Ina Libak fikk store skader, men overlevde massakren på Utøya. I dag vitnet hun i terrorrettssaken.

Les alt som har skjedd i retten i dag her.

I et intervju med NRK forteller Libak at all hennes tid og kraft går til politikken.

– Det var engasjementet vårt som ble angrepet 22. juli, og etter det har det bare blitt sterkere. Det føles viktigere å drive med politikk nå enn det gjorde før 22. juli.

Rettssaken er inne i sin femte uke. Men 22-åringen vil heller konsentrere seg om viktigere ting.

– Det føles meningsfullt å være med i AUF nå. Det er lite man kan drive med som er viktigere enn det.

Har gitt arrene navn

– Jeg har store nerveskader i hendene, så jeg føler ikke noe annet enn smerte i dem.

22-åringen har heller ikke følelse i leppa og to skruer i kjeven. Men nå har hun forsonet seg med skadene hun fikk.

– Alle vi som var på Utøya kommer til å ha det i oss så lenge vi lever. Så det å ha arr, og at det syntes på utsiden går helt greit. Jeg har gitt navn til arrene mine. Det ene heter solidaritet og det andre heter samhold. Arrene og jeg har nesten blitt venner, sier hun smilende.

Oppreist i vitneboksen i rettssal 250, dro hun opp genserermet og viste det store arret etter 22. juli.

Se hele intervjuet med Libak her:

På Utøya bestemte Ina og dem hun sto sammen med for å gjemme seg bak et piano da de hørte skuddene utenfor. De tenkte at hvis de dro pianoet bort til hjørnet, vekk fra vinduene, og låste dørene, ville de være trygge.

Til tross for at Ina først tenkte på skolemassakre, var stemningen rolig. Ungdommene satt helt stille bak pianoet. De så på hverandre, men sa ikke et ord.

Plutselig ble stillheten brutt.

Husker alle skuddene som traff henne

– Jeg husker alle skuddene som traff meg. Jeg ble først skutt i armene. Da tenkte jeg at det kunne gå fint, man kan overleve skudd i armene. Så ble jeg skutt i kjeven. Det var litt verre, tenkte jeg. Til slutt ble jeg skutt i brystet. Det dør man av, tenkte jeg da.

Hun har i ettertid fått vite at Anders Behring Breivik da sto over pianoet og skjøt ned på alle som gjemte seg bak det.

Breivik fortsatte å skyte, men Ina kom seg lynkjapt opp på beina og greide å løpe ut.

– Akkurat de sekundene fra jeg sitter bak der, mens hans fortsetter å skyte de andre, til jeg løper ut, er borte. Jeg husker ingenting av folk som dør, fortalte Ina.

«Sånn er det å dø»

Hun mistet følelsen i hendene og trodde først de var skutt av. Med de skadeskuttene armene forsøkte hun å stanse blødningene og holde på plass kjeven, mens hun snublende løp ut av Kafébygget.

– Jeg merker at jeg begynner å falle og at jeg ikke har kontroll på meg selv lenger. Da tenkte jeg at «nå dør jeg, sånn er det å dø», sa hun.

– Blodet var overalt, det var ikke mulig for meg å stanse det. Jeg prøvde å stoppe det med hendene, men det funket jo dårlig når de også var skutt. Jeg ropte: «Jeg er blitt skutt, jeg er blitt skutt, jeg kommer til å dø!». Når jeg ser hvor redde de som løper forbi meg er, skjønner jeg at dette er mye større enn meg, at det var flere enn meg som var skutt.