Rettssaken - Forsvarets sluttprosedyre

Her er fullstendig referat av forsvarets sluttprosedyre i rettssaken mot Anders Behring Breivik.

Geir Lippestad

Nett-TV: Geir Lippestad mener Anders Behring Breivik bør dømmes til fengsel framfor tvungent psykisk helsevern. Se hele forsvarernes prosedyre her.

Forsvarer Geir Lippestad:

Ærede rett,

Jeg har tenkt å holde en prosedyre nå på cirka tre timer. Som aktoren gjorde det i går, vil jeg prøve å være så konsentrert som mulig om det vi mener er de sentrale temaene.

Jeg vil først gå litt gjennom jussen. Det er lagt ut et juridisk utdrag på alles pulter. Dette gikk jo aktor nøye gjennom i går, men det er enkelte presiseringer og enkelte dommer som jeg også vil vise til som kan være relevante.

Etter den juridiske gjennomgangen, så blir det nok naturlig mest tid til å gjennomgå faktum, premissene som ligger til grunn i de to sakkyndigrapportene for å se hvordan det står nå etter at bevisføringen er gjennomført. Det vil bli den vesentlige tidsbruken. Men før jeg begynner på jussen, så vil jeg ta opp tråden der aktor var i går da hun startet sin prosedyre.

Hun sa at den 22. juli ble Norge utsatt for en grusom terrorhandling. Den verste på norsk jord. Statsadvokaten sa også at den var så grusom at man nesten ikke kan tro det er virkelighet. Og dette er synspunkter jeg deler fullt ut. Men dessverre er det virkelighet.

Det faktum at lille, trygge Norge ble rammet av en slik grusom terrorhandling, er nesten umulig å forstå. Og det er kanskje nettopp derfor at vi står i den situasjon hvor vi har to sett med sakkyndige som har lagt veldig forskjellige forutsetninger til grunn for sine konklusjoner. Og det er disse to forutsetningene – de veldig diametralt forskjellige forutsetningene som jeg vil fokusere på i min prosedyre.

Det er et helt selvfølgelig utgangspunkt at det er retten som er helt suveren når man skal vurdere bevisene som vi har fått presentert i retten gjennom disse ti ukene.

Da går jeg over til det juridiske utdraget som ligger på pultene. Jeg skal kort peke på § 44, som også aktor var tydelig på når det gjelder regelen om utilregnelighet. Det som står i § 44 er at den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs, straffes ikke. Dette er jo et av straffbarhetsvilkårene. Er man tilregnelig eller ikke?

Når det gjelder et annet straffbarhetsvilkår, så er det ingen tvil om at det er utvist straffbar atferd. Partene er enige om at tiltalte har forholdt seg som i tiltalen, og alle øvrige bevis i saken taler også for det.

Skyldkravet i § 40 er også oppfylt. Handlingene er planlagt, og de er også akkurat som aktor sa, til og med ønsket.

Spørsmålet som tiltalte har reist, er om det finnes straffefrihetsgrunner. Han sa jo innledningsvis at han påberopte seg nødrett. Jeg vil behandle spørsmålet om nødrett helt kort i slutten av prosedyren.

Men det tredje vilkåret, altså spørsmålet om tilregnelighet i § 44 vil jeg behandle veldig grundig.

Og hvis vi da ser på kravet til utilregnelig psykose i straffelovens § 44, så skal jeg være kort i gjennomgangen av NOU-en, for den har aktor vært innom, men jeg vil allikevel lese noe for å få en sammenheng i det jeg skal si. På side 2 i det juridiske utdraget, så ligger da et utdrag av NOU 1990, og det jeg tenkte jeg skulle lese, var det som står under innledning i punkt 1.2.2:

«Det sentrale psykosekriterium er at evnen til realistisk vurdering av ens forhold til omverdenen i vesentlig grad er opphevet. Det er alminnelig enighet om dette kriterium. Lovbryterens manglende evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, må være relativt generell. Det vil si at mangelen må omfatte vesentlige sider av virkeligheten».

Og dette er en viktig presisering: «Vesentlige sider av virkeligheten».

I odelstingsproposisjonen som kom i 93/94, som er inntatt på side 3 i utdraget, så står det, og da skal jeg lese fra kolonnen til høyre, og jeg begynner litt under annet avsnitt, setningen som begynner med «Det er i dag»:

«Det er i dag enighet blant psykiatere om at det som først og fremst kjennetegner en psykose er at forholdet til virkeligheten i vesentlig grad er forstyrret. Evnen til å reagere adekvat på vanlige inntrykk og påvirkninger mangler. Den psykotiske mister ofte kontrollen over tanker, følelser og handlinger. De intellektuelle funksjoner kan derimot være i behold. Grensen mellom psykoser og andre sjelelige lidelser er ikke skarp».

Hvis vi ser litt på juridisk teori, så har jeg på side 5 inntatt fra Andenæs, alminnelig strafferett 5. utgave, og det er på side 302, og det er nederste avsnitt jeg tenkte jeg skulle lese, og litt på påfølgende side:

«Det sentrale kjennetegn for en psykose er, etter dagens syn i psykiatrien, manglende evne til realistisk vurdering av den sykes forhold til omverdenen. I forarbeidet til reformen av 1997 er det sagt at det er alminnelig enighet om dette kriteriet. »
Og så gjentar han: «Noe klar grense mellom sinnssykdommene og andre sjelelige lidelser finnes ikke».

Det sentrale i henhold til forarbeidene er altså den psykotiske sin manglende evne til en realistisk vurdering av omverdenen. Og den må ikke være på et lite område. Den må være ganske generell, ganske omfattende og ganske vesentlig.

Så er spørsmålet beviskravene. Dette er jo også grundig behandlet av aktor i går, men jeg skal som sagt foreta noen presiseringer.

Strafferettens utgangspunkt er jo veldig klart: Rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Og hensynet bak dette er jo å hindre justismord. Det er like sikker rett gjennom rettspraksis og juridisk teori at det tolkes slik at det er et mildere beviskrav ved vurdering av tilregnelighet. Det har jo også aktor vært inne på i går. Forarbeidene gir ikke noe klart svar på hvor mye mildere, den sier bare at det er mildere gjennom rettspraksis og juridisk teori.

Det er jo forarbeidene 1990, som aktor var inne på, som er adekvat, og det er odelstingsproposisjonen nummer 87, som aktor også var inne på, som er adekvat.

Og en sentral dom, som aktor også har vært inne på, er selvfølgelig Rettstidende 1979, 143, hvor man betegner tvilen altså som en rimelig tvil. En dom som ikke er en høyesterettsdom, men som er en lagmannsrettsdom, Borgarting lagmannsrett, er veldig interessant i dette tilfellet.

Hvis vi går til side 30, så skal jeg lese et utdrag fra den dommen.

Det er Borgarting lagmannsrett, den er avsagt 13. desember 1996 og det er sak nummer 96–0431 M. Det som er interessant med den dommen er at det er veldig likt faktum som i denne saken.

Forholdet er at det var en mann som ønsket å bli dømt som tilregnelig. Men det forelå to sakkyndige som konkluderte forskjellig. Den ene sa at han var tilregnelig, den andre sa at han var utilregnelig. Det forelå også en del bevisføring fra andre behandlere. En ganske lik situasjon på mange måter som i vår sak.

Det som jeg vil lese fra denne dommen som jeg synes er interessant og som kanskje, og det må retten vurdere, er med på å dra og strekke dette beviskravet noe, det står på side 30 og jeg begynner på tredje avsnitt:

«Flertallet legger betydelig vekt på at ingen av de leger som har behandlet eller observert Jørgensen har funnet hans hallusinasjonsplager så gjennomgripende at de i seg selv kan betraktes som schizofreni. Stemmene er ikke bydende og Jørgensen gir selv inntrykk av at han vet at de ikke er reelle. Flertallet bemerker her at det kan være nokså vanskelig å få tak i mer konkret hva disse stemmeforstyrrelsene går ut på. Det er således uklart om det er noe Jørgensen direkte hører, eller om det er noe han mer forestiller seg. Uansett finner ikke flertallet at det påvirker hans personlighet i en slik grad at han har en slik realitetsbrist som gjør at han er sinnssyk i strafferettslig forstand. Selv om tvil skal komme tiltalte til gode, også i en situasjon der han, som her, ønsker domfellelse finner flertallet at det er tilstrekkelig godtgjort at sinnssykdom ikke forelå».

Tilstrekkelig godtgjort.

«Flertallet viser her til det som er anført fra forsvarets side med hensyn til tyngden av tvil i slike situasjoner. Når det gjelder den rettsmedisinske kommisjon viser flertallet til at også den var splittet i spørsmålet, og at også formannen, professor Nils Retterstøl, ga uttrykk for en viss tvil. Han presiserte at kommisjonen utelukkende har vurdert saken ut fra opplysningene i de sakkyndige erklæringer. I en så spesiell og vanskelig sak som denne finner flertallet like fullt å kunne legge avgjørende vekt på forklaringene fra de leger som har fulgt Jørgensen under hans opphold i psykiatrisk institusjon, også i tiden opp til de straffbare handlinger».

Retten må vurdere om denne avgjørelsen, basert på de konkrete omstendigheter som er ganske like våre omstendigheter, gjør at beviskravet kan defineres slik at man krever en klar sannsynlighetsovervekt. Altså en noe glidning fra 1979-dommen.

Hvis vi ser på juridisk teori rundt bevisspørsmål, så skal jeg også der være kort, for også der har aktor vært grundig.

Professor Asbjørn Sandbakken er inntatt på side 8 i utdraget, og det handler om uskyldspresumpsjonen. Jeg leser det nederste avsnittet på side 8 fra hans bok side 405.

«I praksis synes man imidlertid å akseptere et mildere beviskrav ved spørsmål om gjerningspersonen var sinnslidende enn det som ellers gjelder i strafferetten.»

Da viser han til 79-dommen.

«Dette er også lagt til grunn i flere utredninger fra strafferådet og straffelovskommisjonen.»

Professor Mærland, som ikke er inntatt i utdraget har i sin innføring i strafferett, side 144, også berørt temaet. Han skriver der på side 144:

«Når det gjelder tvil med hensyn til om tiltalte er tilregnelig eller ikke, antas det at bevisbyrdeprinsippet kan lempes noe.»

Professor Andenæs, i sin femte utgave, inntatt på side 37 i utdraget, sier følgende i nederste avsnitt på side 37:

«Når det foran er sagt at de psykiatrisk sakkyndiges uttalelser faktisk blir bindende for domstolen, kan det være grunn til å ta en reservasjon.»

