– Volte liker ikke deg fra NRK. Han ser deg som en trussel.

Michael Cidlik smiler, konsentrerer seg og lytter. Det diskuteres, men Michael sitter alene ved bordet.

Volte er ikke et menneske, han er navnet på en av stemmene i hodet til Michael.

Han har diagnosen paranoid schizofreni, men har trent seg opp til å bli venn med stemmene sine.

WHO hevder det trengs en fullstendig omvelting av hvordan vi ser på psykisk helse. 

Er det på tide at vi i Norge hører på det Michael og Volte har å si?

Av Rune Munkebye, Oliver Ivanowitz, Patrick da Silva Sæther, André Fagernæs-Håker, Vidar Kvien

– Volte tror du vil skade meg ved å vri på alt jeg sier, fortsetter Michael like blid.

Han er en sånn fyr som man elsker å havne ved siden av i et middagsselskap. Vennlig, oppmerksom og smilende.  Lett å like.

Volte er en mannsstemme på omtrent 50 år, han sier han egentlig ikke heter Volte, men har gått med på at Michael bruker det navnet.

Tonen er hard og direkte, sånn som den ofte er når man kjenner hverandre godt.

Michael lener seg mot høyre og lytter, det er der stemmene kommer fra.

– I tillegg liker ikke Volte capsen din, den ser dum ut. Han sier du er stygg, at du ikke engang har en universitetsgrad og ikke vet hva du snakker om, ler Michael.

Han har jo et poeng.

Volte kan være aggressiv, men langt fra alltid.

Nå er ikke Volte sint, forklarer Michael. Han vil bare beskytte Michael ved å gjøre han tøffere i møte med folk. 

Og akkurat i dag, her i København, så er det Michael driver med helt normalt.

Vi er på verdenskongressen for stemmehørere.

Hele lokalet er fylt opp av folk som hører stemmer, og som lytter på hva de har å si.

– Nå kommer det en annen stemme også. Det er Eva, sier Michael rolig og lytter.

Hun er en litt annen type enn Volte.

Eva er en eldre dame som påpeker feil og mangler hos menneskene Michael møter. For hvis andre ikke er perfekte, så er det greit at jeg ikke er det også, forklarer han.

Grunnen til at de begge er tilstede nå, er dette intervjuet og for å hjelpe Michael med å være forberedt til et foredrag han skal holde på kongressen i morgen.

– Før var det også en stemme som het Ole, men han forsvant i oktober 2023.

Det føltes som han mistet en venn, men Michael tror ikke han trengte Ole mer.

Han har jo fortsatt Volte og Eva som passer på han.

Stemmehører-nettverket ble startet av en professor ved Universitet i Maastricht i 1987, og er anerkjent av flere fagfolk.

Ikke alle er enige i det de driver med, men Verdens helseorganisasjon (WHO) trekker dem fram som et av tilbudene som kan inspirere til å gjøre psykiatrien bedre for millioner av mennesker med psykiske problemer.

Hovedpoenget er å akseptere stemmene, prøve å forstå hva de vil hjelpe deg med, for så å lære deg å leve med dem. I dag har de grupper over hele verden.

Et slags Anonyme Alkoholikere-tilbud, for folk som hører stemmer.

Og de er en del av noe større.

Hjelp fra de som skjønner det

I denne 300 år gamle, skeive og eventyraktige bygningen i utkanten av Leeds, har de hjulpet folk med psykiske problemer i 25 år.

Det startet med en liten gruppe mennesker som selv slet psykisk, og som ikke fikk den hjelpen de trengte for å bli bedre.

Men i stedet for å la seg knekke, mobiliserte noen av de som hadde «overlevd den vanlige psykiatrien», og bestemte seg for å skape sitt eget drømmetilbud.

Resultatet ble Leeds Survivor Led Crisis Service: Et alternativt fristed langt borte fra innleggelser på store institusjoner, legevakt, politi, diagnoser og medisinbruk. Forankret i en behandlingsform som har eksistert siden 50-tallet.

Hos Natalie og kollegaene er det ingen ventelister eller krav til diagnoser og henvisninger. Bare en åpen dør i nabolaget som man kan dra til de kveldene man ikke vil være alene og trenger noen å snakke med.

Et sted man blir møtt av noen som har tid til å prate, spille et spill eller bare byr på litt te og kjeks hvis det er det man trenger.

Og de ansatte har fortsatt personlige erfaringer med psykiske problemer.

– Vi som jobber her er ikke så annerledes enn dem som får hjelp her, sier Natalie.

