NRK Meny
Normal

«Er det mulig å gjøre seg selv helt følelsesløs?»

– Vi blir alle sjokkert over at det er mulig å drepe uten å kjenne sterke følelser. Men kanskje burde vi ikke bli så overrasket over dette, sier traume-ekspert Siri Thoresen.

Egil Nygaard og Siri Thoresen fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress

Egil Nygaard og Siri Thoresen fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress svarte på lesernes spørsmål.

Foto: Anders Brekke / NRK

– Hvis vi går til litteraturen fra tidligere konflikter, er det mer iøyenfallende hvor "lett" det er å få mennesker til å drepe hverandre. Et kjernepunkt i slike konflikter er at man definerer noen mennesker som kvalitativt forskjellig og mindre menneskelige enn "oss". Litteraturen viser oss at det er mulig å få siviliserte mennesker til å føle lyst ved å drepe. Jeg tror det er farlig å glemme dette, mener Thoresen.

Sammen med psykologspesialist Egil Nygaard svarte dr. psychol. Siri Thoresen NRK.nos lesere i nettmøte i dag. Begge jobber ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

– Støtten fra de nærmeste er den viktigste hjelpen

Den beste hjelpen etter traumatiske hendelser, kan være å bare gjøre helt vanlige ting sammen.

– Støtte fra venner og familie er viktig, men det trenger ikke å bestå i samtaler, det kan også være å gjøre ting sammen, og å være "helt vanlig", svarte Thoresen.

77 mennesker ble drept i terrorangrepet mot Norge. Mange fikk fysiske skader. Men krig og terror etterlater også usynlige arr.

– Typiske tegn på traumereaksjoner er plagsomme minner om hendelsen, unngåelse (at man holder seg unna mennesker, steder og tanker som minner
en om hendelsen) og at man er "på vakt". Det kan også være for eksempel at man er skvetten eller har vanskelig for å konsentrere seg. Mange har slike reaksjoner den første tiden, svarte traume-ekspertene en leser.

– Men det er stor forskjell på hva slags tragedie det er snakk om. Mange kan få urealistisk skyldfølelse eller sorgreaksjoner og savn, hvis man mistet noen man var knyttet til.

«Takler de det bedre fordi de er unge?»

I dag vitnet rettssakens yngste vitne. 15-årige Ylva Helene Schwenke var bare 14 år da hun ble skutt flere ganger i magen, halsen og i begge lårene. I retten i dag sa hun at hun bærer arrene sine med verdighet.

En leser lurte på om nettopp det at det dreier seg om så unge mennesker, gjør at mange av dem takler situasjonen så godt.

– Det uklart om alder har noen betydning. Samtidig er det flere som har kommet med teorier om at unge mennesker har større mulighet til å hele seg enn eldre. Det har imidlertid også kommet teorier om at ungdom er mer sårbare enn voksne fordi de er i viktige utviklingsfaser som kan bli uheldig påvirket. Etter tsunamien så vi at de fleste norske barna så ut til å klare seg rimelig bra 2 1/2 år etter tsunamien, mens det var ganske mange av de voksne som slet, svarte Nygaard.

Les alle svarene til Thoresen og Nygaard:

Fra Jan Johansen: Hei. Hva er typiske tegn på at man har traumer, og på et vis er skadet mer enn bare fysisk etter en voldsepisode?

Hei Jan!
Typiske tegn på traumereaksjoner er plagsomme minner om hendelsen, unngåelse (at man holder seg unna mennesker, steder, og tanker som minner
en om hendelsen) og at man er "på vakt", for eksempel at man er skvetten eller har vanskelig for å konsentrere seg. Mange har slike reaksjoner den første tiden. For mange vil det gå over av seg selv. Hvis det ikke går over eller går ut over dagliglivets fungering, kan man søke hjelp.

Hilsen Siri

Fra Bjørn: Hva slags reaksjoner er vanlige etter store tragedier som denne?