Dette er veldig viktig det Andenæs sier her.

«Når det foran er sagt at de psykiatrisk sakkyndiges uttalelser faktisk blir bindende for domstolen, kan det være grunn til å ta en reservasjon. Det kan tenkes at sakkyndige bygger på en bedømmelse av beviser i saken som retten ikke er enig i. De sakkyndige har for eksempel ved sin vurdering lagt vekt på at den undersøkte uten grunn har vist en uvilje og mistenksomhet overfor sin nærmeste familie som tyder på sykelige vrangforestillinger. Retten finner derimot, etter sin bevisbedømmelse av bevisene, at han hadde god grunn for sin uvilje og mistenksomhet. Når det faktiske grunnlag for en diagnose på denne måten svikter, må retten stå fritt.»

Det er en veldig viktig vurdering som Andenæs kommer med, fordi vi i denne saken står overfor fire svært dyktige sakkyndige som har avgitt to erklæringer som bygger på vesentlig forskjellige forutsetninger. Jeg kommer tilbake til det. Det Andenæs sier er at, mener retten at forutsetningen for den ene erklæringen svikter, så står den altså fritt om den vil legge den til grunn, eller om den vil legge den andre erklæringen til grunn. Dette er ganske selvfølgelig egentlig, at retten er suveren til å bedømme bevisene.

Hvis vi ser på de reelle hensynene bak beviskravene, så ble det sagt i går at det er mindre urettferdig å straffe en mann som er tilregnelig, enn en uskyldig som har gjort handlingene. Altså, at det er mindre urettferdig å straffe en skyldig tilregnelig, enn en uskyldig som ikke har gjort handlingene. Det er greit.

I avsnittet over synes det som om Lippestad sier to motstridende ting i to etterfølgende setninger, men er NRK har valgt å gjengi ham ordrett, uten å tolke hva han sier.

Rimelig tvil vil variere fra sak til sak. Rettsvitenskap er ingen naturvitenskap, rettspsykiatri er ingen naturvitenskap. Det er et stort innslag av skjønn. Jeg viser her til Randi Rosenqvist. Hun har skrevet om dette i Tidsskrift for strafferett, 2008 nummer 4, hvor hun problematiserer nettopp det forholdet at rettspsykiatri ikke er noen naturvitenskap og at dommerne må ha stor frihet til å vurdere forutsetningene.

Et spørsmål som kan reises i denne saken er jo spørsmålet om det skal tillegges vekt hva tiltalte ønsker. Rimelig tvil skal jo komme tiltalte til gode. Når tiltalte, som i denne saken, ønsker å straffes, hva da? Dette har vi ikke noen klar rettspraksis på. Men hva som er til hans gode er jo et vurderingstema.

Jeg viser til vitnet, psykiater Maria Sigurjonsdottir. Hun er psykiater på Dikemark og hun sa: «Det er like ille å behandle en som er frisk, som det å ikke behandle en som er syk.» Det skal vi legge oss på minnet når vi skal vurdere hva som er til tiltaltes gode.

Hvis vi ser på de grunnleggende menneskerettighetene, og tar utgangspunkt i at tiltalte har et radikalt politisk prosjekt, er det å sykeliggjøre hans handlinger å ta fram ham en grunnleggende menneskerettighet, som er retten til å ta ansvar for egne handlinger.

Dette prinsippet om retten til å ta ansvar for egne handlinger kan utledes fra konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter. Det er CRPD (Convention on the Rights of Persons with Disabilities, red.anm.), artikkel 12, nummer to. Den ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2006. Den er signert, men ikke ratifisert av Norge, per dato.

Som en konklusjon på den juridiske gjennomgangen vil jeg, akkurat som aktor, si at det foreligger et mildere beviskrav i spørsmål om tilregnelighet enn i spørsmålet om skyld. Hvor mye mildere det er, blir opp til retten å vurdere. Jeg viser da spesielt til Borgarting som har drøftet dette. Men jeg viser også til Andenæs hvor han sier: «Der det foreligger forskjellige forutsetninger hos de sakkyndige for å komme til forskjellig resultat, står det retten fritt å vurdere bevisene i saken.»

Derfor skal jeg bruke resten av denne prosedyren til å gå gjennom det jeg, og vi forsvarere, mener er de viktigste bevisene som taler for at tiltalte er tilregnelig.

Da er det over til neste punkt, som er faktum. Jeg kommer til å legge det opp slik, ærede rett, at jeg først sier noe innledningsvis. Så kommer jeg til å ta for meg den helheten som jeg også har tolket de to første sakkyndige har vært opptatt av, og særlig den definisjonen som de ga som grunnlag for en psykotisk vrangforestilling. Hvor dette med voldsforherligelse, vrangforestillinger, vrangforestillinger knyttet til Knights Templar, det markante funksjonsfallet, neologismene og persepsjonen er viktige elementer for å se helheten.

Jeg kommer til å ta for meg dette punkt for punkt nedover. Når jeg er ferdig med det, komme jeg til å se litt på metodebruk og jeg kommer til å drøfte litt av de andre sakkyndige som har vært inne i saken. Så kommer helt kort til slutt, litt om nødrett, og enda kortere, litt om forvaring. Det er det som er opplegget for videre prosedyre.

Da til drøftelsen under faktum. Det skal ikke herske noen om at det er fire svært dyktige rettsmedisinere, rettspsykiatere som har avlagt rapporter. De har avgitt to forskjellige rapporter. Det kan ikke herske noen tvil om deres faglige bakgrunn. De har imidlertid lagt to vesentlig forskjellige forutsetninger til grunn for sine forskjellige konklusjoner.

Slik jeg ser det, og slik jeg mener at det er fremkommet veldig tydelig i retten, så er i rapport nummer 1, utgangspunktet at tiltaltes handlinger er styrt av vrangforestillinger og voldsforherligelse.

Hans politikk, hans høyreekstreme politikk, er bare staffasje. Han ser det ikke i en kontekst, i en høyreekstrem kontekst.

Når det gjelder rapport nummer to, så er det min like klare oppfatning at de ser hans handlinger i en kulturell -, en høyreekstrem, kulturell kontekst. Og de går inn i terroristens tankeverden.

Som Andenes sier i sin lærebok, står retten fritt til å vurdere disse forutsetningene, gjennom den bevisføringen vi har hatt her i retten. Er retten enig i at forutsetningene som er lagt til grunn i rapport nummer to, er den mest korrekte, ut fra den bedømmelsen som retten gir, ja da er det lett å se bort fra rapport nummer en.

Er retten derimot enig i at forutsetningene i rapporten er riktige, ja da må den legges til grunn for den avgjørelsen som retten skal fatte. Og som så ofte ellers i en straffesak, så må retten da ta stilling til hvilket faktum som skal legges til grunn for sin dom.

Et vesentlig punkt, som både aktor, men også sakkyndigrapport nummer en har lagt vekt på for sin vurdering rundt psykose, er kravene som fremkommer i ICD 10, F20, punkt D. Hvis vi ser på ICD 20, punkt D, så defineres der hva som ligger i det kravet. Der står det:

«Vedvarende vrangforestillinger av andre typer som er kulturelt upassende og fullstendig umulige. Som religiøs eller politisk identitet eller overmenneskelige krefter og egenskaper, for eksempel å kunne styre været eller kommunisere med vesener fra en fremmed verden.»

Et sentralt begrep er «fullstendig umulig.» I rapport nummer en så har de sakkyndige på side 228 definert hvorfor de mener at det foreligger en vrangforestilling. På side 228, punkt D så sier de:

«Det foreligger vedvarende bisarre vrangforestillinger, eksemplifisert ved ideen om at han er deltager i en borgerkrig der han har ansvaret for å avgjøre hvem som skal leve og dø, samt forventer maktovertagelse i Europa.»

Det er det de legger til grunn at tiltalte mener og at han tror. Og de legger til grunn at dette er en vrangforestilling.

Jeg kommer videre til det vitnemålet som de sakkyndige ga, de to første, for de ga da en definisjon, en helhetlig definisjon, som jeg kommer tilbake til. Aktor var også inne på den, hvor de så hele helheten her. De sa det at «det er ikke bare en ting vi kan peke på, det er mange ting.»

Men som helhet, og den definisjonen kommer jeg tilbake til, så er dette klart innenfor regelen om vrangforestilling. Det som jeg noterte meg i går, var at statsadvokaten mente at et par av de vilkårene som de to første sakkyndige mente var oppfylt, nemlig persepsjon, altså å vite hva andre tenker, og neologismer, altså det å lage ord som ingen forstår, og dette med en uklar identitetsforståelse, en uklarhet på «jeg» og «vi». Det er ting som aktor mener ikke er trolig at tiltalte lider av. Sånn forsto jeg ham.

Jeg skal likevel drøfte dette etterpå, for det er jo ikke sikkert retten er enige i den vurderingen, og i og med at det er en helhetsvurdering, så skal jeg komme tilbake det, men da relativt kort, i og med at jeg forstår aktor slik at man tenker at bevisføringen viser at disse punktene ikke er oppfylt i ICD 10.

OK, da går jeg til det som er kjernen i rapport nummer en, fordi de har kommet frem til at tiltalte er utilregnelig, som følge av psykose. Jeg forsto på de sakkyndige når de forklarte seg, så sa de at tiltalte drives av en voldsforherligelse. Det er ikke politikk. Det er ikke ønsket om å endre samfunnet til et ekstremt ytterpunkt, det er rett og slett voldsforherligelse som er mor til de handlingene som foreligger. Vrangforestillingene er altså eksemplifisert med ideen om at han deltar i en borgerkrig.

Det er viktig, det som de sakkyndige vitnet her i retten om, når de sa «kjernen i vrangforestillingen.» Da skal jeg ta den igjen, som aktor leste opp i går, den er viktig, for det er den jeg skal bygge min prosedyre rundt.

«Kjernen i vrangforestillingen», forklarte Sørheim. «Han mener han skal berge oss alle fra undergang. En kamp mellom det gode og det onde. I denne kampen har han et ansvar som er forankret i en overordnet posisjon, i en ikke-eksisterende organisasjon.»

Det er kjernen i vrangforestillingen, slik de to første sakkyndige ser det. Spørsmålet vi må stille oss, etter bevisføring for retten, er om man er enig i at det er slik tiltalte ser verden, ja da må dere komme frem til at han er utilregnelig.

Men er man ikke enig i det, så er altså en vesentlig forutsetning for konklusjonen til de to første sakkyndige ikke til stede, og da kan man lett komme til den konklusjonen som sakkyndige nummer to har kommet til.