Hun sier det mange ganger: Her skjønner vi hvordan du har det på ordentlig.

Noe vi også hører fra Michael, Volte og Eva i København.

En lykkelig stemmehører

For Michael startet det da han var ni år, en av stemmene mener det startet tidligere. Lenge dreide det seg om at han så syner.

Volte hørte han første gang som 21-åring, fem år senere meldte Ole seg, mens Eva dukket opp da han var 37 år. 

Michael skjønte tidlig at dette ikke var lurt å snakke om hvis han skulle passe inn. Men de forsvant ikke, det ble verre.

I voksen alder klarte han ikke å skjule det lenger og alt krasjet.

Livet bestod i årevis av innleggelser og medisiner for å få synene og stemmene til å forsvinne. Michael ble ekspert på å si det helsepersonellet ville høre:

Nå er de borte!

Legene ble superglade, forteller han, da kunne de si at de hadde funnet miksen av medisiner som fungerte.

Det fungerte ikke like bra for Michael. Kort tid senere var han tilbake i behandling igjen.

Men for ti år siden møtte han en ansatt på en av institusjonene som ikke var så opptatt av diagnosen hans, men som heller spurte ham:

Hva sier stemmene? Og hva har skjedd med deg som gjør at du har det sånn?

Og med god opplæring fra andre stemmehørere utviklet han evnen til å kommunisere med Volte, Eva og Ole.

– Jeg må ikke ta det de sier bokstavelig, men skjønne hva de vil hjelpe meg med, sier han i dag.

Også hvis de sier aggressive eller negative ting.

Så når Volte sier han ikke liker en NRK-journalist og hans dumme caps, så blir ikke Michael frustrert, fiendtlig eller sint. Han tar kontroll og sørger for at ingen NRK-journalist kan vri på ordene hans.

I dag vil han ikke vært dem foruten og ser de som guider i livet.

Michael ser ikke på seg selv som psykisk syk. Han er først og fremst en familiemann, som til daglig jobber som snekker.

Han er nesten oppsiktsvekkende hyggelig og normal.

Utenom at han løper sinnssykt langt.

Rolige langturer på opp mot åtte mil er galskap, det er Michael enig i.

Alt dette mens han snakker med stemmene sine i hodet.

Men det har ikke vært lett.

– Det kan være vanskelig å innse at det ikke bare er medisiner og helsepersonell som kan hjelpe deg. Du må selv gjøre jobben.

Kongress for stemmehørere

Nå er det Michael som hjelper nye stemmehørere som vil lære. 

Det er derfor de er her, de som sitter rundt bordene her på den 300 år gamle kroen i København.

På World Hearing Voices Congress er det stemmehørere overalt. 

Ikke alle har lært seg å leve med stemmene på samme måte som Michael. Men her kan de være sammen med andre som virkelig forstår hvordan de har det.

– Jeg er her for å kunne takle situasjonen min bedre, for den er ikke så bra. Og for å kunne føle meg mindre ensom, sier en.

Michael er ingen nyfrelst fanatiker, og er tydelig på at medisiner kan ha en rolle når du står midt i en krise.

Men når du skal jobbe med å få det bedre, og finne ut hvorfor stemmene er der i utgangspunktet, så står medisinene i veien, i følge Michael.

Dette er et spørsmål det er stor faglig uenighet rundt.

Hjelp fra de som skjønner det

Leeds Survivor-Led Crisis Service er et sted som tilbyr hjelp til de som har prøvd de vanlige behandlingene, «and they still feel like shit».

Et sted uten leger og psykologer. Det er Natalie er som er skiftleder i kveld. Skiftet starter på en helt annen måte enn på en vanlig institusjon.

– Er alle OK og komfortable? Er du klar for dette i dag?

– Jeg har hatt en stødig dag, sier en av Natalies kollegaer denne kvelden.

– Min dag har vært grei. Men det har vært noen artige øyeblikk her og der, svarer en av de andre. Hun vil ikke bli tatt bilde av.

Det er ikke mange år på skolebenken som gjør dem gode i jobben.

Alle som er på jobb i kveld, har selv hatt psykiske problemer.

De har det fortsatt, også Natalie.

The proof is in the pudding

For Natalie kom angsten da hun var 11 år. Selvmordstankene dukket opp i tenårene.

– Jeg fikk aldri til å snakke med legene. Jeg skulle ønske et sted som dette hadde vært der da, sier hun.

Natalie haltet videre i livet, og fikk seg utdannelse og jobb, men da hun var 30 år sa det stopp.