Hei Bjørn!
De vanligste reaksjonene er plagsomme minner, at man unngår tanker og steder som minner om det som skjedde, og vaktsomhet/skvettenhet. Søvnproblemer er vanlig som resultat av dette. Men det er stor forskjell på hva slags tragedie det er snakk om. Mange kan få urealistisk skyldfølelse eller sorgreaksjoner og savn, hvis man mistet noen man var knyttet til.

Hilsen Siri

Fra Lars: Hvordan er traumene hos de som har opplevd 22. juli sammenlignet med andre katastrofer dere har vært borti? vet dere noe om dette?

Hei Lars,

Det er både en del likhetstrekk og en del forskjeller mellom 22. juli og andre katastrofer, for eksempel tsunamien i Sørøst Asia i 2004. Det er likhetstrekk i hva som er vanlige reaksjoner når man opplever noe forferdelig. Det vil imidlertid ofte varierer hvor kraftige eller langvarige reaksjonene er avhengig av hva man har opplevd.

En stor forskjell er at 22. juli involverte overlagt vold utøvet av en annen person. Vi vet at det er større risiko for å få uheldige senreaksjoner etter å ha opplevd vold enn etter naturkatastrofer. Det er mulig at selvbilde og tanker om verden rundt en blir påvirket på en annen måte etter å ha opplevd vold enn etter naturkatastrofer

Egil Nygaard

Fra Hanne: Hva er det egentlig som hjelper best for noen som har opplevd en fryktelig voldshandling?

Hei Hanne!
Vi vet en del om hva som hjelper ut fra forskning og møter med enkeltmennesker som har opplevd tragedier og voldshandlinger. De som er glad i deg er de beste hjelperne! Bruk dem! I den første tiden er det viktig å få tilbake tryggheten, og så snart man kan komme tilbake til vanlig søvn, mat, aktivititet og hvile. Det kan være fint å få pauser fra å tenke på det eller snakke om det, kanskje kan man gjøre noe hyggelig sammen. Det kan også være nyttig å vite at mange har sterke reaksjoner den første tiden, men at det går over av seg selv for mange. Dersom reaksjonene ikke gir seg, og det går utover jobb, skole eller forholdet til andre mennesker, kan man få profesjonell hjelp. Det virker bra for veldig mange.

Hilsen Siri

Fra undrande svensk: Hej Egil. Flera av vittena beskriver att de trots all hjälp fortfarande är rädda och tror de ska bli skjutna igen. Verkar som traumahjälpen behöver mer research för att bli bättre? De blir inte helt hjälpta nu.

Hei,

Det er imponerende å høre på vitnene. Etter at man har opplevd forferdelige ting hvor man har blitt utsatt for vold er det naturlig at man kan være redd. Det vil også kunne være en vanskelig balansegang for når man kan klare seg selv med støtte fra sine nærmeste og når man trenger profesjonell hjelp.

Vi har behandlingsmetoder som har vist seg å kunne hjelpe mange med deres problemer etter å ha opplevd traumer. Men selvfølgelig er det behov for videre studier for å bli enda bedre. Kunnskapen er langt fra fullstendig.

Egil Nygaard

Fra navn: Tror dere abb også har traumer etter 22. juli? kan det påvirke ham?

Hei!
Det er et godt spørsmål! Det kan jeg ikke svare på. Jeg har ikke snakket med ham. Det finnes noe forskning på hvordan det å drepe påvirker mennesker i krig, og også i internasjonale fredsbevarende operasjoner. Ut fra den forskningen kan vi anta at det å drepe har sammenheng med hvilken mening drapet har. For eksempel kan man tenke seg at det oppleves annerledes å drepe i selvforsvar versus å komme til å drepe et barn i Afghanistan. Jeg anbefaler boken "Soldater" som nettopp har kommet ut på norsk. Der står det mye klokt om hvordan drap påvirket tyske soldater i 2. verdenskrig.

