hun var var redd for å stole på noen av de fremmede hun møtte på vei over til landsiden.

– Jeg gjorde meg egentlig klar til å drukne. Jeg ville heller drukne enn å bli tatt.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

– Nå kan han bare ha det sånn som han har det

Silja Kristianne Uteng har fortalte NRK før hun vitnet, at det har vært helt avgjørende for henne å starte på nytt etter 22. juli.

Etter å ha stått i vitneboksen bare få meter fra mannen som skjøt henne og drepte 69 andre på Utøya, er 21-åringen lettet.

– Det var egentlig helt greit, for det var jeg som var det sterkeste leddet, sier hun til NRK.

– Jeg så på ham én gang, men jeg orker ikke å vie tiden min til ham. Nå er jeg ferdig, så nå kan han bare ha det sånn som han har det.

Etter å ha lagt rettssal 250 bak seg, skulle 21-åringen ut for å kjøpe brudekjole.