Hun hadde hørt om det lille huset i Leeds og begynte å jobbe der frivillig så ofte hun klarte. Etter hvert fikk hun opplæring i arbeidsmetodene deres, og i dag er det en betalt fulltidsjobb.

– Min mentale helse har aldri vært bedre enn nå. Jeg føler det er en ære å jobbe her, sier hun stolt.

Men fortsatt er det dager som er så vanskelig at hun bare holder seg i sofaen. Her er det lov å ha det sånn.

– Vi vet hva du går gjennom og skjønner det, sier Natalie.

Natalie og kollegaene er så gode til det de gjør, at det kommer besøk av folk fra andre siden av jorden for å lære.

De har fått flere priser og blitt trukket fram som et eksempel på god og effektiv hjelp til folk som har det vanskelig psykisk.

Uten at det koster masse penger.

I en rapport fra 2018 har konsulenter regnet seg fram til at for hver krone brukt i det lille huset i Leeds, gir det ti kroner igjen i nytte for samfunnet.

Te og kjeks er billig.

Gamle venner møtes

Den første som setter seg ned i stua er 18 år gamle Ellie.

Ellie er født og oppvokst i Leeds, med psykiske problemer siden hun var fire år gammel og en barndom full av ulike utfordringer.

Men uavhengig av ulike diagnoser og behandlinger har Ellie de siste seks årene kunnet komme på besøk hos Natalie. I perioder flere ganger i uken.

Det minner om to gamle venner som møtes.

– Så hyggelig å se deg igjen.

– Du også, det er altfor lenge siden.

– Jeg har trengt å finne ut av litt ting på egenhånd en stund.

– Det er helt fint.

Ingen nevner brutte behandlingsforløp, medisiner eller hvilken diagnose som nå passer best.

Her er alt lov, så lenge det ikke er ulovlig, eller setter deg selv i akutt fare.

Hvis noen har det så vondt at de driver med selvskading, som å dra ut håret eller skraper seg opp, så er det lov å føle det sånn her. Så lenge Natalie og kollegaene kjenner personen og har kontroll på det som skjer.

Er det helt nødvendig å ringe politi eller ambulanse, så gjør de det. Det skjer nesten aldri.

Alt dreier seg om å skape tillit og trygghet.

Alle som jobber med psykiske problemer er enig i det, men her tar de det virkelig på alvor.

– Stedet har hjulpet meg enormt. Her kan jeg være sint, glad, lei meg og det er OK. Det er kjent for meg og jeg vet hva jeg får her. Det er et sted jeg kan være trygg og ærlig, sier Ellie.

Praten går om konserter hun har vært på siden sist, kjærlighet til den norske artisten Aurora og skolearbeid.

Og i dag er Ellie stolt, hun har fått seg en ny tatovering.

En gave til seg selv for at hun har fullført første semesteret på college, med gode karakterer. De to første gangene hun prøvde, gikk det ikke, men alle gode ting var tre.

Så må hun dra, hun skal tidlig på skolen morgen.

– Si ha det til alle fra meg.

– Det skal jeg. Så fint å se deg igjen.

Neste gang de møtes, vil være når Ellie vil ha litt påfyll av trygghet og støtte, helt uten krav og stigmatisering.

Natalie er helt sikker på at dette er det mest effektive hun kan tilby folk med psykiske problemer.

– Prøv det. Folk kommer tilbake, og har gjort det i 25 år. Hjelp trenger ikke å bli gitt på sykehus. Dette kan gjøres på et sted som føles som et hjem.

Natalie er sikker i sin sak, og det er bra for motivasjonen i den jobben hun gjør.

Men psykiatri er vanskelig, det er ikke ett svar som vil løse alle problemene. Det finnes ingen fasit.

Noen mener recovery-orienterte behandlinger, som den i Leeds, også er løsningen i Norge. Andre mener vi må kunne bruke mer tvang i behandlingen av de som ikke vil ha hjelp.

Men uavhengig av standpunkt i debatten om hvordan dette løses best, er det mange som hever stemmen og vil ha en forandring.

Noen går så langt som å kalle det en moralsk krise og at vi må diskutere om tiden er inne for å ta drastiske grep.

NRK har gjennom flere saker i serien PSYK vist at:

• I en av tre norske kommuner kunne du fått bedre hjelp hvis du bodde i nabokommunen.
• 2000 mennesker er svingdørspasienter i psykiatrien.
• Pårørende betaler en høy pris for et system som ikke fungerer godt nok

Brennpunkt har fulgt hverdagen til noen av de som lever livet sitt i norsk psykiatri. En hverdag full av psykoser, kriminalitet og kaos.