Hilsen Siri

Fra Linda: Hvor raskt etter en hendelse er det mest normalt å oppleve traumer? Kan man avblåse faren hvis det har gått lang tid, eller kan man risikere senproblemer?

Hei Linda!
De fleste vil kjenne hvordan de reagerer etter at den ytre faren er borte, og man er tilbake i trygghet. Faren for "senreaksjoner" er tilstede hos personer som er i farlige situasjoner over lang tid, f.eks konsentrasjonsleirfanger, torturofre, og personer som over år har vært utsatt for systematiske overgrep i familien. Det som skjer i slike situasjoner, er at personen må tilpasse seg den vedvarende faresituasjonen. Hvis man har lite symptomer den første måneden etter en truende hendelse, er det lite sannsynlig at man blir plaget senere. Unntak er dersom lignende situasjoner oppstår igjen. Det er like normalt å ha lite reaksjoner som å ha mye reaksjoner.

Hilsen Siri

Fra Per Johansen: Noen av de overlevende har snakket om hvordan de fokuserer på sanger og positive tanker om framtida når de holdt på å miste bevisstheten. Er dette en kjent teknikk som virker? Kan man bruke den i mindre pressende og alvorlige situasjoner for å mestre situasjoner?

Hei Per,

Det er mange former for mestring personer bruker mens forferdelige ting skjer. En av de er å fokusere på noe annet for å unngå å bli overveldet av det som skjer. Noe annet er om man også forsøker å holde bevisstheten når man er skadet ved å gjøre/tenke på noe annet enn at man er skadet.

Andre eksempler på mestringsstrategier er at man fokuserer på egne evner til å takle ting, at man gjør noe aktivt for å avhjelpe situasjonen, at man søker støtte fra andre m.m.

Mange av mestringsstrategiene som brukes mens forferdelige ting skjer kan også brukes i mindre alvorlige situasjoner. Det er jo som oftest et positivt trekk at man tenker på at man selv kan mestre noe, eller at man tenker positivt om fremtiden. Det vil i en del situasjoner kunne bli selvoppfyllende.

Egil Nygaard

Fra Morten: Hei! Er det mulig å gjøre seg selv helt følelsesløs, sånn som Breivik hevder han har gjort gjennom meditasjon?

Hei Morten!
Vi blir alle sjokkert over at det er mulig å drepe uten å kjenne sterke følelser. Men kanskje burde vi ikke bli så overrasket over dette. Hvis vi går til litteraturen fra tidligere konflikter, som f.eks. 2. verdenskrig, tidligere Jugoslavia, Rwanda, osv er det mer iøyenfallende hvor "lett" det er å få mennesker til å drepe hverandre. Et kjernepunkt i slike konflikter er at man definerer noen mennesker som kvalitativt forskjellig og mindre menneskelige enn "oss". Litteraturen viser oss at det er mulig å få siviliserte mennesker til å føle lyst ved å drepe. Jeg tror det er farlig å glemme dette.

Hilsen Siri

Fra Viggo: For mange år siden var jeg vitne til en trafikkulykke i Bergen, der en motorsyklist ble overkjørt og døde. Selv om dette hendte på 70-tallet, kan jeg fortsatt se denne tragiske hendelsen for meg helt tydelig: Hvordan skal ungdommene på Utøya klare seg videre i livet etter det de har sett/hørt/opplevd?

Hei Viggo!
Jeg kan godt forstå at du fremdeles kan se det for seg, selv om det skjedde for veldig mange år siden. Det er mye som tyder på at traumatiske minner lagres mer sensorisk enn andre minner, det vil si at synsinntrykk, hørselsinntrykk og lukt kan "sitte fast", og oppleves nesten like levende som om det var i går. Det er ikke så mye vi vet om hvordan det går over virkelig lang tid, men det er gjort noen studier, blant annet fra Alexander Kielland og Estonia opp til 20 år etter.
Ingenting kan ta bort det som har skjedd, dessverre, og ingenting kan gi oss tilbake de som er døde. Slike rystende opplevelser blir neppe aldri glemt, men kan utgjøre vendepunkter i livet både på godt og vondt.

