34-åringen jobbet som sekretær i Næringsdepartementet, og satt i sjette etasje.

– På bildene ser du hvor det var brann i det bygget. Jeg satt omtrent der, sier han.

Det var en fredag midt i fellesferien, og det var lite folk på jobb. Det var derfor ekstra hyggelig stemning, forteller han.

– Da bomben smalt hørte jeg et kraftig drønn. Deretter kjente jeg et trykk slik at pusten forsvant ut av lungene. Så kjente jeg varmen i nakken, sier han.

34-åringen sier det er vanskelig å forklare hva som skjer i et slikt øyeblikk, men beskriver en uvirkelig scene med ødelagte møbler, knust glass og døde mennesker.

– Jeg hørte et hyl, og det var mitt eget. Jeg kan ikke beskrive det skriket. Jeg tror jeg forsøker å snu mot meg mot vinduet, men før jeg rekker det reagerer hjernen. Det kalles vel panikk, sier han.

Les også: Kristian havnet i koma etter bombeangrepet: – Alt ble svart
Les også: Lå med glassplinter i øynene og ropte desperat om hjelp

– Jeg var sikker på at hun var død

På vei ut møter han en kollega som samlet sammen nøkler og mobiltelefon. De to går sammen mot trappenedgangen.

– Etter det har jeg et sort hull i hukommelsen, og kollegaen min har fortalt at jeg stod rett opp og ned, og så rett ut i løse lufta.

– Jeg husker at jeg ønsket å snu, fordi jeg var sikker på at det ville komme en bombe til, eller at vi ville bli skutt på, sier han.

Når de kommer seg ut i dagslys ser de omfanget av eksplosjonen.

– Vi kom ned til første etasjen og inngangspartiet. Da oppfatter jeg at det er ganske mørkt fordi lyset har gått inne, og ute er det et veldig matt lys. Det var papirer som fløy i lufta, og bygningsrester overalt.

– Jeg så en død person. Det var en kvinne. Jeg husker ikke så mye. Jeg har aldri sett en død person før, men jeg var sikker på at hun var død, sier han.

34-åringen forteller at han ble helt lammet da han så Høyblokka, som ikke var til å kjenne igjen. En mann kom løpende, og ba ham komme seg vekk.

– Kjente ikke igjen min egen person

34-åringen ble ikke fysisk skadet i eksplosjonen, men sier han hadde psykiske problemer i flere måneder etterpå.

– De første fire ukene bar det veldig preg av å føle utrygghet og være skvetten. Brå bevegelser satte meg ut av spill, sier han.

Han forteller at han ikke klarte å lese, og at han slet med å finne ord.

– Jeg kjente ikke igjen min egen person. Jeg kunne bli plutselig sint eller veldig lei meg, sier han.

Han sier han forsøkte å unngå å involvere seg i saken, men så frem til å vitne for å bli ferdig.

– En kolossal bombe

Jan Ola Larsen jobbet som underdirektør i Helse- og omsorgsdepartementet 22. juli. I likhet med de andre vitnene forteller han også om en hyggelig dag på jobb i fellesferien.

– Vi hadde en liten samling på ettermiddagen i en kjøkkenkrok vi har. Vi ble enige om at nå hendte det vel neppe noe mer, så vi kunne like gjerne gå hjem for dagen, sier han.

Like etterpå gikk bomben av.

– Det var et voldsomt drønn, helt annerledes enn andre eksplosjoner jeg har hørt. Hele vindusveggen kom inn, og jeg fikk dataskjermen i ansiktet, sier Larsen.

Larsen falt overende, og forteller at hele kontoret hans var snudd opp-ned da han kom til hektene igjen.

– Jeg skjønte at det hadde vært en kolossal bombe. Jeg gikk ut i korridoren. Den var full av støv, og takplatene hang ned. Kontorene var helt smadret, sier han.

Måtte sparke seg ut

Larsen kom seg ut ved å bruke nødutgangen. I andre etasje møtte han en kollega som slepte på en annen kollega.I førateetasje måtte de sparke ut vindusruter og døren for å komme seg ut.

– Da vi kom ut, var det en del pressefolk der allerede. Jeg så også politifolk som hadde tatt seg av en ung student som var hardt skadet, sier han.

Larsen dro til Legevakten, der han traff flere av kollegene sine. Av de 22 som var på jobb den dagen, ble elleve skadet.

Flere har fått nedsatt hørsel på høyre øre og har måttet operere ut glass fra kroppen. I tillegg har mange psykiske problemer, sier han.

– Jeg fikk sårskader og en skikkelig kul i hodet. Jeg hadde hele ansiktet pepret med glassbiter, og blødde ganske kraftig. I dag er jeg hørselshemmet, slik mange av oss som var på jobb den dagen er blitt, sier han.

Før 22. juli hadde han egentlig tenkt å gå av med AFP.

– Men bestemte meg for at dette ikke skulle få jage med ut av jobben min, så nå vil jeg fortsette, sier han.