Den korresponderer jo, denne kjernen i vrangforestillingen korresponderer jo med det de skriver i punkt D i sin rapport, men den er litt utvidende. Jeg nevner blant annet: at han har en «overordnet posisjon i en ikke-eksisterende organisasjon.»

Da går jeg over til de bevisene som vi har fått her i retten. Det første jeg vil drøfte er om det er riktig som de to sakkyndige har sagt at det er voldsforherligelsen, voldsfantasiene, som er mor til disse grusomme handlingene, eller om det er slik som de to sakkyndige nummer to har sagt, at det er hans radikale, ekstreme, politiske overbevisning.

Da må vi se på hva som er ført av beviser. Da er altså tema vold. Og jeg tenker at et naturlig utgangspunkt for å se om en person er drevet av vold og drevet av voldsfantasier er å se på hva han har gjort tidligere i livet. Hvis vi ser på hans barndom, så er det ingen spesielle opplysninger om at han har vært spesielt voldelig.

Vi vet at familien hadde et opphold på Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri, men det er ingen opplysning der om voldsproblematikk, fra fireåringen som var der. Det var ikke det som var problemet. Det var helt andre problemer som var årsaken til at de var der.

Når det gjelder barneskole, så er det ingen dokumentasjon på noen spesiell voldsproblematikk. Venner fra den tiden har vi ikke fått noen vitner fra, fra den unge barnetiden. Det er ingen spesielle opplysninger fra barnevern om vold, og når det gjelder tiltalte selv så husker han ikke stort fra de første leveårene. Og det er greit.

Når det gjelder ungdomsårene, hva vet vi da om tiltalte og hans voldsproblematikk, eventuelle? Jo, han har vært i kontakt med barnevernet en gang, og det var i forbindelse med en taggeepisode, altså når man lager graffiti, kunst mener noen, på en vegg. Ikke noe vold eller voldsproblematikk meldes fra barnevernet.

Når det gjelder venner, så vitner de om en god venn. Ikkevoldelig, litt keitete, sier de. Var ikke så god i sport, men det er ingen som sier at han hadde voldelige tendenser.

Når det gjelder skolen, så har det så vidt jeg har hørt vært én episode hvor det muligens har vært en slåsskamp. Men det har ikke vært rapportert noe spesielt fra skolen som tyder på at han har en spesielt voldelig adferd av noe som helst slag.

Og når det gjelder tiltalte selv, så har han forklart at han har vært med i flere gjenger, og de har reist rundt på fester, men det er lite som tyder på, og det tror jeg statsadvokatene er helt enig i, at disse gjengene har vært utpreget voldelige av noe slag. Tvert imot så kan det tyde på at tiltaltes måte å løse konflikter på var ved at han var, som han selv sa, «tøff i trynet.» Hans snakket seg ut av konflikter. Det er lite som tyder på spesielle voldstendenser.

Hvis vi ser på voksen alder, og da tar jeg tiden frem til 22.7, for det er jo ingen tvil om at 22.7 var et voldsinferno. Men tiden frem til 22.7. Hva sier mor i politiavhør? Jo, hun beskriver en hyggelig, snill, grei gutt. Ingen episoder av vold, verken mot henne eller andre. Venner beskriver en hyggelig, grei gutt, og de har ikke observert noen voldsepisoder.

Breivik selv beskriver noen bagatellmessige konfrontasjoner, men sier også at han stort sett snakket seg ut av det. Vennene har ikke observert de episodene.

Hvis vi ser på formell dokumentasjon i saken, straffe- og bøteregister, så er det ingen bemerkninger om vold. I straffe- og bøteregisteret som er inntatt som 0000102 i saken, så har han et forhold i ’95 for tagging, og han har et forhold fra ’98 for promillekjøring på moped. Det er det. Ingen andre forhold.

Hvis vi ser på fritidsaktiviteter, valg av spill. Vi vet, og det er dokumentert, at det som tiltalte valgte å gjøre fra 2006 og kanskje noen år fremover, 2007, 2008 og muligens også lengre enn det, det var å spille World of Warcraft. Og det gjorde han mye.

Vi fikk en del informasjon fra vitne politibetjent Koteng om hva dette spillet er for noe. Han støttet seg på en rapport som også er en del av saksdokumentene. Jeg vil bare lese kort om hva han sa, og som også står i saksdokumentene.

”Spillet går i all hovedsak ut på å løse oppdrag for belønning. Et slikt oppdrag kan være alt fra å samle inn x antall gulrøtter og levere til en figur i spillet, til å samle mange medspillere for å drepe en drage. Etter hvert som man løser oppdrag og dreper drager vil man få tilgang til gull, eiendeler”. Det er 12-årsgrense for dette spillet.

Vi vet, selv om det ikke er ført veldig mye dokumentasjon for det i retten, at hvis du har en hang til vold så finnes det masse spill der ute som er ekstremt voldelige, og hvor man kan drives inn i fantasier og voldsfantasier veldig langt.

Men her har altså tiltalte valgt å spille et spill, hvor samarbeid, hvor planlegging, hvor kommunikasjon er veldig viktig. Og hvor trylledrikker og å fylle opp proviant før man skal ut å fange drager er vesentlige deler av spillet.

Lite tyder på at det ligger en latent voldsforherligelse i valget om å spille World of Warcraft i så mange år og så mye som han gjorde.

Hvis vi ser på valg av fritidsaktiviteter opp mot 22/7, så vet vi at han holdt på med helsestudio, han spilte spill som vi hørte, han har fortalt at han har vært på kafébesøk, han har vært medlem i et politisk parti, han var medlem i en skytterklubb.

Så vidt meg bekjent, for å være medlem i en skytterklubb, og spesielt når man trener i en skytterklubb, så er man veldig obs på om det er noen som viser avvikende adferd som er fare for alle som er der, når man står med ladd våpen. Og det er altså ingen bemerkninger fra denne skytterklubben eller noe annet sted under hans fritidsaktiviteter at tiltalte er spesielt voldelig av noe slag.

Og dette er veldig viktig, fordi vi må prøve å forstå om det var den politiske ekstremismen eller om det var voldsforherligelsen som lå til grunn for de handlingene han gjorde 22. juli.

Hvis vi ser på arbeidet hans, så har han solgt reklameplass på boards, han har solgt falske diplomer, ikke noe spesielt ærerikt, det. Men det er ikke noe voldsaspekt i det. Det er ikke voldsfilmer eller andre type ting man kunne tenke seg å drive på med. Og han har hatt flere ansatte. Ingen av dem har rapportert om noe spesiell voldsproblematikk i arbeidsforhold, i relasjonsforholdet der.

Så kommer vi til 22. juli. Og la meg bare gjøre det helt klart: 22. juli er et inferno av vold. Men vi må også se på hvordan han utførte dette angrepet for å få vurdert om det var volden i seg selv, eller den radikale politikken som var årsaken.

Det tiltalte har forklart, det var at de to målene han valgte var nøye utvalgt. Og det er det all grunn til å tro. Det var politiske mål. Regjeringskvartalet og AUFs sommerleir. Jeg kommer tilbake til vurderingen av det.

Tiltalte har forklart at han hørte på P4 og hørte da at – og dette er jo absurd å stå og snakke om, men jeg prøver å sette meg inn i hans verden – han hørte da at det var bare én som var blitt drept. Og som vi har hørt: Han opplevde at skulle han bli hørt og få noe gjennomslag og gehør for sitt prosjekt, som var manifestet, så var det for lite.

Han bestemte seg da for å reise til Utøya.

Han kunne reist til Oslo City, han kunne reist til Karl Johan. Hvis det var tanken om å drepe flest mulig raskest mulig, så ville han gjort det raskere på Oslo City. Han kunne plassert en bombe på Oslo City i stedet for regjeringskvartalet. Fredag ettermiddag er Oslo City helt fullt. Det er ikke regjeringskvartalet.

Han gjorde disse valgene. Han gjorde også det valget at han overga seg på Utøya. Han kom med hendene over hodet og han hadde lagt ned rifla. Så kan man jo si at han hadde ikke noen mulighet, han ville jo bli skutt. Jo, men hvis det var voldsforherligelsen og voldsfantasien som drev ham, hvorfor skulle han da overgi seg?

Vi vet også at han ringte inn tidligere på Utøya, og ønsket å overgi seg. Tyder det på at det er voldsforherligelsen, eller tyder det på at det er noe annet som lå til grunn for de handlingene? Jeg kommer tilbake til det med politikk, som de to sakkyndige i rapport nummer to har lagt til grunn.

OK, 22. juli, det var et voldsinferno. Før 22. juli, ingen spesielle anmerkninger. 22. juli et voldsinferno. Hva har skjedd etterpå? Hva skjer etterpå?

Både legene og fengselsbetjenter på Ila melder om en eksemplarisk fange. Stille, rolig, høflig. Politiet, som avhørte ham så lenge, forteller om en stille, rolig, høflig fange. Observasjonsteamet, som har vurdert ham grundig i tre uker, sier det samme. Stille, rolig. De bruker ordet eksemplarisk, de også. Ingen tegn til noe vold i de relasjonene.

De fire sakkyndige som har snakket med ham, og fortalt hvordan møtene har foregått, snakker om en eksemplarisk mann, som oppfører seg uten å vise noen spesielle voldstendenser. Og her i retten, så har vi nå sittet i ti uker. Og vi har ikke sett noe, heldigvis, utslag av verken sinne eller ukontrollert vold eller noe annet.

Mitt poeng, ærede rett, og jeg skal fortsette å ta argumentasjonene i rapport nummer to, men mitt poeng er altså at det er ingen ting i tiltaltes liv før 22. juli som tyder på en spesiell voldsforherligelse i noe av hans livsførsel. Det er ingenting etterpå.

Han har ekstreme holdninger og han mangler empati, det er mange ting som vi kan komme tilbake til, men det er altså ikke noe utøvelse av vold som har vært motiverende for hans liv og motiverende for hans handlinger. Min tese er at jo at det er rapport nummer to, om at det er ekstremisme som ligger i bunn, ekstrem politikk som er mor til handlingene. Og det er det jeg kommer inn på nå.

Dommer Wenche Arntzen:
Lippestad, bare et lite spørsmål. De første sakkyndige. Det de oppfattet som en vrangforestilling var jo hans opplevelse av å ha en rett eller et kall til å bestemme hvem som skulle leve og hvem som skulle dø. Og det har han jo gjentatt flere ganger i retten, denne retten til å bestemme det.