Hilsen Siri

Fra Ivar: Hvis man kjenner noen som var på Utøya.... er det noen tegn man bør se etter, kanskje traumer som ikke vises så godt? Hva kan man gjøre for å hjelpe?

Hei Ivar,

Du har helt rett i at noen av de mulige reaksjonene vil kunne være vanskelig å se for andre. Det vil imidlertid variere sterkt hvordan de som har opplevde forferdelige ting vil reagere.

Noen av de trekkene man kan være litt oppmerksom på er:
- at de trekker seg unna venner og familie over lengre tid
- at de sliter med å komme seg på skolen/studier/jobb over lengre tid
- at de kutter ut fritidssysler de har drevet med tidligere uten at de finner på nye aktiviteter de trives med.

Tidligere studier har vist at venner og familie er viktige for de som har opplevd forferdelige ting. Det er imidlertid store forskjeller i hva som oppleves som støttende. Noen har behov for å snakke med andre om det som skjedde, mens andre har behov for å gjøre normale aktiviteter.

Mitt enkleste råd er å vise at man bryr seg om personen, samtidig som man ikke invaderer de. Hvis man er usikker på hva som er ok for personen så kan man jo spørre han/henne.

Egil Nygaard

Fra Nina: Hei, Thoresen og Nygaard! Hvilke funn har dere gjort når dere forsket på ettervirkningene av terror? Skilder de seg fra konsekvensene av andre katastrofer?

Hei Nina,

Det har, heldigvis, vært lite forskning på terror i Norge. Det har imidlertid vært mye forskning på ettervirkninger av både terror og andre katastrofer i utlandet, for eksempel etter 9/11 i USA. Det har også vært mye forskning i Norge etter tsunamien i 2004.

Det er mange likhetstrekk i hvilke reaksjoner som man kan få etter både terroraksjoner og andre forferdelige hendelser. Det har imidlertid vist seg at det er en større andel som sliter med langtidsvirkninger etter å ha opplevd vold enn for eksempel etter ulykker eller naturkatastrofer. Måten man ser på seg selv og verden kan bli ulikt påvirket etter å ha opplevd vold enn etter for eksempel en naturkatastrofe.

Egil Nygaard

Fra BM: Man ser jo at de som har vært borti dramatiske hendelser i livet, får en utrolig evne til å takle det. Jeg bekymrer meg imidlertid for noen ungdommer seg jeg kjenner som ikke viser noe i forhold til det de har vært gjennom. De ønsker verken å snakke om det eller høre noe om det. De snakker heller ikke med sine venner om det etter det jeg har forstått. Er det noe faresiganl her, eller er det en helt naturlig reaksjon som ikke trenger å være bekymringsverdig?

Hei BM!
Det er en ganske vanlig reaksjoner etter alvorlige traumatiske hendelser å unngå ting og situasjoner som minner om det som skjedde. Hva det er som "minner om" kan være forskjellig fra person til person. Det kan være spesielle omgivelser, vær, tanker, samtaletema, personer om mye annet. Årsaken til at unngåelse av "påminnere" er vanlig, er at det fremprovoserer ubehagelige minner. Det er fint at alle som har opplevd traumatiske hendelser selv får posjonere ut hvor mye de ønsker å unngå påminnere. Det kan være fint å vise at man er tilgjengelig for samtale hvis og når de ønsker det. Det kan også være viktig for noen at enkelte areaner er "usmittet", dvs at man får lov å holde på med andre ting, det gir pauser og mulighet for positiv aktivitet, tenke på andre ting. Støtte fra venner og familie er viktig, men det trenger ikke å bestå i samtaler, det kan også være å gjøre ting sammen, og å være "helt vanlig".

