Hopp til innhold

Søsken av 22. juli-ofre må selv oppsøke hjelp

Flere søsken av 22. juli-ofrene opplever at de ikke har fått hjelp av det offentlige. For mange har det også vært vanskelig å spørre.

Søster til Utøya-offer

OVERLATT TIL SEG SELV: – Det har vært vanskelig å spørre om hjelp, sier Lucie Waldenstrøm. Waldenstrøm har en bror som overlevde Utøya.

Foto: Aina Beate Indreiten / NRK

Lucie Waldenstrøm (29) fra Svelvik vet at det er ulogisk at hun som ikke var på Utøya den 22. juli skal drømme om at hun flykter fra gjerningsmannen.

Men redselen hun opplevde da hun hørte at en mann skjøt mot AUF-ungdommen på Utøya og hun fryktet for brorens liv, sitter fortsatt i kroppen.

Broren Glenn Martin Waldenstrøm overlevde etter ha blitt skutt i hodet på Utøya den 22. juli.

– Selv om jeg ikke var på Utøya danner jeg meg bilder av hvordan det ville vært hvis jeg og sønnen min hadde vært der. Jeg danner meg også bilder av at jeg løper i korridorer, gjemmer meg og prøver å komme meg unna skuddene. Så tenker jeg på hvordan Glenn Martin (Glenn Martin Waldenstrøm, bror, red.anm.) hadde det etter at han ble skutt. Den redselen han har følt, forteller Lucie Waldenstrøm til NRK.

Det er kun tilfeldigheter som gjør at Lucies bror lever.

For da Breivik gikk bort til en gruppe ungdommer han hadde skutt for å gi dem et skudd til i hodet, passerte han Lucies bror uten å skyte.

– Breivik husker en gutt som var skutt og at det pumpet blod ut av ham, men Breivik trodde han var død, så han unnlot å ta oppfølgingsskudd. Den gutten var Glenn Martin, forteller søsteren.

Følg rettssaken mot Anders Behring Breivik: Direkte her

Overlatt til seg selv

Mange av ofrene etter terrorhandlingene har fått god hjelp etterpå, men på en samling for pårørende i Vestfold i mars kom det fram at flere søsken opplever at de ikke har fått noe tilbud.

– Vi fikk tilbakemeldinger fra noen som ikke hadde fått noe tilbud om hjelp som var tilrettelagt fra kommunen. De som er indirekte berørt kan være en gruppe som blir litt glemt, forteller Martin Mølsæter, teamleder i RVTS sør, Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging.

RVTS har fått den samme tilbakemeldingen fra andre steder i landet. Mølsæter forteller at flere som hadde søsken på Utøya sliter med tankene sine.

– Det går litt på hva med min redsel? Hva med mine reaksjoner? Har jeg lov til å reagere på noe sånt når man ikke selv har vært på Utøya? Og hvem spør meg om hvordan jeg har det? Alle spør broren eller søsteren min, eller de spør foreldrene mine, men jeg får ikke det spørsmålet så ofte. Og hvordan skal jeg ivareta broren eller søsteren min på en god måte? fortsetter Mølsæter.

Usikker på årsak

Lucie Waldenstrøm snakket med presten i Svelvik i dagene etter 22. juli, men opplever at hun fortsatt trenger noen å snakke med.

Hun har ikke fått tilbud om hjelp, men har heller ikke spurt om dette tidligere.

Ingjerd Saasen Bakke, Seksjonsleder i Tønsberg kommune og del av Kriseteamet som har ansvar for pårørende i Vestfold er usikker på hvorfor enkelte søsken ikke har fått hjelp.

– Jeg er ikke sikker på hvorfor det er sånn. Jeg har forstått at noen ble kontaktet tidlig i fjor høst og så var ikke det tidspunktet helt optimalt. Etter dette har de ikke blitt kontaktet. Per i dag mangler det oppfølging hos noen.

Bakke sier til NRK at de nå vil ta kontakt med de kommunene dette gjelder.

Bakgrunn: – Utøya-ofre går foran i psykologkøen

Les også: – Kriseteam i kommunene har for liten erfaring

Vanskelig å spørre om hjelp

Lucie Waldenstrøm har nettopp tatt kontakt med en psykiatrisk sykepleier, men det tok lang tid før hun ble i stand til å be om hjelp.

Leder av den nasjonale støttegruppen, Trond Blattmann, sier det er naturlig at det har vært vanskelig for mange å spørre om hjelp.

Trond Blattmann

Trond Blattmann sier til NRK at det er vanskelig for pårørende å be om hjelp.

Foto: Odd Rømteland / NRK

– Vi har hele tiden sagt til myndigheter sentralt at de må fortelle de lokale myndigheter at de må være proaktive. Vi etterspør også hvordan det går, og ikke minst hvordan arbeidet med å følge dette opp går, sier han til NRK.

Etterlatte og overlevende hadde møtt opp for å høre Stoltenbergs tale. En av dem var Line Nersnæs som ble skadet under angrepet.

– Jeg er her for å hedre kollegene mine

For to år siden gikk bildet av Line Nersnæs med en pinne i hodet verden rundt. I dag synes hun det er viktig, men også vanskelig å minne de som ikke kom fra angrepet i live.