Forsvarer Geir Lippestad:
Ja. Og den kommer jeg til, for den er veldig vesentlig, veldig vesentlig, og den kommer jeg til litt senere. Det behandler jeg under Knights Templar og det som der ligger av informasjon.

En alternativ tolkning til at det er vold som er mor til disse grusomme handlingene, er den tolkning som ligger til grunn for rapport nummer to, at det er høyreekstremisten. Det er terroristen, det er den kyniske, skruppelløse terroristen som er mor til handlingene 22. juli. Altså at det ligger en, for de aller fleste av oss, en uforståelig, politisk motivert begrunnelse for å utføre handlingene.

Og så må vi se da – har han vært opptatt av politiske spørsmål i det hele tatt i sitt liv, eller var det noe som dukket opp rett før han gjorde disse handlingene?

Det som vi vet, det er at han nokså ung meldte seg inn i FpU. Og det han forklarte i retten, det er ikke helt utenkelig, det er at bakgrunnen for å melde seg inn, det er blant annet det politiske spørsmålet som dreier seg om innvandring.

Mange som melder seg inn i et politisk parti er passive. De melder seg inn, betaler kontingent, og ferdig med det. Det gjorde ikke tiltalte. Han engasjerte seg, han var aktiv i lokallag, og han var aktiv i debatter. Han lot seg også velge, riktignok ikke på et høyt nivå, men likevel, velge som tillitsvalgt på forskjellige områder.

I tillegg til dette, så skrev tiltalte tidlig – og det er da tidlig i 20-årene – en del avisinnlegg. Han har forklart at han har skrevet en rekke avisinnlegg. Mange av dem ble refusert. Vi hadde vitnet Hilde Haugsgjerd, som er Aftenpostens redaktør. Hun kunne fortelle om en debatt hun hadde hatt med tiltalte i sin avis og nettavis, Aftenposten.

Det er ikke så langt, men jeg skal gjenta det som der fremkommer av politirapporten, og som var akkurat det hun sa i sin forklaring. Og da står det her: Siktede, og da er det tiltalte, da, stiller et spørsmål til redaktøren i Aftenposten.

«Hva er begrunnelsen for at Aftenposten etter 1972, gradvis begynte å støtte multikulturalisme, kulturmarxisme, og dermed i praksis ikke lenger fortsatte å være et kulturkonservativt mediealternativ? Var det på grunn av press fra arbeiderbevegelsen? Signert Anders B.».

Og så svarer Aftenposten:

«Aftenposten er en uavhengig avis med et liberal-konservativt grunnsyn. Hilsen Hilde».

Og så, bare den siste setningen.

«Hva synes du om at Norge føyer seg inn i en rekke av land som ikke lenger har noen store kulturkonservative aviser? Og det er aviser som er kritiske til multikulturalismen. Anders B.».

Så svarer hun på det.

Så det er åpenbart at dette med innvandring og flerkulturelle samfunn er viktig for ham, som et politisk spørsmål. Vi vet også at han har deltatt i en rekke nettdebatter. Vi vet at han har vært aktiv på de høyreorienterte sidene Gates of Vienna og ikke minst Document.no, som er en debattside. Den er ikke preget av voldelig argumentasjon, men preget av politisk ekstrem argumentasjon.

Man vil huske vitnemålet fra professor Lars Gule, som uttalte seg om disse sidene. De er politiske, og han fortalte også at han hadde hatt debatter, faktisk, med Breivik, om innvandringsspørsmål, blant annet.

Og det han også fortalte i retten, professor Gule, det var at tiltalte har foreslått et politisk samarbeid mellom nettstedene Document.no og et politisk parti. Altså en ren politisk konstruksjon.

Hvis vi ser på hvilke mentorer som Breivik har hatt for sin ferd mot å bli en terrorist, så kan vi se at Fjordman – jeg bruker bare det kallenavnet – er en av hans klare forbilder. Da vi fikk en gjennomgang av manifestet, så fikk vi jo høre at 45 av de essayene som er i manifestet, er tatt direkte fra Fjordman. Det er Fjordman sine essays.

Og dette utgjør så vidt jeg forsto av politiet, cirka 320 sider av manifestet. Fjordman, han er helt åpenbart på det ytterste høyre når det gjelder spørsmålet om innvandring og det multikulturelle, men han er ikke en som utøver vold. Han er ikke en som løper i gatene med stokker og stein eller enda verre ting. Han er en skribent. En mann som bruker pennen. Det er ikke noe bevis for at han er noe annet. Det er altså en slik mann som Brevik velger som en hovedmentor. Ikke en som er en voldsforherliger.

Hvis vi ser på sosiale medier, bruken hans av sosiale medier. Så har politiet forklart at han hadde bortimot 8000 adresser. Mange av disse adressene og mange av disse sidene har ikke politiet kommet til bunns i ennå. Men det er all grunn til å tro at det er riktig som tiltalte sier, at dette er mye politikere og kanskje spesielt politikere på den høyre side av det politiske aksesystem.

Moren til Breivik forklarer i sine politiforklaringer at Breivik til tider var ekstremt opptatt av politikk, og da spesielt innvandringspolitikk. Hun sa han ble intens når han snakket om politikk. Hun har aldri sagt han ble intens når han snakket om vold. Hun har aldri sagt han har snakket om vold i det hele tatt, men politikk, da ble han intens, slitsom intens. Og det samme sier vennene. Og dette over mange år.

Hvis vi går på selve steinen i Breiviks, i Breiviks arbeid, nemlig manifestet. Hvorfor skulle en som bare er drevet av voldsfantasi bruke så mange år av sitt liv, det er uklart hvor mange, det er vi helt enige om, men i alle fall er det mye arbeid som ligger til grunn for dette manifestet, hvis han ikke hadde et politisk prosjekt?

De to første bøkene handler nettopp om politikk. Selvfølgelig er vi uenige i det som står der, selvfølgelig kan vi dissekere og si at dette er tøys. Men innenfor den kultur han befinner seg så er det ikke tøys.

Tredje boken, etter at politikken er beskrevet og målene er beskrevet i bok en og to. Ja, så beskrives en kommende krig, en kommende konflikt. Han beskriver at krig kan være riktig for å nå målet. Så krig kan hellige målet. Altså er ikke målet krig.

Jeg tror ikke at noen som har analysert manifestet mener målet er at Europa skal, som han sier, fris for muslimer. Så er det en del virkemidler for det. Det politiske målet er ekstremt, og det kan være vondt å høre på. Men det er det politiske prosjektet i manifestet.

Hvis vi ser på tiltaltes forklaringer, og han har vært helt konsekvent i disse forklaringene fra dag en. Så sier han noe som er grusomt å høre. Dette er kanskje noe av det aller vanskeligste jeg hørte de første dagene, og jeg tenkte hvordan er det mulig (å si noe slikt).

Men han sier helt klart at handlingene 22. juli var bare et fyrverkeri for å spre manifestet, altså hans politiske budskap.

Er det bare tøys? Hva gjorde han rett før han dro ut og gjorde disse grusomme handlingene?

Han satt og spredde dette manifestet, og det var derfor han ble forsinket. Datamaskinen, har vi hørt, gikk treigere enn det man hadde trodd. Det var veldig mange som skulle ha dette manifestet. Han ble forsinket, men det ble sendt ut, og det er vel dokumenter fra politiet cirka tusen som gikk ut før han dro.

Vitnet Kenneth Wilberg fra politiet sa at ut fra det de de hadde analysert så langt, så var det 400 mediefolk som hadde fått manifestet. Mediefolk, ikke voldsmenn rundt omkring, men mediefolk. Og Breiviks mediestrategi har vel vært rimelig tydelig. Det er å få hans han budskap ut i media og ut i verden på den måten.

Altså 400 mediefolk fikk dette manifestet, sa Kenneth Wilberg. Og 219 politikere fra forskjellige partier i Norge og utlandet. Er det en politisk motivert handling, eller er det en handling motivert av en som fantaserer kun om vold?

Breivik har også forklart at han forsøkte å gi ut dette manifestet, men av sikkert forståelige grunner, så lykkes han ikke med det.

La oss se på valg av mål for å prøve å se om det er forutsetningene i rapport en eller forutsetningene i rapport to som ligger nærmest den bevisføring som vi har fått i retten.

Valg av mål, regjeringskvartal, ja et mer politisk mål enn høyblokka hvor statsministeren har sitt kontor og kjernen av det politiske Norge befinner seg, er vel ikke mulig å tenke seg.

Utøya. Han hadde undersøkt at Gro Harlem Brundtland skulle være der ute den dagen, og det var det primære målet har han forklart. Sett i, i hans verden, så er Gro Harlem Brundtland et politisk mål. Og AUF også, selvfølgelig et politisk mål, han mener at Arbeiderpartiet og Arbeiderpartiets framtid, som er AUF, er ansvarlig for den innvandringspolitikk vi har i Norge.

Og så kommer jeg til Utøya. Og nå kommer jeg kanskje til det som er aller vanskeligst, men som kanskje også sier aller mest om det er voldsfantasien eller den høyreekstreme politikken som ligger til grunn for hans handlinger.

Vi vet at han ikke skjøt kapteinen på fergen. Han har forklart selv at han var definert som en ikke politisk aktiv. Vi vet at han ikke skjøt 10-åringen. For 10-åringen var ikke definert av Breivik som en politisk aktiv.

Men kanskje det øyeblikket som Breivik viste seg, og vi kanskje fikk mest innblikk i om dette er en skruppelløs terrorist eller, med politiske motiv eller en voldsfantast var forklaringen som samsvarer med forklaringen til vitnet Pracon.

Dere husker, en av de mange flotte deltakerne ute på øya. Han forklarte at han sto i vannet, med vann bare opp til, ja kort opp på bena. Brevik så på han, og han siktet, men snudde seg. Breivik forklarte at «jeg skjøt han ikke fordi jeg så en av mine i ham. En tilhenger.»

Det synes Pracon var veldig vondt å høre, og det skjønner jeg godt. Var det helt absurd av Breivik å tenke det? Jeg stilte Pracon en del spørsmål om hva han hadde på seg. Og det han svarte det var en ettersittende pologenser, lyseblå/turkis, grønne jaktbukser, militæraktige jaktbukser og tunge støvler, fjellstøvler, de så ut som boots. Og han hadde en noe kortere sveis på det tidspunktet enn han hadde i retten.

