De som flyttet hjem

En melding tikker inn på telefonen. Hun har ennå ikke spist frokost, heldigvis. For det er som et slag i magen. 3 millioner bakterier i melka! Det er et ekstremt høyt tall.

Den siste leveransen til Tine har slått dårlig ut på kontrollen. En måned etter sist gang. Ann-Hilde nekter å tro at tallene stemmer.

Alle geitene skal jo være friske nå? Er det fordi de får gå fritt?

– Hvis dette fortsetter, så orker jeg ikke mer. Da legger jeg ned gården, tenker hun mens hun går opp i fjellet med geitene.

En gang var det utenkelig at hun skulle stå i denne situasjonen. I ungdommen var Ann-Hilde Albertsen (23) livredd for at noen skulle lukte hvor hun kom fra. Hun ble flau og fryktet at klassevennene skulle se på henne som enkel og gammeldags.

Hun vokste opp på en gård på Reinøya i Karlsøy i Nord-Troms, i ei bygd med utsikt til de verdenskjente Lyngsalpene, og der sola går i turnus. Fire måneder på, åtte måneder av.

Kjærligheten ble fanga på havet. Eller rettere sagt, på ferga som forbinder øya til fastland.

Christian Ottesen var fergekontrollør, og visste knapt bak og fram på ei geit. Han hadde ingen erfaring med gårdsdrift og hadde aldri kjørt en traktor.

Men det var jo ikke viktig. Det var ikke som om de skulle ta over en gård eller noe.

Hun hadde likt å leke med dyrene i fjøset som barn, men å bli bonde? Nei, aldri. Hun kjente på presset fra vennene om å ta høyere utdanning. Ikke velge et yrke som luktet.

Hun hadde ikke bodd på øya siden hun flyttet til Tromsø for åtte år siden.

– Etter studiene var det ikke jobb å få her ute.

Folk hadde allerede begynt å rømme fra Reinøya. Og alt som skapte bolyst, ble lagt ned. Nå var det snart «bare» gamlinger igjen.

Da pandemien kom til Norge, bodde de i Ålesund. Christian og Ann-Hilde elsket den vesle byen. Hun var frisør, han var teamleder for vaktmestere. De kunne shoppe og feste akkurat når de ville, og en kafé var alltid i nærheten.

Men så endret plutselig alt seg. Begge ble permittert, og ingen fikk lov til å reise noe sted. Hele byen stengte ned.

De fire veggene i leiligheten føltes stadig tettere, og tankene begynte å vandre. Om hav, fjell, jakt og fiske. Om alt de kunne gjort, hadde de bare vært et helt annet sted.

Samtidig sto Ann-Hildes foreldrene i fjøset og kjente på at tiden var inne. De ville kaste inn håndkleet etter 40 års gårdsdrift. Det fikk det unge paret til å begynte å tenke.

– Det var Christian som var mest ivrig på å ta over.

Det var nå eller aldri. Hvis de ikke grep sjansen nå, før gården ble lagt ned, ville de aldri starte opp igjen. Det ville krevd og kostet altfor mye.

Og bondeyrket var allerede presset. Hva skal man leve av i framtiden? Skal all mat plutselig importeres? Nei, aldri. De måtte gjøre dette her. Det var viktig, følte de, for storsamfunnets skyld.

Fulle av motivasjon og nasjonalromantisk iver gikk de i gang. I det rødgule fjøset, i nyinnkjøpte kjeledresser, ble radioen stilt om fra P1 til P3.

Geitene måtte skjønne at det var nye bønder i hus, og det var på tide å bli kjent.

Kjæresteparet tusler rutinert rundt i fjøset noen måneder senere. Vaske, melke, smøre. De 150 geitene på gården blir melket to ganger daglig. Det er dette de tjener penger på. Kjøttet får de knapt to kroner kiloet for; den prisen har ikke steget siden 70-tallet.

Men geitemelk, og til og med topp kvalitet, det gir litt inntjening. 4,47 kroner literen.

Verdien av glade geiter kan veksles inn i cash. Kos avler melk.

– Jeg blir glad når jeg ser geitene glade. Når de hopper og spretter mellom føttene våre, og klatrer på ryggen vår, sier Christian.

Selv om hele fjøset er lite og gammelt, og det eneste som er delvis automatisert er melkepumpen, tapper de rundt 350 liter om dagen.

Men det er ikke bare det de gjør på gården. De har fått et nytt perspektiv på hva en bonde egentlig gjør og er. For nå er kjæresteparet plutselig også snekkere, mekanikere, veterinærer, økonomer, brøytesjåfør ...

De er blitt selvstendig næringsdrivende, og læringskurven er bortimot 90 grader.

