Hopp til innhold

Livreddernes leder

Ambulansearbeider Håvard Larsen er en av dem som sto i spissen for helsearbeiderne som tok imot de skadede fra Utøya. Hvor mange liv de reddet, har han ikke tenkt over. Han gjorde bare jobben sin.

Ambulansearbeider Håvard Larsen fra Ringerike

Håvard Larsen var en av de operative lederne som sto i spissen for redningsarbeidet ved Utøya.

Foto: Ingvild-Anita Velde / NRK

– Det var stort. Det var massivt. Hvis noen hadde foreslått å lage en øvelse med dette scenariet, så hadde de blitt ledd av og betraktet som useriøse. Så utenkelig var det at noe sånt som dette skulle skje.

Vi står på Elstangen ved Storøya, der det ble etablert mottak for skadede ungdommer den 22. juli. En kollega av Håvard var operativ leder for mottaket ved fergekaia i Utvika, der drapsmannen hadde parkert bilen sin.

Der var det liten plass til det massive redningsapparatet som etter hvert ble satt i sving, og det var dessuten ikke trygt. For da Håvard ble kalt ut på jobb denne kvelden, visste ingen om det var flere gjerningsmenn som sto bak de uvirkelige massedrapene.

Ambulansearbeider Håvard Larsen sto i spissen for redningsarbeidet den 22. juli.

Håvard Larsen og hans kolleger måtte jobbe under beskyttelse av tungt bevæpnet mannskap fra beredskapstroppen.

Foto: Ingvild-Anita Velde / NRK

Ble bedt om å forberede seg på 750 skadede

– Jeg hadde ferie, og satt og så på TV-bildene fra Oslo, da en kollega ringte og sa at det var skyting på Utøya, at mange var skadet og noen kanskje drepte. Da var det bare å komme seg av gårde.

Håvard fikk det operative ansvaret ved Elstangen. Sammen med en lege organiserte han et mottak med kapasitet til å ta imot et uvirkelig stort antall skadee. Han hadde fått beskjed om at det kunne bli så mange som 750. Så mange ble det ikke, men noe nøyaktig tall på hvor mange som kom inn via mottaket på Elstangen, har han ikke.

– Vi bare jobba. På stranda sto en rekke leger og ambulansepersonell og tok imot ungdommer som kom inn i småbåter. Der ble det vurdert hvem som skulle videre i luftambulanse eller bilambulanse, og hvem som kunne kjøres videre i busser.

Håvard Larsen var operativ leder ved Storøya

Ambulansearbeider Håvard Larsen sier tragedien på Utøya var uvirkelig.

Foto: Ingvild-Anita Velde / NRK

50 ambulanser og 11 helikoptre

Det er tomt og stille nå, både på stranda og Storøya. Innimellom passerer en og annen bil i rusletempo over brua ut til golfanlegget på øya. Jorda på åkerlandet der redningshelikoptrene landet glinser svart og nypløyd i vårsola. Om kvelden den 22. juli var bildet et helt annet.

– Det var 50 bilambulanser her. Seks luftambulanser, to Sea King redningshelikoptere og etter hvert tre av forsvarets maskiner. Så hadde vi tre busser. Det var massivt. En ulykke med en buss med femti passasjerer er det vi i vår hverdag forbinder med en stor hendelse. Noe sånt som dette, det var uvirkelig, helt ufattelig, sier Håvard.

Uvirkelig var det også å redde liv under bevoktning av tungt bevæpnet mannskap fra beredskapstroppen.

– Vi visste jo ikke da om det var flere gjerningsmenn der ute. Så det var nødvendig.

– Var dere ikke redde?

Ambulansearbeider Håvard Larsen

– Jeg hadde ei fluktrute i bakhodet. Det hadde alle som var her den kvelden.

Foto: Ingvild-Anita Velde / NRK

– Nei, redde? Vi tenker ikke sånn vi, må bare gjøre det som må gjøres. Men det er klart, jeg hadde ei fluktrute i bakhodet. Det hadde alle sammen som var her den kvelden.

En merkelig stillhet

Stillheten er noe av det Håvard Larsen husker best fra denne kvelden. En helt spesiell stillhet.

– Når det er så mange i innsats på et sted, så skulle en jo tenke seg at det ble mye kaos, bråk og roping. Sånn var det ikke. Det var støy, med helikoptere som kom og gikk, og alle sirenene. Likevel husker jeg godt hvor stille folk jobbet, hvor konsentrerte de var, og hvor godt alle samarbeidet.

Skadene Håvard og hans kolleger måtte håndtere denne kvelden, var heller ikke hverdagskost. Det var krigsskader, verken mer eller mindre. Det var mye som hastet denne kvelden.

– Vi måtte ta en del grep som ikke var helt etter læreboka. Vi ville lage et mottak som sikret at ingen ble liggende og vente lenge på behandling, og da ble det nødvendig å gjøre ting annerledes enn vi egentlig skal. Blant annet etablerte vi ingen samleplass. Vi måtte bare gjøre det best mulig for flest mulig.