Hilsen Siri

Fra Magnus, Hamar: Hei, Egil og Siri.. Hva konkret skjer m et offer som overlever en slik tragedie psykisk? Hvordan kommer dem i gjennom hverdagen?

Hei Magnus!
Den første tiden er det en viktig utfordring å få tilbake trygghet, søvn, mat, hvile - dvs få tilbake hverdagslig fungering. Noen har sterke reaksjoner som ubehagelige minner, skvettenhet eller søvnproblemer. Etter som tiden går vil minnene blekne litt for de fleste, og det blir lettere å konsentrere seg om andre ting, som skole, arbeid og venner. Noen har ikke så sterke reaksjoner, og det er ikke grunn til å bekymre seg spesielt for det. Vi som kjenner noen kan hjelpe til ved å være tilgjengelige, gjøre hyggelige ting sammen, ta initiativ, og være tålmodige. Særlig for mennesker som har mistet noen eller føler seg ansvarlig for noe fryktelig, kan det ta lang tid å få seg selv tilbake. Alle må gå i sitt eget tempo, og så godt man kan unngå at det blir altfor mange tilleggsbelastninger.

Hilsen Siri

Fra Siri: Hvordan vil dere definere et traume eller en traumatisk opplevelse? Noen snakker om traume som en hendelse, mens andre snakker om det som en individuell personlig reaksjon på en hendelse eller situasjon.

Hei Siri,

Du har helt rett i at begrepet traume brukes både om selve hendelsen og om reaksjoner etter hendelsen. Det vanligste er imidlertid å snakke om en mulig traumatisk hendelse, og om traumatiske stress reaksjoner. Når kun begrepet traume brukes er det som oftest med en mulig traumatisk hendelse.

En mulig traumatisk hendelse er definert som en uvanlig hendelse som vil påvirke de fleste negativt. Ofte mener man en hendelse som involverer faktisk eller oppfattet trussel om død eller alvorlig skade. Eventuelt kan hendelsen involvere en trussel mot sin personlige integritet, som for eksempel ved voldtekt.

Egil Nygaard

Fra Pia: Har alder noe å si for reaksjonene man kan få etter en tragedie som 22.juli?

Hei Pia,

Det har vært en del forskning som har forsøkt å finne ut om det er noen aldersgrupper som er mer sårbare enn andre. Det er imidlertid fremdeles uklart om det er noen slike forskjeller.

Det er imidlertid noen forskjeller i hvordan reaksjonene kan vise seg. For eksempel kan små barn vise reaksjonene anderledes enn voksne.

Egil Nygaard

Fra Martin: Hvor lenge kan sånne traumer vare?

Hei Martin!
Det er egentlig lite vi vet om hvordan det går med folk over lang tid. En ny svensk studie som gjorde en 20-års oppfølging av overlevende fra Estonia-forliset viser at hendelsen fremdeles oppleves som viktig og forandrende, selv etter så mange år. Ut fra det lille vi vet i dag, vil jeg anta at hendelser vil forbli en viktig hendelse i mange år, kanskje også for oss som ikke opplevde dette direkte. Mye vil kanskje avhenge av hvordan man greier å tilpasse seg den nye virkeligheten etter det som skjedde. Noen må endre framtidsplanene sine, noen mistet en de var glad i. Derfor vil forutsetningene etter kanskje være annerledes enn forutsetningene før 22. juli. På den måten kan hendelsen bidra til å forme varige valg og personlig utvikling - både på godt og ondt.

Hilsen Siri

Fra Mina: Hva vil dere anbefale for å forebygge og forhindre reaksjoner? Er for eksempel trening spesielt bra? Eller annet?