Her gjorde Breivik altså den vurdering at dette er ikke en politisk motstander slik jeg vurderer det her og nå. Og det sier veldig mye, tror jeg, om hva han tenkte der ute. Helt uforståelig logikk for de fleste av oss. Men for han, en høyreekstrem kontekst, i en terrorists kontekst, så sier det svært mye om at det var nettopp det som var motivet for å være på den øya og gjøre de grusomme handlingene, og ikke voldsfantasten i seg selv.

Min vurdering av de bevisene som har kommet frem i saken er lik med den vurdering som sakkyndige nummer to har kommet til. At det er altså ikke volden som er mor til handlingene, men det er den ekstreme radikale politiske holdningen og hans handlinger må sees ut fra det høyreekstreme kulturelle synspunkt.

Mener retten at det er disse ekstreme holdningene som er mor til disse handlingene så kan man lett se bort fra rapport nummer en som legger dette inn som en forutsetning.

Da skal jeg over til, til neste avsnitt, og da kommer jeg nok inn på det som dommeren spurte om i sted, vrangforestillingene eksemplifisert ved ideen om at han er deltaker i en borgerkrig, har rett til å bestemme hvem som skal leve og død. Men kanskje vi skal ta en liten pause før jeg begynner med det?

Dommer Wenche Elizabeth Arntzen:
Ja. Fint, da tar vi en pause fram til halv elleve.

Forsvarer Geir Lippestad fortsetter sluttprosedyren etter pausen:

Neste del i den helheten som utgjør psykosen i den første sakkyndigerklæringen, er at vrangforestillingen er eksemplifisert ved ideen om at han er deltaker i en borgerkrig.

Det fremgår direkte av punkt D i rapporten på side 228. Stikkordet jeg nå skal drøfte er altså om det er en virkelighetsbrist så til de grader at han på en psykotisk måte tror han er del av en borgerkrig.

Jeg viser da også til punkt D på side 10, hvor det altså står vedvarende vrangforestilling av andre typer som er kulturelt upassende og fullstendig umulige.

Her er det jo også en vesentlig forskjell mellom rapport nummer en og to. Fordi rapport nummer en, så vidt jeg forstår, ikke ser dette i en kulturell kontekst overhodet når det gjelder begrepet krig. Mens rapport nummer to setter det inn i en kulturell kontekst, og ser på hva det er høyreekstreme tenker på når de snakker om krig. Og jeg synes Husby sa dette veldig tydelig, det var en forbilledlig tydelig måte de fremla sin rapport på. Han sa det veldig tydelig, nå skal jeg prøve å huske det så ordrett som mulig, han jobber jo på diakonhjemmet som psykiater og overlege der. Han sa:

«Hver gang det kommer en inn på mitt kontor og sier at han er Jesus, så kan jeg jo ikke kalle inn en religionshistoriker.»

Det synes jeg har absolutt formodningene for seg. Det virker rimelig umulig at Jesus skulle komme til han. Riktignok så har jo Jesus sagt at han skal komme tilbake, men tross alt, det er 2000 år siden, det er i Norge og det er på psykiatrisk avdeling på diakonhjemmet. Det er umulig. Vi skjønner at han ikke kaller inn en religionshistoriker.

Men når vi vet at den største terroraksjonen som noen gang er utført i Norge, er gjennomført av tiltalte ... Det visste de to første sakkyndige og de møter ham i kjelleren på Ila og han sier at han er terrorist. Er det da like underlig å tenke: skal vi sette dette inn i en kulturell kontekst, skal vi prøve å forstå hans begrepsverden ut fra hans kulturelle ståsted?

De har valgt å se bort ifra det, det er helt sikkert greit, men hvis retten mener etter bevisføringen her at det er gærent å se bort fra den kulturelle sammenhengen ... det står altså i side 10 punkt D, at man skal se på den kulturelle sammenhengen ... så mener jeg at forutsetningene som er lagt i grunn for rapport to, blir mer adekvate. For er det en psykotisk virkelighetsbrist når tiltalte snakker om ordet borgerkrig? Hva er det han mener med det begrepet?

Han har tidlig og hele veien forklart til politiet at han snakker om en lavintensiv jihad. Altså en demografisk krigføring. Han har ikke sett fly i luften. Han har ikke sett imaginære soldater i skogen eller imaginære tanks på veien. Aldri har han sagt at han har sett dette.

Han snakker om en demografisk krigføring, at Europa står på starten av en krig, og han snakker om dette også i sitt manifest i et 60-årsperspektiv. Det står i manifestet, altså før handlingene, og dette sa han tidlig til politiet. Han har snakket om opprør i Paris og London, men det er ikke imaginære opprør. Det er dokumenterte opprør som var like før forrige stortingsvalg.

Så er spørsmålet: Er han den eneste i verden som har den oppfatningen av at vi er på starten av en krig, en demografisk krig, eller en krig som kan utarte på sikt til en regulær borgerkrig? Da må vi se – og det er dette her som er poenget – da må vi ta inn kunnskap som vi ikke sitter med, i alle fall for å få en oversikt så vi kan vurdere hans kulturelle ståsted.

Professor Gardell (professor i religionshistorie, red.anm.) fortalte oss i retten at det er helt vanlig i disse miljøene å snakke om en krig. Han fortalte oss også hva de mener med krig. Ingen av dem som tror at det er tanks i skogen. Det er en helt normal forestilling.

Professor Gule:

«Svært utbredt oppfatning at vi er i starten av en borgerkrig», eller han presiserte, «vi er ikke i krig, de mener at islam er i krig med oss», en svært utbredt oppfatning i den kulturelle konteksten i det høyreekstreme miljøet.

Professor Strømmen:

«Mange deler hans oppfatning om krig.»

Fjordman spådde borgerkrig i et nettsvar til tiltalte, og den korrespondansen ble lest i retten. Det var altså en borgerkrig som skulle komme. Professor Bjørgo fra Politihøgskolen sa at det er en grunnforestilling blant radikale terrorister, at vi er i en form for krig.

Hvis vi ser på de som har skoene på, vi ønsket jo å ha flere av de vitnene, men en del av dem trakk seg, men flott for dem som stod opp og kom. Hva sa de?

Ronny Atle fra tidligere Norwegian Defence League:

«Åpenbart, vi er i krig med det muslimske samfunn eller muslimer».

Arne Tumyr fra Sian brukte akkurat samme retorikk. Tore Tvedt fra Vigrid var kanskje den som gikk lengst i sin begrepsbruk. Kampen mot muslimer, var de veldig tydelig på at er en kamp som pågår.

De mer sofistikerte vitnene, Anfindsen fra Honest Thinking forsøkte gjennom en dokumentasjon å vise oss at Statistisk sentralbyrå tar feil når de ikke opplyser om hvordan den demografiske utviklingen er i Norge.

Vi satt sikkert alle med en følelse av hva vi mente om det han sa, og innholdet i det. Men det tar ikke saken bort fra det fokuset som er – at i det miljøet som han retter denne informasjonen til, så er dette helt vanlige oppfatninger og oppfatninger som blir tatt for god fisk.

Hvis vi sammenstiller disse radikale oppfatningene mot det vi kan kalle beslutningstakernes oppfatninger, så hadde jo vitnet Raymond Johansen, som er partisekretær i Arbeiderpartiet, og heldigvis vil mange si, så er han av en annen oppfatning av hvordan verden bør se ut, enn blant annet Tore Tvedt og Arne Tumyr.

Det Raymond Johansen sier er at:

«Vi jobber for globalisering. Den kommer og det er positivt. Vi ønsker å tiltrekke oss arbeidskraft fra hele verden, det er positivt. Og det multikulturelle Norge er positivt. Vi har en del å lære når det gjelder integrering, men vi blir bedre og bedre.»

Det er helt mainstream, det mener de fleste i Norge. Men for en høyreekstrem, for en som tilhører den kulturen som Breivik de siste ti år har vært i, så er dette en bekreftelse på de opplysningene som de er redde for – nemlig at det åpnes opp for innvandring utenifra.

Det som jeg kanskje synes er mest forunderlig i rapport nummer én er ikke at det ikke er tatt høyde for det kulturelle aspektet som det står i side 10 at de skal gjøre, og som det så åpenbart man burde gjøre her når det har vært en terrorhandling, og det står en mann og sier at han er terrorist.

Det som jeg synes er mest spesielt er at han etter bevisføringen, når man får anledning til å argumentere for sin rapport, ikke modifiserer i noen grad, at: «Jo, vi har fått informasjon her som kanskje gjør at vi setter begrepet i krig i et noe annet lys enn det vi først trodde». Men de fastholdt sin konklusjon på det punktet. Dette med at han er i en krig, det er så vidt jeg kan forstå, en av de vesentlige vrangforestillingene som er lagt til grunn i rapport nummer én.

Når det gjelder hvordan Europa ser ut om 60 år, så er det vel egentlig ingen av oss som vet det. Hvem skulle tro for noen få år siden at det nynazistiske partiet i Hellas, demokratiets vugge, skulle få ti prosent av stemmene ved valget, som de nå fikk på grunn av krise og store omveltninger i landet.

Den andre vrangforestillingen de viser til er jo Knights Templar, altså at man har en forankring, en rett til å gjøre noe, når man kommer inn på det spørsmålet som dommeren spurte om i sted, en rett til å gjøre noe som er forankret i Knights Templar. De første sakkyndige, benevnte dette som grandiost.

Den andre vrangforestillingen det vises til er Knights Templar, altså at en har en rett til å gjøre noe som er forankret i Knights Templar.

De første sakkyndige har også benevnt dette som et grandiost selvbilde og en grandios beskrivelse av Knights Templar. Igjen har de to rapportene lagt vesentlig forskjellig vekt på dette, når det gjelder Knights Templar.

Jeg skal peke på hva de har sagt om forskjellige ting her.

Det er i alle fall et faktum – og det er viktig å slå fast – at tiltalte har vært i Liberia i 2002 og at han har vært i London i 2002. Vi ville nok ha stått overfor et problem hvis han aldri hadde vært der engang, men trodde at han hadde vært der. Men det er ikke et utgangspunkt her. Han har vært der.

I rapport nummer en er det lagt vekt på at han tilhører en ikke-eksisterende organisasjon, og at det er en grandios vrangforestilling. Hvordan er det Breivik har beskrevet dette KT-nettverket?

Vi må huske at begge de sakkyndige har fått politiforklaringene fortløpende, og at de også har fått opptak på video, så de har sittet og hørt og sett alt sammen. Tror han virkelig, fullt og helt, at det er en svær organisasjon som er der ute, eller tror han noe annet? Eller mener han noe annet?