– Det har til tider vært overveldende. Og du har med deg jobben hele tiden. Det er mye ansvar, men det gir også en glede, sier Ann-Hilde.

Hun får ikke brukt mye av det hun er utdannet til. Men hun pleide å småprate med kundene i frisørstolen, og det merker hun at geitene også liker.

Hun og kjæresten har forpaktet gården. Litt som på Farmen. Men der man på TV er på gården i noen uker, er Christian og Ann-Hilde på prøvetid i fem år. Og her er det ikke andre enn geiter som sjekker ut.

I hvert fall foreløpig. For de har møtt på nok utfordringer etter at de flyttet hjem. Det tok ikke lang tid før de begynte å revurdere hele opplegget.

En av utfordringene er den eneste bilveien på øya, som består av mil etter mil med grus. På vinteren går den fullstendig i oppløsning. Det gjorde den også i år.

Hele Reinøya ble rammet. Bussjåføren nektet å kjøre barn på skolen, postmannen nektet å kjøre post, søppeltømmeren nektet å hente søppel, melkemannen nektet å hente melk.

Den var så dårlig at Ann-Hilde og Christian stilte opp i lokalavisa for å vise konsekvensene. De måtte helle 10.000 liter melk rett i sluken.

Lokalsamfunnet fikk alle politikeres sympati og ble lovet en mye bedre vei. De skulle få besøk av statsråder, og det ble arrangert krisemøter.

Det er knapt merkbart noen måneder senere. De føler seg glemt, og frykter nok en ny vinter isolert fra omverdenen.

Men det har også vært problemer på gården. Måneden etter, altså tre måneder inn i det nye yrket, gikk alarmklokkene på nytt. Denne gangen var det melka det var noe galt med.

En eller flere av geitene leverte dårlig melk. Men hvilken? Det føltes som en umulig oppgave. De kunne ikke vite uten å teste alle 150 geiter. Én etter en.

Først melke, så kjøre til laboratoriet som befant seg 180 kilometer og en ferge unna. Flere ganger i løpet av ei uke.

– Vi var sliten og lei. Vi hadde stått og jobbet 18 timer i fjøset, og så skulle vi kjøre fire timer, få dommen, kjøre tilbake fire timer, og begynne på nytt, sier Christian.

Først på geit nummer 140 fant de problemet.

Det var en spenne på et jur som hadde for høyt cellenivå. Altså for mye bakterier. De mistet en halv måned med inntekter. 50.000 kroner rett ut i sluket. Og ingen kompensasjon.

Ann-Hilde og Christian var ganske nær ved å gi opp. Det var mye penger for en nyoppstartet bedrift. Hvor mye mer motstand orket de, egentlig?

– Vi er kanskje litt sta, som geitene. Vi nekter å gi opp.

Nå har de redusert antall geiter. Alle som er igjen er friske. Og de elsker å spise ferskt gress og klatre i fjellet.

Bak fjøset går et tråkk opp til beitemarka til geitene. Her følger Ann-Hilde og Christian dyrene to ganger daglig.

Innestengt i båser slår de seg sjelden. Men ute kan uhell skje. Da vil immunforsvaret jobbe hardere, og bakterietallet vokser.

Får bonden høyt bakterienivå i melka for mange ganger, taper de penger. Og reglene blir strengere og strengere.

Det er som å velge mellom to goder. God melk, eller god dyrevelferd med glade dyr. Foreløpig balanserer de på en knivegg, men de nekter å ikke sette dyrene først.

For å bo på landet gir en helt spesiell følelse. Friheten, stillheten, naturen. Mulighetene til å nyte sola midt på dagen, hoppe i trebåten og dra opp noen torsk når de vil, eller slenge rifla på ryggen og gå opp i skogen på jakt.

Bygda er et sted der alle kjenner alle, alle hjelper hverandre og det meste er mulig å få tak i lokalt. De er i stor grad selvforsynt. Og lykkelige.

– Vi har bodd noen år i byer, og friheten på landet ... den er noe annet, sier Ann-Hilde.

Samboerparet har mulighet til å løse seg fra prøvetiden før det har gått fem år. Eller de kan bestemme seg for å ta over fast før den tid.

Men det er én ting de ser på som et absolutt krav for å kunne bli boende. For slik ting er nå, føler de seg fanget. Og det ligger på politikernes skuldre.

Når det blåser opp på kysten, blir øysamfunnet isolert.

De bor bare vel en time unna storbyen Tromsø, men de er avhengig av ferge for å komme seg noe sted. Når fjøsstellet er ferdig, går ikke ferga før de må være tilbake til dyrene igjen.

