De erfarne sykepleierne Ninni Kjellberg og Kirsti Hordvei hadde akkurat forlatt jobben på intesivavdelingen på Ullevål sykehus 22. juli i fjor.

Ninni Kjellberg hadde akkurat gått av vakt, og Hordvei var mentalt på vei til hytta da intensivlegen kom løpende og sa at det var rød beredskap.

– Han sa det hadde vært en eksplosjon i Finansdepartementet. Da skjønte jeg at jeg ikke kunne reise, og at jeg måtte være på jobb, forteller Hordvei til NRK.

Anders Behring Breivik hadde nettopp gjennomført den første delen av sin terroraksjon. Lite visste de to om hvordan omfanget ville bli utover kvelden.

Overraskende rolige

Utover ettermidagen kom ambulanser med ofre, først fra Regjeringskvartalet og senere fra Utøya.

– Det var uvant for avdelingen, ikke bare å få inn så mange på en gang, men også at de var så unge, sier Hordvei.

– Vi har jo sett skuddskader før og det er trafikkulykker. Så vi er vant til å håndtere kritiske og hardt skadde pasienter fra før av. Men det gjorde inntrykk, forteller hun.

Sykepleierne ble likevel imponert over hvor fint pasientene taklet situasjonen.

– Den kvelden så var de fleste pasientene som vi fikk inn våkne. Og de var veldig, veldig rolige. Jeg var veldig overrasket over det. Etter hva de hadde opplevd, sier Hordvei.

Kjellberg tilføyer at hun opplevde ungdommene som ressurssterke og velformulerte.

Reagerte på lyder

Men de merket også tydelig at dramaet på Utøya hadde satt sine spor i ungdommene.

– Da vi dro igjen skuffene på skapene våre, så ble det en liten lyd. Den var ikke spesielt høy, men den var det mange som reagerte på. Eller hvis vi mistet noe på gulvet, forteller Kjellberg.

De ansatte på intensivavdelingen måtte derfor gå roligere og ta forsiktig i dørene. Dette var en uvant arbeidssituasjon for dem. De kunne heller ikke ta for brått på pasientene, for da kunne de skvette til.

– Jeg husker veldig godt en ung jente som var blitt skutt i magen. Hun var blitt skutt flere steder, men spesielt i magen. Hun så meg rett inn i øynene og så spurte hun: «Tror du jeg kommer til å få barn noen gang?». Det gjorde et veldig sterkt inntrykk, sier Ninni Kjellberg.

Drømte om ofrene

Til alt hell var intensivavdelingen ekstra godt bemannet 22. juli, og alt det praktiske gikk på skinner.

Kirsti Hordvei sier avdelingen flere ganger har øvd på mulige katastrofer, men aldri i et sånt omfang.

– Det var det første man tenkte på når man våknet og det siste man tenkte på når man sovnet om kvelden. Men det var godt å være på jobb. Jeg tror det var vanskeligere for de som ikke var på jobb, faktisk, forteller hun.

– Da man kom hjem, leste man og hørte om det. Man drømte om pasientene om natten og slikt, så det var veldig intenst disse ukene, sier kollega Kjellberg.

Møttes for en klem på skyllerommet

I en hverdag preget av hardt skadde og døende er det viktig å kunne le og spøke litt. Men etter 22. juli la stillheten seg som et teppe over intensiven.

– Vi har en veldig fin, lett og god stemning på jobben. Det er noe vi må ha for å klare å jobbe her over lang tid. Men i den perioden etter 22. juli og i flere uker etter på var det helt unormalt stille, til tross for at det var veldig mye mennesker på jobb, forteller Hordvei.

Det ble ikke bare mindre latter, men også flere tårer enn til vanlig.

– Man møttes kanskje i skyllerommet og ga hverandre en klem og gråt litt. Og snakket litt om hva noen hadde sagt. Det var absolutt en helt annen stemning her, sier Kjellberg.