Hei Mina!
Ja, fysisk trening er spesielt bra! Fysisk anstrengelse gjør oss slitne, og gjør det lettere å sove. Andre ting som er bra er å få seg "pauser", for eksempel ved å gjøre noe hyggelig med familie eller venner. Så langt det er mulig, er det fint å vinne hverdagen tilbake, følge vanlig rytme, komme tilbake på jobb eller skole. Mange har gode støttespillere der. I den første tiden kan det være lurt å unngå de mest krevende konsentrasjonsjobbene og heller ta for seg mer praktisk eller rutinepreget arbeid, hvis man kan velge. Støtten fra de nærmeste er den aller viktigste hjelpen: Tålmodighet, tilgjengelighet, ta initiativ til samvær. Du finner også mer tips på våre hjemmesiden vår: nkvts.no.

Hilsen Siri

Fra Magnus: Jeg prøver igjen... Jeg tenker på han lille gutten som det har vært snakk om, han som mistet faren sin på Utøya og sto opp mot titalte.. Hva slags teaumer kan han få og barn på hans alder generelt? Han er vel 9 år eller noe..

Hei Magnus,

Jeg kan naturligvis ikke si noe om den lille gutten og hvordan det kommer til å gå med han. Så jeg svarer heller generelt.

Når barn opplever forferdelige ting vil de, akkurat som voksne, få naturlige reaksjoner. Disse naturlige reaksjonene kan medvirke til at barnet takler den situasjon de er oppe i. Over tid vil imidlertid de naturlige forsvarsreaksjonene kunne bli uhensiktsmessige, og de vil kunne slite med stresslidelser.

Vi vet ikke om barn har større eller mindre risiko enn voksne. Vi vet at de kan vise sine problemer på andre måter. De minste barna (førskole barn) kan snakke mindre om sine egne følelser, og kan oftere vise følelsene gjennom lek. For eksempel lek hvor de gjenopplever det som skjedde. Barn kan også oftere vise sine problematiske følelser via sinne eller utagerende atferd.

Det er også mulig at barn som opplever forferdelige ting i en sensitiv periode, for eksempel ved en viktig overgang fra barne til ungdomsskole, eller i en periode der de holder på å definere sitt eget selvbilde, kan få sin naturlige utvikling forstyrret.

Egil Nygaard

Fra Astri: Kan man ha posttraumatisk stress resten av livet?

Hei Astri!
Ja, det er mulig å ha posttraumatisk stress resten av livet. Men det er veldig få studier som kan vise oss hvor vanlig det er. Sannsynligvis er det ikke så vanlig. De fleste opplever at minner blekner etterhvert. De senere årene har vi også fått god forskning på hva slags terapi som er mest hjelpsomt, og heldigvis er det mange som har veldig god nytte av behandling. Så ja, det er mulig, men det er også mulig å få hjelp.

Hilsen Siri

Fra Kirsten: De fleste af de overlevende har mange fortrængninger omkring eksakte hændelser. Er det en fordel for helingsprocessen eller er det nødvendigt for et voldsoffer at huske alt?

Hei Kirsten!
Det er et veldig godt spørsmål du stiller! Etter svært alvorlige traumatiske hendelser er det ikke uvanlig å ha hukommelsestap for visse tidsperioder. I tillegg kan man ha "tunnelsyn", dvs at man bare legger merke til de mest vesentlige aspekter ved situasjonen ( f.eks. våpenet), og at andre elementer ved situasjonen enten glemmes eller overhodet ikke innkodes. Det er ikke nødvendig å huske alt for å bli bedre. Men hvorvidt det er en fordel å ikke huske deler av det som skjedde, er usikkert. Fragmentert hukommelse om hendelsen kan føre til at hendelsen fremstår som uforståelig og kaotisk, og vanskeligere å integrere.

Hilsen Siri

Fra Per: Det kan virke som om noen reagerer på svært truende situasjoner med å "stivne" mens andre er i stand til å bevege seg/ komme seg vekk el. likn. Kan dere si noe om hvordan dette henger sammen med øvrige personlighetstrekk?