Håvard Larsen var operativ leder for mottaket ved Storøya

Her ved Storøya reddet Håvard Larsen og hans kolleger mange liv 22. juli i fjor.

Foto: Ingvild-Anita Velde / NRK

Husker skrikene fra MS Thorbjørn

Håvard Larsen har langt fartstid som ambulansearbeider. 18 år er det blitt etter hvert. Det var mens han jobbet i Forsvaret han fikk interesse for dette arbeidet. Han er trent til å opptre profesjonelt under omstendigheter som kunne bli i meste laget for de aller fleste.

– Det er forbausende lite man husker fra noe slikt i ettertid, hva som sitter igjen. Men det er en episode jeg husker.

– Det var den første gangen MS Thorbjørn la til land. Det var ganske langt uti aksjonen. Da var det vel bortimot en femti stykker om bord i den båten. Det var helt stille på land. Alle sto veldig konsentrert og ventet på den jobben som kom.

– Så langt vi oppfattet, så var det veldig stille om bord i båten også. Helt til de så oss. De så også de hvite laknene på stranda, der det lå en del omkomne. Jeg tror det var det de så, kombinert med vissheten om at de selv nå var i sikkerhet, som utløste noe. Det var som en eksplosjon i skrik og gråt. Det gjorde noe med oss som sto på land. Det gjorde inntrykk, sier Håvard beveget.

– Det er ikke vi som er ofrene

– Er det ikke vanskelig å oppleve sånt når du er ute på jobb?

– Nei, det er egentlig ikke det. Man tar vel på seg en slags rustning, da, og stenger alt sånt litt ute. Men man tenker jo på det etterpå, selvfølgelig.

– Vi blir tatt godt vare på i vårt system, med debrifing av psykologer og teknisk debrifing, der vi gikk igjennom alt vi gjorde den kvelden. I tiden etterpå hadde vi på vår ambulansestasjon hjelp av en ekstra ambulanse med personell fra Vestfold. Det gjorde at vi som hadde vært på jobb denne helga, fikk litt roligere dager, og hadde tid til å snakke med hverandre om det vi hadde vært med på.

– Det er vår måte å gjøre det på. Vi ser jo på dette som noe som selvfølgelig var en veldig spesiell dag på jobb. Men vi er ikke ofre i dette her. Det er det de som ble skadet og deres pårørende som er.

Ambulansearbeider Håvard Larsen

Håvard Larsen ble tildelt prisen 'Årets Paramedic' i fjor.

Foto: Ingvild-Anita Velde / NRK

– Er du stolt av innsatsen deres?

– Ja, det er jeg. Jeg tror alle som var her den kvelden er stolte av å ha vært med på å gjøre den jobben vi gjorde. Hvis noen hadde spurt meg på forhånd, om vi kunne håndtere en sånn situasjon, så tror jeg at jeg ville hatt problemer med å forestille meg at noe sånt skulle gå bra.

Hvor mange skadede som passerte mottaket ved Elstangen, vet ikke Håvard.

– Det var noe av det første vi bestemte oss for å hoppe over, den registreringen som vi vanligvis gjør. Det måtte vi for å være effektive nok, for ikke å være en brems.

Håvard Larsen fikk ikke dratt hjem for å hvile seg før i sju – åtte-tida lørdag morgen. Så ble det noen timer søvn, før han gikk på en ny tørn, som varte fram til midnatt lørdag.

Ambulansearbeider Håvard Larsen

Her på Elstangen var det femti bilambulanser, elleve helikoptere og tre busser den 22. juli.

Foto: Ingvild-Anita Velde / NRK

Utnevnt til «Årets paramedic»

I ettertid har han fått en betydelig anerkjennelse for innsatsen han gjorde med å lede den omfattende aksjonen. Under fagkonferansen "Ambulanse 2011" ble Håvard tildelt prisen «Årets Paramedic», fordi han tok beslutninger som gjorde at evakueringen av skadede fra Utøya ble vellykket.

Håvard er glad for prisen, men vil ikke stå alene med æren.

– Det føltes nesten litt vanskelig å få den prisen. Å få en sånn personlig pris for noe som mange har gjort, det blir litt sånn rart. Selv om det også ble nevnt andre grunner til at jeg fikk den prisen, så var vi sammen om det som ble gjort her, sier Håvard.

Redningsmann Håvard ble belønnet. For gjerningsmannen venter et annet utfall. Det er ikke Håvard så opptatt av.

– Jeg følger jo med på det som skrives om rettssaken i media, men ikke noe mer enn det andre folk gjør. Der har ikke vi noen rolle.

– Men er du ikke opptatt av hva som skjer med han som gjorde dette?

– Nei. Ikke utover normal nysgjerrighet. Sånn er det bare.

Etterlatte og overlevende hadde møtt opp for å høre Stoltenbergs tale. En av dem var Line Nersnæs som ble skadet under angrepet.

– Jeg er her for å hedre kollegene mine

For to år siden gikk bildet av Line Nersnæs med en pinne i hodet verden rundt. I dag synes hun det er viktig, men også vanskelig å minne de som ikke kom fra angrepet i live.