Olav og Kirsti Løvlie fra Tyristrand mistet sin datter da bomben gikk av i regjeringskvartalet. Hanne Løvlie som jobbet i arbeidsdepartementet sto ute og ventet på at en kollega skulle kjøre opp fra parkeringskjelleren og levere et nøkkelkort. Da bomben gikk av i Grubbegata ble Hanne Løvlie drept momentant.

– Det var denne dommen vi håpet på. Nå kan vi lukke en dør og gå videre. Det at vi slipper en anke er noe vi er glad for. Det er det mest rettferdige at han blir dømt til straff, forteller Kirsti Løvli.

Saken fortsetter under bildet.

Hun og mannen valgte å følge domsavsigelsen i terrorrettssaken via TV hjemme i stua på Tyristrand i motsetning til da rettssaken pågikk i våres hvor de begge tilbrakte mange dager i Oslo tingrett.

– Jeg tenker at han nå må ta sin straff og ikke behandles som syk. Vi har vært veldig klar på det hele tiden, at det var denne straffen vi ønsket oss, forteller Olav Løvlie.

Forberedte seg på det verste

Foreldrene innrømmer de den siste tiden har forberedt seg på at rettssaken mot massedrapsmannen Anders Behring Breivik kunne ende med at han ble erklært utilregnelig.

– Jeg bestemte meg for at jeg skulle klare å forholde meg til dommen uansett på hvilken måte det ble. Men nå har samfunnet tatt ansvar for at Hanne ble drept. Skulle dommen bli anket vil ikke vi ta del i det. Vi setter en sluttstrek her, fortsetter Kirsti Løvlie.

Det store tapet av datteren Hanne kan aldri erstattes, men dommen gir mening.

– Jeg tror, mener og føler at dette blir en god dom å leve med, forteller han, som presiserer at det er rett men likevel ikke rettferdig.

Aldri rettferdig

Tapet av datteren kan aldri bli rettferdig. Det at mannen som drepte deres datter smilte under domsavsigelsen spiller liten rolle.

– Nå har vi sett han mange ganger og dette er egentlig som forventet. Men det var veldig tøft å den mannen under rettssaken, så kald og uberørt. Det var vondt å se drapsmannen til vår datter.

Saken fortsetter under bildet.

Livet må gå videre

Olav og Kirsti Løvlie er klare på at livet nå må gå videre.

– Vi må bruke tid på å fordøye dette her. Nå kan vi gå videre med sorgen, og tenke på alle de gode minnene med Hanne. Vi skal pusse opp feriestedet vårt, reise og være sammen med venner.

– Hvordan har det vært å leve med sorgen dette året som har gått?

– Vi fikk tidlig et råd om å snakke om vår datter. Vi har valgt å være åpne og åpne hjemmet vårt for venner og familie. Det har gitt oss veldig mye. vi har fått utrolig mye støtte og hjulpet hverandre.