Hvis vi ser på beskrivelsene hans, så kan jeg vise dere overlege Flikkes notat, som er inne på side 148 i rapport nummer to. Der sier han i et journalnotat 9. september at han bare er en fotsoldat. Altså: Det grandiose er den 9. september bare en fotsoldat. Han er verken konge eller alle disse andre fine ordene, og han snakker ikke om at han skal bli en regent og overta Norge. Han er en fotsoldat den 9/9. Det er lenge før han går av noe medieforbud og lenge før det foreligger noen rapport.

Hvis vi ser på den kanskje viktigste forklaringen i så måte – politiforklaringen som det er referert til mange ganger i retten – den er fra oktober, også det lenge før rapport nummer en kom og lenge før medieforbudet ble opphevet, da snakker han om at KT-nettverket var fire svette menn i en kjeller, og det var forslag til en organisering. Hvor er det grandiose? Hvor er virkelighetsbristen? Hvorfor modifiserer han seg?

Her er rapport to ganske klar: Kanskje han lyver? Kanskje han er en terrorist som vil spre frykt. Og det er vel ikke spesielt fryktsomt å si at «jeg er alene. Det er ingen andre som vil fortsette mitt arbeid»? Det er vel en terrorists ønske å spre frykt, som sagt, og si at det er noen der ute, noe grandiost, som står bak ham, men så nedtoner han dette, ikke fordi han må, men fordi han skjønner at det er ikke slik det henger sammen. Han kan lyve, han kan overdrive. Det kan også være fantasi, sa rapport nummer to, men den er ikke av psykotisk kvalitet, sa rapport nummer to, fordi den er så begrenset.

Det er slik med oss mennesker, at når vi som unge reiser til London, og kanskje har møtt en person og fått noen papirer. Det har ikke vært noe møte, men i vår fantasi blir det slik. Men det er ikke av psykotisk kvalitet. Det er altså en mulighet, sier man i rapport to, at Breivik snakker sant. Det kan være fire mennesker der ute som han møtte og som snakket sammen i denne kjelleren. Og i alle fall, i ICD 10s forstand, er det ikke en umulighet. Man kan ikke si at det er en umulighet, slik som de to første sakkyndige har sagt, selv om politiet ikke har funnet bevis for dette.

Vi lever heldigvis i et slikt samfunn at et møte mellom ti mennesker i en by ikke alltid blir registrert når de ikke ønsker sin aktivitet registrert.

Jeg fortsetter altså med hvordan Breivik har forklart seg om sin rolle. Dette for å se om han har en vesentlig realitetsbrist til virkeligheten. Han har altså sagt i politiforklaringer at han er fotsoldat. Han har brukt uttrykk som at det er «to prosent av to prosents sjanse» for at han blir leder. Det er i alle fall en veldig liten sjanse.

Jeg har vel sagt 0,2 prosent, men det er visst feil matte, det er noe annet. Men i alle fall to prosent av to prosent er lite. Han er kommandør i en encellestruktur, sa han i det første avhøret. Altså leder for seg selv. Ikke for mange andre. «Kommandør» er et fint ord, ja. Men altså i en encellestruktur. Alt dette har han sagt til politiet i god tid før rapport nummer en kom.

Så har rapport nummer én, en veldig viktig betraktning. En betraktning som jeg har tenkt mye på, og som også har vært viet mye plass her i retten. Den typiske terrorist, som vi kjenner, har jo en tilhørighet i en fysisk gruppe, der man aktiviserer hverandre, trener hverandre, radikaliserer hverandre. Det er jo ikke tilfellet her. Det har også sakkyndige nummer en pekt på, og det er et godt poeng.

Men så er da spørsmålet igjen. Er det andre fora som unge mennesker i dag kan radikaliseres på, kan møtes på, sosialiseres på, på samme måte som man gjorde i lokallaget før, eller den klassiske terrorist gjorde før, nemlig ved å møtes?

Ja, sier rapport nummer to, her har den sosiale nettverden tatt over. Du kan sitte og snakke med folk over hele verden. Du kan finne dine meningsfeller om enn så radikale, over hele verden, og du kan ha et fellesskap selv om det ikke fysisk møtes.

Den dimensjonen, særlig når vi vet hvor aktiv Breivik har vært på nettet, både med spill og all den interaksjonen som er i spill og alt dette her, og hvor kompetent nettbruker han er, så mangler jo rapport nummer en i hvert fall kritisk vurdering av om sosiale medier kan ha overtatt for denne litt ensomme terroristen.

Etter min oppfatning, og etter rapport nummer to sin oppfatning, så er det helt klart at han er blitt radikalisert gjennom diskusjoner og gjennom kontakt på nettet.

Hvis vi ser på andre sider ved Breivik og hans forklaringer, og nå snakker jeg om alle forklaringer før første rapport og før han gikk av medieforbudet, som eventuelt skulle vitne om en realitetsbrist når det gjelder hans syn på seg selv og syn på Knights Templar.

Han sa i det første avhøret, som ikke var et formelt politiavhør, men det første avhøret på Utøya, at han ville bli oppfattet som en demon. Han var til og med redd for at noen skulle ta livet av ham der ute.

Hvordan kan en person som ikke har et reelt forhold, et realistisk forhold, som ikke forstår at handlingene han har foretatt seg er fullstendig uakseptable i vår kultur, oppfatte seg som en demon?

Han sa der ute: «Jeg vil bli oppfattet som en demon.» Han sa også at han trodde at politiet ville være så følelsesmessig berørt at kanskje de kom til å skyte ham. Det er ikke så stor sjanse for det, men han viser i alle fall at det han har gjort er så uakseptabelt i vår kultur, at politiet kunne gjøre sånne ting.

Han snakket om, og spurte om, han ville bli torturert. Her kan man si at dette er kanskje en virkelighetsbrist. I Norge torturerer vi ingen. Men vi har aldri hatt en sånn terrorist sittende i fangenskap, heller. Men det som er viktig, og som rapport to la vekt på, var at han relativt raskt etter at politiet forklarte at «nei, her blir du ikke torturert», så aksepterte han det.

Han skjønte når han fikk informasjon, at nei, han ville ikke bli torturert. Slik at hans virkelighetsoppfatning, som da et øyeblikk kanskje var slik at han ble torturert, ble korrigert kanskje raskt, og han tok korreksjonen.

Et viktig, viktig eksempel på at han relaterer seg til virkeligheten. Og dette var ute på Utøya, rett etter at disse handlingene hadde skjedd. Det samme må jo gjelde for det han sa om at hans mor og hans familie kanskje hadde blitt lynsjet.

Ja, den første timen etter terrorbomben i Oslo så var det en spesiell stemning. Vi har lest i aviser at enkelte har opplevd det som en lynsjestemning. Var det helt, helt urealistisk at drapsmannen og terroristen skulle være redd for at hans familie skulle bli lynsjet? Ikke psykotisk kvalitet, etter min oppfatning.

Så til spørsmålet: Retten til å drepe. Hvem i all verden har gitt terroristen retten til å drepe?

Ingen, selvfølgelig. Ingen har rett til å drepe, hvis man ikke gjør dette med hjemmel i lovens regler om krig og mandat fra Stortinget, og så videre. Men hovedpoenget ved besvarelse av det spørsmålet er: Visste han at det var galt å drepe? Hvis han ikke skjønte at det var galt å drepe, ikke for sakens del, men det å drepe, da må jeg si at da har rapport nummer en et stort poeng.

Men han skjønte at det var galt i vår kultur å drepe. Hvorfor skulle han ellers ringe politiet for å overgi seg? Han har skjønt veldig godt at det å drepe er galt, men han valgte å drepe. Og det er det terrorister gjør. De tar seg den retten, på grunn av vårt politiske ståsted, på grunn av at vi har sett en sannhet som ingen andre har sett, så tar vi oss den retten, fordi middelet helliger alle mål. Det er det en klassisk terrorist tenker.

Som jeg har forstått at både Gule, Gardell og alle de andre sakkyndige på dette feltet har forklart. Og dette vil man ikke forstå, hvis man ikke kjenner kulturen til høyreekstreme. Jeg er veldig enig med rapport nummer en hvis man hadde stått i en situasjon hvor Breivik ikke hadde skjønt at i Norge så har jeg ikke lov til å drepe. Men i manifestet har han allerede skrevet at etter handlingen, så kommer rettssaken. Så han har skjønt at han ville få reaksjoner.

Et annet punkt i de to første sakkyndiges helhetsvurderinger når det gjelder vrangforestilling, er det de har kalt et markant funksjonsfall, altså at han endret livsførsel vesentlig fra 2006, kanskje før, men i alle fall fra 2006.

Også her er det en viktig forskjell mellom rapport en og to. For rapport to: ja, han endret livsførsel, men det er ikke i så betydelig grad at det følger de vilkårene som følger av ICD 10, hvor det står i punkt i om dette med funksjonsfall «en betydelig og vedvarende kvalitetsendring av enkelte sider ved personlig adferd, tilkjennegitt som interesseløshet, formålsløshet, liten aktivitet, selvopptatthet og sosial tilbaketrekning».

Igjen må vi se på de bevisene som vi har fått i retten, og som har blitt presentert oss. Fyller Breivik de vilkårene, eller gjør han det ikke?

Hvis vi går til cirka 2006 så er det klart at når det gjelder hans arbeid så var jo disse selskapene mer eller mindre nedlagt, men som det fremgår av rapport to så oppfyller han sine forpliktelser overfor bostyrer når det gjelder sine forpliktelser når det gjelder det siste selskapet, med korrespondanse og så videre.

En annen ting som jeg synes det er veldig interessant å se på, og som jeg ikke kan se at den første rapporten berører i det hele, det er at Breivik etter 2006 har hatt en ikke ubetydelig aksjehandel. Han har drevet og kjøpt og solgt aksjer. Det er altså noen mennesker i Norge som har det som levebrød, også. Og hvis vi ser på omfanget av det, så tror jeg vi kan få et lite innblikk i om dette funksjonstapet er så fullstendig.

Vi har hatt vitne fra politiet inne som har fortalt som dette. Det vitnet forklarte var at det var lite handler i 2006. Det var 35 handler i selskapet til Breivik som heter eCommerce Group og det er Breivik som står bak. I 2007, og det er litt interessant, så er det en handel. Det var det som ble gjennomgått under Suncom Wireless Holding. Den handelen skjedde to dager etter dette selskapet ble åpnet igjen på New York-børsen. To dager etterpå.