Hei Per,

Du har helt rett i at det varierer sterkt hvordan folk reagerer under hendelsen. Når man opplever noe forferdelig aktiveres kroppen på måter som skal ta vare på personer. Ofte snakkes det om fight/flight respons. Man aktiveres for å stikke av eller til å sloss. Noen vil også kunne stivne til, og dermed vise at man ikke er truende. Eventuelt at man blir overveldet i situasjonen.

Jeg vet ikke om det har vært noe særlig forskning på sammenhengen mellom hvordan man reagerer under hendelsen og generelle personlighetstrekk. Det har imidlertid vært forskning som viser viktigheten av trening. De som har trent inn hvordan de skal agere under katastrofer/ulykker vil ha større sjanse til å reagere på en måte som øker sjansen for å overleve.

Det er også gjort en del forskning på sammenheng mellom personlighetstrekk og risikoen for å utvikle kroniske stress reaksjoner. Så langt jeg vet er det imidlertid fremdeles uklart om personlighetstrekk er risikofaktor for å langvarige stress reaksjoner.

Egil Nygaard

Fra janis: Heisann! Er det ikke også slik at for mye krisepsykiatri kan gjøre vondt verre, altså at traumene blir opprettholdt av overivrige terapeuter?

Hei Janis!
Det finnes ikke i dag solid dokumentasjon på hva som hjelper og ikke hjelper i den første tiden etter en katastrofal hendelse. Det vi vet mye om er at spesialisert behandling for de som får plager hjelper for mange, men ikke for alle. For noen år siden brukte man mye intervensjonen "Critical Incident Stress Debriefing", som de fleste nå har gått bort fra fordi forskningen tyder på at det kan virke mot sin hensikt. Det finnes en del "konsensusdokumenter", dvs at internasjonale eksperter kommer sammen for å bli enige om hva man antar er den beste måten å intervenere på. Anbefalingene nå går på å gi trygghet og god omsorg og ikke forstyrre menneskers naturlige tilhelingsstraegier (for mange greier seg veldig bra!). Men vi vet også at altfor mange med plager ikke får behandling, så derfor bør noen ha ansvaret for å følge med på hvordan det går. Dette kalles "watchful waiting". Så svaret er "ja" - intervensjoner kan gjøre ting verre. Og bedre.


Hilsen Siri

Fra Klas: Det er selvfølgelig helt forferdelig alt dette som skjedde den 22.juli ifjor. Allikevel tenker jeg at det er nettopp fordi det handler om så unge mennesker at de takler det bedre enn om det hadde vært godt voksne som hadde blitt skadet.....? Er det noe hold i det eller bare noe jeg innbiller meg?

Hei Klas,

Det er mulig at du ikke er helt på viddene. Når man sammenligner mange publiserte studier er det uklart om alder har noen betydning. Samtidig er det flere som har kommet med teorier om at unge mennesker har større mulighet til å hele seg enn eldre. Det har imidlertid også kommet teorier om at ungdom er mer sårbare enn voksne fordi de er i viktige utviklingsfaser som kan bli uheldig påvirket.

Etter tsunamien så vi at de fleste norske barna så ut til å klare seg rimelig bra 2 1/2 år etter tsunamien, mens det var ganske mange av de voksne som slet. Vi vet imidlertid ikke om dette vil gjelde etter andre katastrofer eller etter voldshendelser.

Egil Nygaard

Fra Vibeke: Noen som sikkert også har befunnet seg i en slags sjokktilstand, er jo Breiviks nærmeste familie. Hvordan kan omgivelsene og det profesjonelle hjelpeapparatet hjelpe mennesker i deres situasjon?

Hei Vibeke!
Det er et godt spørsmål, og jeg har ikke så mye forskning å lene meg på her. Det er nok viktig å huske på at det er en person som har gjennomført terrorhandlingene, og våre reaksjoner på ham bør ikke treffe familien. Det kan være en utfordring for det nærmeste sosiale nettverket, men man bør vel finne måter man kan støtte dem på. Det viktigste er kanskje at de nærmeste ikke trekker seg unna, selv om det kan være en vanskelig situasjon. Ellers bør hjelpeapparatet være tilgjengelig for gjerningsmenns familie.

