Da Ness vitnet i sal 250 i Oslo tingrett mandag, fortalte ut om kaoset som brøt ut da skuddene begynte å nærme seg Kafébygget, der hun satt for å lade telefonen sin.

– Vi prøvde å oppdatere oss på bomben i Oslo, ringte hjem og sendte meldinger. Plutselig hører vi smell. Da begynner folk i salen å hyle, sier Ness.

Etter flere skudd brøt det ut full panikk. Mange løp ut, men Ness ble sittende.

– Det var som en saueflokk som prøvde å komme seg ut gjennom et lite hull samtidig, og jeg tenkte det var rart at folk ikke ble trampet i hjel. Det var fullt kaos, sier Ness.

Ness satt med en venninne på fanget da Breivik kom inn i rommet.

– Han snur seg mot oss. Så begynner han å skyte. Jeg vet ikke hvem han treffer først, men en av de andre ble skutt før meg. Jeg holder hendene opp foran ansiktet, så han treffer meg der først, sier hun.

• Alt om 22. juli-rettssaken

Ropte etter Breivik

Aktor Inga Bejer Engh spurte Ness om hvordan hun husket Breivik.

– Det så ut som om han hadde sammenbitte tenner, og så så han rett på oss med et tomt, iskaldt blikk, sier hun.

Venninnen som satt på fanget hennes ble drept, og lå på brystet hennes.

Ness satt lenge i rullestol etter 22. juli, og måtte gjennom en rekke operasjoner. Da hun lå i Kafébygget var hun sikker på at hun var lam.

– Jeg klarte ikke røre meg, jeg hadde en veldig rar følelse i føttene, og tenkte at jeg var lam. «Hva slags liv er det å være lam?» tenkte jeg. Jeg var ikke redd lenger da, men tenkte bare at jeg ikke orket det, forteller hun.

Den neste følelsen var sinne.

– Jeg ble sint og ropte noe. Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg sa, men noe om at han var feig, og at han bare kunne komme tilbake, sier hun.

Aktor Engh spurte hvorfor hun ropte etter Breivik.

– Jeg vet ikke, jeg var så sint. Jeg ville ikke være ødelagt for resten av livet. Nå er jeg glad han ikke kom tilbake, men det var ikke det jeg tenkte da, svarte Ness.

Les også: Snakket med Breivik før han kastet seg i vannet

Kastet rullestolen i høst

Ness sier hun ble liggende ganske lenge i Kafébygget, og tror Breivik var inne i salen en gang til.

– Jeg syns jeg hørte skrittene hans ganske lenge. Jeg tenkte at han skjøt fra vinduene. Jeg mener han var inne en gang til. Jeg så ham ikke da, jeg så bare gulvet. Da holdt jeg pusten, sier hun.

Kort tid etter begynte mobiltelefonene å ringe.

– Så begynte alle telefonene i rommet å ringe omtrent samtidig. Da tenkte jeg på alle dem som ikke fikk tak i den de var glad i, sier Ness.

Ness var hardt skadet, og lå i koma og respirator på sykehuset.

– Jeg har aldri hatt det så vondt i hele mitt liv som jeg hadde da jeg ble fraktet fra Ullevål til St. Olavs hospital 15. august, sier hun.

Ness forteller at hun fortsatt sliter med fysiske plager, men kastet rullestolen i slutten av oktober eller begynnelsen av november.

Da hadde hun vært gjennom rundt 15 operasjoner, amputert lillefingeren og satt inn en plate i skulderen.

Ble skutt i ryggen

Marte Gustavsen Ødegården (18), som vitnet etter Ness, kastet også rullestolen i november. Hun ledet Buskerud-delegasjonen på Utøya, og ble skutt i ryggen da hun gjemte seg nedenfor Kjærlighetsstien.

– Vi skulle prøve å få pressekonferansen fra politiet på storskjerm. Da vi kom ut, kom to personer løpende inn. En ropte; «Det er noen som skyter, det er noen som skyter», fortalte Ødegården da hun vitnet.

– Jeg ble som i transe, og tok et skritt utenfor sanitærbygget. Så hørte vi et skudd som var veldig nære, og da ble det panikk, sa hun.

Ødegården sier hun instinktivt løp mot Buskerud-leiren, som lå ved Kjærlighetsstien. Ved skrenten ned mot vannet var det flere livredde ungdommer.

– Vi satte oss på rumpa og skled ned. Så hørte vi skudd ned mot oss. Jeg kjente at jeg fikk noe i låret, så jeg tok høyrehånda mi og presset på. Da spurte jenta jeg lå ved siden av om jeg var skutt. Jeg svarte ja. Så kom skuddet i ryggen, sier hun.

Ødegården ble skutt tre ganger.

– Det kom veldig fort. Jeg hørte et par skritt like før. Det kjentes ut som som det var rett over hodet mitt. Det føltes som om kroppen este opp, som om jeg ble en kjempe. Så ble jeg slengt ut i søla. Jeg begynte å hyperventilere, og var sikker på at jeg kom til å dø, sier hun.

Så flere venner bli skutt

– Jeg tenkte at jeg måtte komme meg ned til vannet, for hadde han kommet tilbake, hadde han sett at jeg pustet, sier Ødegården.

Hun forteller at hun klarte å karre seg bak noen tornebusker, men at hun ikke hadde kontroll over beina sine. Hun måtte slippe taket, og falt i vannet.

– I det halve sekundet fra jeg falt og ramlet i vannet, husker jeg ingenting. Jeg lå der over en time, sier hun.

Da Breivik kom tilbake, så Ødegården flere venner bli skutt og drept.

– Jeg tenkte at jeg skulle så gjerne ha hjulpet til, men jeg kunne ikke gjøre noe. Jeg ble kvalm og begynte å kaste opp blod, sier hun.

18-åringen forklarer seg klart og tydelig i retten, men er også preget av alt hun har opplevd. Etter å fullført vitnemålet publiserte hun følgende melding på sin Twitter-profil:

«Så forresten gjerningsmannen hardt i øynene i dag. Så ingenting, helt tomt.»

Marte Gustavsen Ødegården overlevde, men hjelpemannskapene som fant henne etter at Anders Behring Breivik var tatt fryktet det verste.

Fordi hun var sterkt nedkjølt etter å ha ligget i vannet ble hun fløyet direkte til Drammen sykehus, og ikke Ullevål.

De fryktet at de ekstra fire minuttene med flytid kunne gjøre at hun ikke overlevde.

Ødegården ble løftet opp i en sivilbåt, og fraktet over til fastlandet der hun ble dyttet inn i et helikopter.

– Det var vondt å holde seg våken alene. Ryggen min var knust, og jeg kjente hver eneste bølge, sier hun.

Ødegården brukte rullestol frem til november. Hun går fortsatt på krykker, og har flere nerveskader.

Les også: Marte reiste seg igjen