Jeg kan ikke så mye om aksjer, heldigvis vil mange si, men det jeg tenker er at hvis du klarer å følge opp to dager etter en slik aksje er åpnet igjen for handel og selger for nesten 700.000 kroner, så følger du med, og det gjorde han.

I 2008 hadde han 60 handler med aksjer, 60 handler. For meg høres det relativt mye ut i hvert fall. I alle fall hvis man skulle mene at han er helt tilbaketrukket fra samfunnet, slik som I sier, altså at aktiviteten så å si har opphørt.

Han solgte og kjøpte aksjer helt frem til 2009. Ikke så mye i 2009, det var bare en handel, men i 2008 var det vesentlig handel. I tillegg til dette så har rapport nummer to lagt vekt på at han jobbet med manifestet.

Verdien av manifestet kan vi selvfølgelig diskutere, men hvis vi ser på manifestet, ser vi at det er masse arbeid som ligger bak det, det må det være. Det er hentet inn masse informasjon, det er beskrevet masse ideologi, det er nedlagt mye arbeid i å finne ut hvordan bomber lages også videre. Alt er skrevet på engelsk og det er 1800 sider. Ja, han har klipt og limt en del, men det krever i hvert fall arbeid å gjøre dette. Dette har han drevet på med. Er det forenlig med fullstendig funksjonssvikt?

En annen ting som rapport nummer to har lagt vekt på, er hobbyene hans. Alt dette har rapporten ikke lagt vekt på. Det de sa i sin forklaring er at Breivik hadde en 3 – 4 kopper kaffe i året med vennene sine.

Jeg synes dette viser noe helt annet. Han spilte da World of Warcraft, i perioden 2006–2008. Vi hadde vitnet [Her sier Lippestad navnet til et vitne som NRK har valgt å ikke identifisere. red.anm.] inne og han satte i hvert fall meg inn i en ny verden.

Han snakket om at det var et høyt nivå Breivik spilte på. Han ledet et Guild, som kan bestå av mellom 25–40 spillere. Man må forberede seg, man må samarbeide, man må snakke sammen, man må samhandle, man møter til faste tider, man avslutter til faste tider. For meg høres det nesten ut som en arbeidsdag, bare at de fleste av oss velger å gå på lønnet arbeid.

Vi vet at han i denne perioden hvor han skal ha hatt et markant og fullstendig funksjonsfall, gikk på trening. Han startet på trening 10. juni 2009. Han gikk på helsestudio, meldte seg inn i skytterklubben, hvor han da hadde 30 treninger i denne perioden.

Han hadde en masse nettvenner, hvor mange det er uklart, men det er åpenbart at han har hatt mange nettvenner. Han var med i frimurerlosjen. Han var ikke ofte med på møter, fire eller fem møter, fire og et halvt møte.

Han var sammen med moren sin og steforeldre. Han snakket av og til i telefonen med søsteren sin, men moren så han hver dag.

Vennene har vært her og forklart seg. Hans bestevenn fortalte at de var sammen cirka åtte ganger i året og ikke bare for å ta en kopp kaffe. De var på fester sammen, spiste middag sammen. De var til og med på reise til Budapest sammen, som en gjeng.

I tillegg til dette har han drevet med forberedelser fra 2009. Det er politiet helt sikre på. Fra 2009 har han drevet med forberedelser til terrorhandlingen med en rekke innkjøp, som også er dokumentert her, flere hundre innkjøp fra fjern og nær.

For å være helt nøyaktig, er det ikke flere hundre, det er 112 innkjøp fra 90 selgere fra 10 land. Alle kjøpene skjedde da fra høsten 2009, det er altså 112 innkjøp. Da skal du inn og se, du skal finne, du skal vurdere, du skal jobbe, du skal betale, er altså et arbeid rundt det.

Hvis vi ser på selve handlingen, vitner ikke det heller om en fullstendig kollaps i hans funksjonsevne. I all sin gru, logistikk, planlegging og fysisk prestasjon å få til så mye forferdelse på så kort tid. Alt dette ærede rett, synes jeg viser at rapport nummer to har en riktigere tilnærming til hans funksjonsnivå i denne perioden enn rapport nummer en.

Vi skal også huske at i rapport nummer en, i hvert fall i bevisføringen her, sier de at han flyttet hjem fordi han måtte. Han var økonomisk ruinert, det er ikke riktig.

Rapport nummer to fikk hjelp til å vite mer om dette fra politiet, ettersom etterforskningen var kommet så langt at man viste at han hadde cirka 130.000 kroner da han flyttet hjem til mor. Han kunne valgt noe annet. Året etter når han solgte disse Suncom-aksjene, så hadde han som relativt ung mann nesten 1 000 000 kroner i formue uten gjeld.

Jeg hadde ikke den situasjonen da jeg var like gammel. Så det er altså viktige forutsetninger som ikke de to første og helt forståelig, ikke hadde fått med seg, for det var altså ikke klart på det tidspunktet.

Hvis retten mener at det er et ... Det er ingen tvil om at det er en endring i fokus. Det er ikke det som er kravet i ICD-10. Det er altså om han er interesseløs, formålsløs, altså liten aktivitet, at han endrer fokus, eller driver med andre typer aktiviteter. Det skal ikke tale mot ham i vurderingen om utilregnelighet. Formålsløs er i hvert fall det siste jeg vil kalle denne mannen.

Er det noe han har hatt de siste 3 årene, er det et sterkt inderlig formål om å gjennomføre en grusom terrorhandling. Så hvis retten mener at bevisføringen i retten taler mest for rapport nummer to så er det enkelt å se bort fra rapport nummer en.

Det er akkurat det som de første 2 sakkyndige så forbilledlig også sa, hvis retten legger andre bevis til grunn, er det greit. Vi har sagt det vi har lagt til grunn og var veldig tydelige på det.

Så skal jeg være litt kort på neste punkt som er neologismer. Litt kort, for slik som jeg forsto aktor, så er ikke det noe som han lenger mener foreligger. I og med at de to første sakkyndige ikke selv sa dette i retten, men opprettholdt det, så vil jeg være helt kort rundt det. Nå ser jeg at det ikke er så lenge igjen av prosedyren, så jeg tenker at vi er ferdige sånn rundt 11.30.

Når det gjelder disse nyordene, så ser vi igjen den markante forskjellen mellom de to rapportene. Rapport nummer to har forsøkt å sette seg inn i det kulturelle landskapet som tiltalte befinner seg i. De første sakkyndige har valgt å ikke sette seg inn i dette på samme måte.

Det som er klart, er de ordene vi har fått presentert i retten. De ble forklart både av professor Gardell og professor Gule som brukte vanlige ord. Ord som er lett å forstå i hans kontekst. Det er viktig ettersom man må kjenne hans kontekst for å forstå ordene. De to sakkyndige i rapport nummer to har googlet de fleste ordene og funnet den på nettet.

Ordene er altså ikke uforståelige i den kultur som tiltalte befinner seg i. Det er også viktig å legge vekt på at ingen av de andre psykiatrisk sakkyndige eller andre medisinske sakkyndige som har vært inne i saken og forklart seg, har sett at Brevik har noen neologismer eller vurdert det slik.

Det er også slik at politiet som har sittet i avhør i over 200 timer med tiltalte, heller ikke har vurdert det slik at det er ord og uttrykk som er av den type karakter. Det er vel rimelig klart. Der er statsadvokaten og jeg, så vidt jeg forstår, enige om at det ikke foreligger neologismer.

Så har vi dette med persepsjon. De to første sakkyndige hevder at Breivik vet hva andre tenker. Det er kanskje det jeg har forundret meg mest over, at de kan hevde, for det er ingen ting i sakens dokumenter, hverken i politiets forklaring eller noen andre steder som tyder på at han vet hva andre tenker i den forstand at han har en overnaturlig evne å hente ut andres tanker av andres hoder.

Tvert imot har han sagt at han som selger vet hvilke knapper jeg skal trykke på. Jeg vet hvordan du reagerer. Jeg er flink til å lese folk. Hvorvidt han er det eller ikke, det vet ikke jeg, men dette er noe helt annet enn en overnaturlig evne til å lese andres tanker.

Etter 10 uker her i retten, har det ikke fremkommet på noen som helst måte at han har den evnen selv om han har snakket ganske mye. Som sagt, går jeg relativt raskt igjennom dette med neologismer og persepsjon fordi jeg forstår at vi er enige om disse tingene, men det er likevel viktig at helheten smuldrer litt bort når disse åpenbare tingene som er lagt til grunn av de to første sakkyndige, ikke lenger er til stede.

Og så ærede rett, over på metode.

Det er brukt forskjellige metoder på de to rapportene, noe jeg synes er viktig å peke på. Mandatet som er sendt fra retten, er at det skal lages to uavhengige erklæringer. To uavhengige vurderinger fra de to sakkyndige. Dette er et viktig poeng fordi man har selvfølgelig størst mulighet til å komme til et riktig resultat dersom man gjør uavhengige vurderinger som selvfølgelig på et eller annet tidspunkt samordner seg, men er uavhengige.

Her skiller metode seg i vesentlig grad også mellom rapport nummer en og to. I rapport nummer en har sakkyndige møtt sammen fra første dag. Det er bare det siste møtet, så vidt jeg husker, som Huseby hadde alene. De har møtt sammen og utarbeidet disse referatene mer eller mindre sammen. En annen viktig ting er at de ikke skrev referatene der og da. Det kom fram senere at rapporten er datert vesentlig senere.

I rapport to har de sakkyndige møtt hver for seg. De har ikke møtt hverandre før og er helt ukjente for hverandre, og har gjort sine vurderinger og sine fortløpende notater før de da etter en tid møttes for å samordne og se om man var på samme planet når det gjaldt vurderinger. Det er viktige forskjeller. Man kan gå i den fella at man bekrefter hverandre, bekreftelsesfella som flere av de sakkyndige også har snakket om.

En annen viktig ting som jeg vil si noe om, er mors opplysninger. Aktor sa jo i går at han har lagt vesentlig vekt på mors opplysninger. Og det er klart: mor er viktig kilde til informasjon.

Men mor har gitt informasjon i to settinger. Mor har gitt politiforklaringer, og hun forklarer seg til politiet, det har hun gjort fortløpende etter 22, hun var vel nærmest en av de første som politiet avhørte etter tiltalte. I den forklaringen snakker hun ikke om at sønnen er gal eller syk eller noe spesielt. Det hun sier i samtlige av sine politiforklaringer er at hun ikke forstår hva som har skjedd, og hun er selvfølgelig i sjokk, men hun snakker om en god, snill sønn som hun har kjent, selvfølgelig, hele livet. Det er politiforklaringene.