Hilsen Siri

Fra Svea: Är det skillnad på återhämtningen efter ett våldsdåd om gärningsmannen blir identifierad och ställd till svars eller om det förblir en okänd gärningsman? Hur stor roll spelar det om det är en eller flera gärningsmän? Eller om de som blir utsatta är ensam eller flera? I hur stor utsträckning spelar motivet till våldet för roll, dvs om det känns som ett helt oprovocerat angrepp eller om man kan koppla det till något syfte, ex hudfärg, religion etc?

Hei Svea,

Dette var flere viktige spørsmål.

Terroraksjonen 22. juli var en offentlig hendelse hvor de fleste vet hvem som ble utsatt. Ofrene trenger ikke overbevise andre om at de har opplevde forferdelige ting. Dette kan være i kontrast til for eksempel voldtekt, der man ikke alltid blir automatisk trodd av alle i nærheten av seg eller av samfunnet (for eksempel via rettsak). Det kan dermed være en forskjell i hvordan man opplever støtte og hvordan selvbilde kan bli påvirket. Det er derfor annerkjent at det er fordel for ofre av vold at man får identifisert gjerningsperson og får en form for annerkjennelse av at traumet har skjedd. Det er også viktig å få plassert ansvaret for hendelsen.

Jeg vet ikke om det har blitt gjort forskning på forskjellen mellom flere og en gjerningsperson. Jeg vil kunne tenke meg at det vil kunne føles mer uttrygt om det er flere gjerningspersoner, og dette vil kunne være negativt.

Jeg vet heller ikke om det har vært forskning på konsekvenser av å være alene eller flere ofre. Det er imidlertid viktig at traumet på en måte blir annerkjent. Hvis man er flere øker sjansen for at traumet blir annerkjent av andre, og man slipper belastningen med å ikke bli trodd.

Det er studier som viser at motivert vold ( f.eks. terror) gir større risiko enn menneskelaget ikke planlagte ulykker ( f.eks. fabrikk ulykker), mens naturkatastrofer girr mindre risiko enn begge disse. Det vil si at jo mer villet og planlagt en handling er, jo større ser det ut som risiko for negative psykiske konsekvenser er.

Egil Nygaard

Fra Astri: Jeg tenker på sammenligningen din med hva mennesker kan gjøre i krig. Alle mennesker kan drepe i krig...eller hvis de befinner seg i en eller annen situasjon der det er aksept for overgrep. Jeg tenker på en måte at vi må jo se på handlinger som relasjonelle også. En fyr som Breivik som kommer ut av gutterommet på beste vestkant...det er mer sjokkerene fordi han bryter så voldsomt med samfunnet...hva tenker du om dette med hvilken kontekst en handling er gjort i?

Hei Astri!
Det er utrolig interessant, det du tar opp! Etter 2. verdenskrig var hele verden sjokkert over hva menneskene var i stand til å gjøre, noe som ble etterfulgt av en serie sosialpsykologisk forskning som undersøkte vanlige menneskers påvirkbarhet av sosialt press og autoriteter. Denne forskningen kan bidra til å belyse spørsmål om hvor stor andel av oss som kunne utføre onde handlinger. Men belyser i liten grad HVEM av oss som vil utføre onde/ekstra onde handlinger (eks Rinnan) når man "får lov eller anledning". Men sosialt press kan også oppstå i små grupper eller subkulturer som går på tvers av storsamfunnet, jamfør Al Qaida. Isolasjon fra "korrigerende andre" anses som et viktig element, sammen med definisjonen av en truende "annen". Om det finnes noen subgruppe rundt gjerningsmannen i dette tilfeller vil vi kanskje aldri få vite?


Hilsen Siri