Vesterhus vitnet onsdag for å fortelle hvordan det har vært å følge rettssaken mot Anders Behring Breivik, som drepte sønnen hennes.

– Det viktigste er at gjerningsmannen blir bura inne og aldri slipper ut igjen. Det er mange døde og alvorlig skadde, og veldig mange ødelagte liv. Jeg vet ikke om jeg hadde blitt bekymret for rettsstaten om denne saken hadde blitt unnagjort litt fortere, for å si det sånn, sier hun.

Vesterhus fortalte om et voldsomt savn etter 22. juli.

– Det er som om vi alle går litt i stykker. Det er tungt å se søsknene slite, og det er tungt å skulle svare på spørsmål om livet blir bra igjen. Det er ingenting som har mening og samme verdi lenger. Men sorgen vil endre mening og karakter, sier Vesterhus.

Hun beskriver sønnen som limet i familien, og et bilde på hvor vanskelig det er å gå videre.

– Han var en veldig god gutt, egentlig en helt sjelden kraft. Han hadde et godt hode, stort intellekt og arbeidsglede. Han hadde voldsom empati. Det er klart det er et enormt savn, sier Vesterhus.

– Jeg våkner opp hver morgen til at Håvard er borte. Og det at han ble skutt. Skutt, liksom!

Les også: Dommeren takket for en verdig gjennomgang av obduksjonsrapportene
Les også: Håvard Vederhus (21) begravet

«Det skytes nå»

Vesterhus forteller at både hun og mannen jobber i departementene, og begge var i Regjeringskvartalet.

På vei hjem den dagen stoppet de for å kjøpe blomster, og fikk høre i kassa at det hadde vært en eksplosjon i Regjeringskvartalet.

Så ringte Håvard fra Utøya.

– Han var lettet over at vi var i sikkerhet. Så dro vi hjem og prøvde å følge med på det som hadde skjedd. Så ringte Håvard fra Utøya kort tid etter at skytingen har begynt, forteller Vesterhus.

– Han gråter og er veldig fortvilet. han sier de har løpt ned til vannet og gjemmer seg der. Jeg prøver å roe ham, og samtidig ringer vi 112. Så har vi den perioden som vi er i en slags kampmodus og prøver å skaffe hjelp, sier hun.

Vesterhus forteller at de hadde kontakt med sønnen på SMS mens de ringte nødnummeret. Der følte de at ingen forsto alvoret.

– Vi hadde følelsene helt utenpå. Fortvilelsen ble større og større. Var det ingen som forsto dette? Svarene vi fikk, virket helt på tur. For oss var alvoret veldig tydelig. Vi skjønte at svarene var lite adekvate, så fortvilelsen satt mer og mer i kroppen, sier hun.

Siste melding kom litt over klokken 18. Da skrev han: «Det skytes nå».

– Skjønner ikke hvordan vi kom oss gjennom dagene

Vesterhus og mannen hennes fikk beskjed om å dra til et hotell i Sandvika, men dro videre da de ikke hørte noe.

– Vi hørte ikke noe fra Håvard. Jeg tenkte at han hadde tatt kontakt hvis han var i live. Det beste vi kunne håpe på, var at han var blant de sårede, sier hun.

Les: Skal vitne om terrorofrenes plager

Det tok seks dager før Håvard var bekreftet omkommet. Presten kom på fredag uken etter.

– Vi skjønner egentlig ikke hvordan vi kom oss gjennom de dagene, sier hun.

Vesterhus forteller at hun blant annet fant trøst i å bade i Akerselva, og å gå ned til vannet. Samtidig har det vært plagsomt å tenke på hva de kunne ha sagt til sønnen på Utøya.

– Da Håvard ringte, skulle vi ha sagt at han skulle svømme. Han var en god svømmer, og jeg vet godt hvor Utøya ligger, og det er ikke så langt til land. Men det var jo skadde der også, så det var ikke naturlig å bare si at han skulle stikke, sier hun.

Les også: Politidirektøren: – Det er klart det ble begått menneskelige feil 22. juli
Les også: Far til Utøya-offer krever unnskyldning fra politiet