Så, etter en stund, så kommer samtalen som hun har med psykiateren. Da ligger hun innlagt på Diakonhjemmet og psykiateren informerer henne selvfølgelig henne om at han skal vurdere om Breivik er tilregnelig. Altså om han kan straffes eller ikke. Når en mor får den informasjonen, vi vet ikke sikkert fordi vi ikke har hatt muligheten til kontradiksjon, men når en mor får den informasjonen at det er mulig din sønn ikke kan straffes, fordi han er syk, hva er da den naturlige reaksjonen? Vil ikke en mor alltid lete etter en forklaring, ja, han må være sjuk!

Vi har ikke fått kontradiksjon av mor. Det er trist, men vi forstår det. Hun har gode grunner for å ikke møte i retten, men bevisverdien av hva mor har sagt til den sakkyndige må sammenholdes, i det minste, sammenholdes med det hun har sagt til politiet, som kom langt tidligere inn enn det den sakkyndige gjorde. Det jeg savner i rapport nummer en, er en drøftelse av hvorfor mor sier ingenting om at han har oppført seg rart, vært gal og alle disse uttrykkene til politiet, men hun sier det i den ene samtalen hun hadde med den ene sakkyndige.

Jeg har vært inne på det mange ganger før. En viktig metodisk forskjell er at rapport nummer en ikke har satt Breivik i en kulturell kontekst, mens rapport nummer to har gjort det. Det er en viktig metodisk forskjell. Jeg sier ikke at rapport nummer en burde konkludert som rapport nummer to, men man burde i alle fall diskutert: Hvis vi setter ham i en kulturell kontekst – hva da? Man skulle altså vært kritisk til sine egne vurderinger. Men istedenfor valgte man å se på Breivik som en umulighet, i tråd med det jeg sa i sted.
En annen viktig ting som ble nevnt av aktor i går når det gjaldt metode, det var at tiltalte var et uberørt åsted, et urørt åsted, ja, jeg mener det var aktor som sa det i går. Han la i alle fall vekt på det.

Var Breivik et urørt åsted 10. august? Nei. Han hadde gjennomgått sju politiavhør. Han hadde hatt en rekke møter med meg som forsvarer, en rekke møter med ILAs helsetjeneste, en rekke møter med DPS Bærum, og alle fengselsbetjentene. Et urørt åsted var Breivik ute på Utøya kvelden 22. juli da politiet snakket med ham første gangen. Han var ikke et urørt åsted 10. august.

Så et viktig spørsmål som de i rapport to har tatt opp. Selvfølgelig er det slik at rapport nummer en kom før i tid, de var nærmere handlingen, kanskje får de lettere tilgang til Breiviks mentale tilstand, som skal vurderes på handlingstidspunktet.

Ja, det er et argument som vi absolutt forstår. I rapport nummer to så er det sagt: Ja, vi forstår det argumentet, men det kan også være en fordel at man kanskje har fått handlingene litt på avstand, for å ha en kjølig og objektiv mulighet til å vurdere dem, og ikke minst til å vurdere Breivik.

Det er også et poeng når vi ser begrunnelsen for hvorfor de to første sakkyndige møtte sammen hele tiden. Som de skriver i sin rapport, så mente de at det var både mentalt og emosjonelt for krevende å møtes sammen. Mentalt og emosjonelt for krevende. Det sier noe om, og det er helt forståelig, så tett oppunder en sånn grusom handling, men det sier noe om at også den objektive kjølighet kan være viktig, altså at man kommer litt senere inn når man skal gi sine vurderinger.

Jeg synes også metodisk at det er visse logiske brister i rapport nummer en. For eksempel så sier de at ingen kan bestemme over liv eller død, og at det skal være eksempel på en psykose. Men det er jo ingen som kan bestemme over liv eller død! Ingen av oss! Så hvis en av oss tar et liv, så er vi altså inne i ... Ingen kan bestemme over liv eller død. Så det er en logisk brist i det resonnementet. Det burde vært drøftet og forklart i alle fall, hva man mente bedre med dette.

Så har vi en viktig metodisk forskjell til, som også aktor har vært inne på. Det er jo at det har vært gjennomført en tvungen observasjon, som rapport nummer to har fått glede av. Og det er klart at det er viktig informasjon som da de har fått.

Nå nærmer jeg meg slutten, og det jeg da kort skal si litt avslutningsvis, det er jo om det vi har hørt andre sakkyndige si her i retten, og eventuelt hvilken vekt de må ha ved rettens vurdering om det foreligger tilregnelighet eller utilregnelighet.

Det har vært mange sakkyndige som har vært i kontakt med Breivik. For det første spesialisttjenesten Bærum DPS, hvor psykiater Flikke og psykologspesialist Johannessen har vært i tett kontakt med Breivik. Flikke har hatt, så vidt jeg noterte meg, 21 samtaler med Breivik. Hun har vurdert psykose, om han trenger behandling og om han er suicidal. Han har altså vurdert psykose fordi hun har vurdert spørsmål om behandling.

Dommer Wenche Arntzen:
Lippestad, den spesialisthelsetjenesten, den kom vel inn etter 10. august, gjorde den ikke det? Jamfør dette «ubeskrevet blad».

Forsvarer Geir Lippestad:
De kom vel inn, første journalnotat fra Flikke er 9. september.

Dommer Wenche Arntzen:
Så dette var altså etter de første samtalene, dette med ubeskrevet blad, eller uberørt åsted?

Forsvarer Geir Lippestad:
Første spesialisthelsetjenesten kom inn 9. september, det er i alle fall da første journalnotatet fra Flikke foreligger.

Men de har i alle fall vurdert ham fortløpende over mange samtaler, og det er flere. Vi husker Flikke sin forklaring, at når rapport nummer en kom og det ble en diagnose schizofren paranoid psykose, så hentet man inn psykologspesialist Johansen fordi han tenkte at – «er det noe jeg ikke har sett?».

Så han kom inn for å kvalitetssikre Flikkes vurderinger. Men gjorde altså samme vurderinger. De fant ingen psykoser.

Så har vi rådgivende psykiater på Ila, det er jo Rosenqvist, en av uomtvistelig de fremste rettspsykiaterne vi har i Norge. Hun har møtt Breivik tre ganger, nettopp for å vurdere muligheten for psykose, om han trenger behandling, om det er selvmordsfare. Hun har ikke funnet tegn på noen av delene, og hun forklarte seg jo tydelig om det i retten.

Så har vi fengselslegen, som er erfaren, og som har gjort samme vurderinger. Så har vi observasjonsteamet, 18 stykker. Deres mandat var å avdekke psykose. De har en gjennomsnittlig arbeidserfaring på over 20 år hver seg. Det er klart at når de skal avdekke psykose, og de vet hvilke problemstillinger som var i retten, så gjør de dette fra alle faglige vinkler.

De gjorde det på en selvstendig måte og de hadde en type avstemning på slutten hvor én, trodde kanskje han hadde sett tegn på psykose. Men resten var sikker på at det ikke var psykose, etter tre uker med samtale.

I tillegg så er det erfarne fengselsbetjenter, som ikke har sett noe. Og i tillegg til det, så har vi da samtlige av de teoretikerne som har vært i retten som har sagt noe om krav til psykose som vi har lært mye av, og som også har sagt at de er uforstående til den diagnosen.

Jeg viser tilbake til avgjørelsen i Borgarting lagmannsrett, hvor det var den samme situasjonen. Altså mange hadde uttalt seg, og de la spesielt vekt på dem som hadde behandlet og sett på ham. Og det kan også retten i dette tilfellet godt gjøre.

Helt kort til slutt, og av rent formalistiske grunner, for som Breivik sa selv i sin forklaring til retten, så skjønner han selvfølgelig at han blir straffet for disse handlingene. Det har han til og med skrevet i manifestet sitt. Men han påberoper seg av formelle grunner nødrett. Og som hans forsvarer så må jeg da si noen ord om det, eller så gjør jeg ikke min jobb.

Han har altså da påberopt seg nødrett fordi han er en motstandsmann som skal ivareta norske interesser. Breivik hevder at paragraf 147 a, som er terrorbestemmelsen må tolkes innskrenkende av hensyn til folkeretten.

Han mener at disse hensynene gjør seg gjeldende for hele tiltalen. Det er det han i hovedtrekk har anført når det gjelder nødrett.

Når det gjelder forvaring så vil påstanden fra forsvarerne være mildest mulig straff. Tidsbegrenset straff er mildere reaksjon enn forvaring. Vi er kjent med de anbefalinger som ligger der i de to sakkyndige rapportene og vil vise til at handlingene 22. juli er en enkeltstående voldshandling, og at han har sagt at han heretter vil bruke tiden sin til å jobbe med pennen.

Helt avslutningsvis så vil jeg si to ord om den allmenne rettsfølelse. Det er selvfølgelig slik at det er retten og det som fremkommer her inne i rettssalen som er avgjørende for denne saken.

Men når det gjelder den allmenne rettsfølelse av hva vi mener om en person kan stilles til ansvar for sine handlinger, altså når en person er strafferettslig tilregnelig, om han har skyldevne, om han kan forstå at han har gjort noe galt så er det viktig, og det fremkommer flere steder, og det har vel også Huseby uttalt, at for å være psykotisk, så må man være så psykotisk at alle og enhver ser det.

I den grad, så mener jeg at den allmenne rettsfølelse kan komme inn. Er det slik at ingen kan se, eller svært få kan se i allmennheten at en person er psykotisk, så kan det være et moment.

Etter dette ærede rett og jeg er litt usikker på hvordan jeg skal ... Det er jo ikke vanlig å legge ned påstand, men i og med at det er en litt spesiell situasjon, at vi påberoper straff og aktor da frifinnelse, så har jeg tillat meg å foreslå følgende sånn avslutningsvis:

Påtalemyndighetens påstand om overføring av Anders Behring Breivik til tvungent psykisk helsevern tas ikke til følge, Anders Behring Breivik ansees på mildest mulig måte. Og det kan du få ...
Dommer Wenche Arntzen:
Ok, så Lippestad, du nedlegger ikke prinsipal påstand om frifinnelse da, skjønner jeg?

Forsvarer Geir Lippestad:
Nei.

Anders Behring Breivik:
Du må jo gjøre det.

Forsvarer Geir Lippestad:
Ja, unnskyld. Jeg tok av meg brillene mine for tidlig. Det står her. Det er frifinnelse. Og med det ærede rett, statsadvokater og bistandsadvokater, sier jeg tusen takk.