NRK Meny
Normal

Følg Kaldet!

Norge har alltid hatt et spesielt forhold til sine forfattere, og poetene har vært uhyre viktig i arbeidet med å bygge vårt nasjonale selvbilde. På 1800-tallet virket den største åndshøvdingen av dem alle: Henrik Wergeland.

Wergeland, Bjørnson, Ibsen og Hamsun
Foto: Scanpix

For 1800-tallets romantikere var dikteren, poeten – skalden – en spesielt opphøyd skikkelse i samfunnslivet. Som ingen annen målbar Poeten nasjonens visjoner til menneskehetens beste.

Sammen med studentene og det gryende borgerskapet, var det kunstnerne som la det ideologiske grunnlaget for bruddet med Danmark, og disse kreftene fikk også stort spillerom i Eidsvollsforhandlingene i 1814.

Poetokrati

Wergeland hedres av Oslo-russen

Wergeland hedres av Oslo-russen

Foto: Scanpix / SCANPIX

Så viktig var dikterens rolle som åndelig høvding i Norge at historikeren Ernst Sars mente at 1800-tallets Norge var et dikterstyrt samfunn – et poetokrati. Dette var i så fall en tradisjon som startet med Henrik Wergeland, som allerede i navnet sto som et skjold og vern for landet: Werge Land.

Også i gavnet skulle Wergeland gjøre en formidabel innsats for å styrke Norge og plassere landet på selvbevissthetens verdenskart. Det er med ham at nasjonen finner sin endelige idé som moderne nasjon. Han oppretter folkeopplysningstanken, han innstifter nasjonalfeiringen 17. mai, han hevder alle folks, inkludert det norske, ubetingede rett til selvrealisering på bekostning av stormaktenes innflytelse, og blir slik en frihetsdikter også for fjerne nasjoner som Polen, Brasil, Irland – og India.

Men det er for Norge han først og fremst virker – så inderlig og heftig at han mot alle råd står opp fra sitt sykeleie for å markere Grunnlovens 30-årsjubileum 17. mai 1844. Hans tilstand forverres kraftig etter dette, og han dør året etter, bare 37 år gammel.

Dikternes storhetstid

Nobels Fredspris 1922 til Fridtjof Nansen

Fridtjof Nansen - polarhelt og nasjonsbygger

Foto: Sygma / SCANPIX

Wergeland legger grunnen for dikternes virkelige storhetstid i og for Norge, og snart har menn som Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg befestet sine posisjoner som åndelige landsfedre og folkeførere gennom en formativ og turbulent unionstid. Ibsen blir også en virkelig verdensdikter og løfter Norges anseelse i utlandet til nye høyder.

Våre hjemlige diktere tok arbeidet med å oppdra nasjonen seriøst. De ville få nordmenn til å tenke stort og var på den måten nasjonsbyggere på linje med våre største politikere og gründere. Polarheltene Amundsen og Nansen var også blant disse sentrale bevegere og nøt global anseelse for sine bedrifter i polisen, og særlig Nansen ble også en prominent aktør på den verdenspoitiske arena, ikke minst gjennom sitt engasjement for den russiske revolusjonens ufrivillige ofre.

Nye tider – nye idealer

Henrik Wergeland

Åndshøvdingen Henrik Wergeland

Foto: NRK/Wikipedia

Knut Hamsun var vår siste aspirerende åndshøvding, og sørget med sine fatale politiske feilvalg for at dikterens rolle i nasjonsbyggingen ettertrykkelig kulminerte etter siste verdenskrig. Men uansett hadde tiden løpt fra behovet for poeten som den sterke, samlende visjonære åndshøvding. Nye tider ga nye idealer, og etterkrigstidens visjoner ble mer og mer internasjonalisert.

Wergelands kraft og energi fortjener kanskje sin renessanse. Hans mot til å se inn i seg selv for å søke svar på universelle utfordringer er en evig inspirasjon til å våge å tenke at individet har rett til å mene noe annet enn fellesskapet. Slik har den enkelte makt til å kunne bevege massen i nye og nødvendige retninger.