En tunnel har vært ønsket siden 1986, og blitt vedtatt, feiret og kranglet om i over 15 år. Den blir skjøvet ut og inn av budsjetter. Byggestart var satt til 2023. Stortinget har flere ganger sagt at de skal bidra med penger. Likevel sitter fylkesrådet på bakbeina.

I tillegg la kommunen nylig ned både barneskolen og barnehagen på Reinøya.

Det oppmuntrer ikke akkurat til å lage barn.

For om Ann-Hilde og Christian får et barn som skal gå i barnehage, må de først kjøre i 30 minutter, ta 20 minutt med ferge, kjøre i 15 minutter, levere barnet i barnehage, forsøke å nå en ferge tilbake, og så gjør det samme på nytt igjen noen timer etterpå.

– Det går bare ikke. Da rekker vi ikke å gjøre jobben vår, sier Ann-Hilde.

Om veiene ikke blir bedre, og tunnelen ikke kommer, ser det mørkt ut for de ferske melkebøndene. Flere av vennene deres har allerede pakket bilen og reist.

Så hvorfor gidder de å prøve?

– Det var det med geitene da ... vi er jo sta. Og så håper vi at det kan bli bedre. Det må jo være derfor. Det lille håpet ... At det kanskje hjelper at de unge kommer hit og bosetter seg. Jeg håper politikerne ser at vi kommer hjem, og har lyst.

Markus Gabrielsen syns det er tøft at Ann-Hilde og Christian har flyttet tilbake. Han selv og partneren gjorde det samme før valget for to år siden.

Han er den yngste politikeren i kommunestyret, og mener øysamfunnet er avhengig av at de unge kommer hjem igjen.

For bosetting i distriktet er viktig for å høste av naturressursene i Norge, for å kunne gi kjøtt og fisk til folket. Ingen hadde vel likt at det beitet sau og geit i gågata, og at det ble oppdrettsanlegg utenfor Sørenga i Oslo.

– Det er viktig at det bor folk i alle bygdene. Det er her det skjer verdiskaping, slik at vi kan opprettholde byene.

Men i en kommune med 600 øyer er det mange utkanter. Og hver utkant kjemper kun for sin egen øy.

Det har Gabrielsen sett seg lei av. For om de ikke drar i samme retning, stopper alt opp. Slik som tunnelen. For selv om det blir kortere vei inn til Tromsø for alle øyene, er det noen som får en omvei.

– Det er enkeltpersoner som er imot den fordi deres egen hverdag kan bli vanskeligere, men jeg mener man må se det i et større perspektiv, og at tunnelen bidrar til utvikling av hele kommunen.

Kommunen eksporterer fisk og sjømat for milliarder av kroner til hele verden. I tillegg er det mange bønder som bidrar til mat og drikke til forbrukeren.

Også Gabrielsen håper tunnelbyggingen snart går i gang. Han tror det vil gjøre kommunen mer attraktiv for folk som har lyst til å flytte ut av byen.

Kanskje kan det også motvirke de dystre tallene. Totalt bor det 2179 personer i Karlsøy. I fjor ble syv barn født her. 38 innbyggere døde.

Gabrielsen erkjenner at mye har endret seg siden både han og Ann-Hilde vokste opp her ute.

Det er færre barnefamilier, og det gir en negativ spiral.

– Kostnadsnivået i Oslo og Tromsø er enormt. Boligprisene er all time high, så kommer bompenger og piggdekkavgift. Å bo i distriktet kan for mange bli et godt alternativ. Ikke bare økonomisk, jeg syns det er finere å bo slik jeg bor, enn å se rett i veggen til naboen.

I fjøset begynner Ann-Hilde å få kalde føtter. Hun er bare 23 år, men utfordringene hun har stått i dette halvåret, hadde kanskje fått de fleste til å løpe og aldri se seg tilbake.

Og nå har hun fått en telefon som gir henne frysninger. Og ikke på den gode måten.

Samtalen gir henne en uggen følelse i magen. Den siste leveransen til melkebilen hadde 3 millioner bakterier i seg.

Hun kan ikke tenke på dette nå. Må skyve det bort.

Melka flyter forbi i rørene i taket, fortsatt er det over 100 geiter igjen å tømme.

Er det forgjeves? Må hun tømme ut alt igjen?

Ann-Hilde ber om mental støtte fra den tidligere høvdingen i fjøset. Pappa Rolf Albertsen. For nå skal telefonsamtalen tas.

Når hun legger på, går det et lettelses sukk gjennom stua.

Det viste seg at kontrolløren hadde testa melken som kumelk, ikke geitemelk. Det ga feil utslag.

– Man blir litt paranoid. Heldigvis vil de slette prøven. Det var godt, sier Ann-Hilde.

Moren har disket opp med frokost, hjemmebakt brød og varm kaffe og te. Endelig kan skuldrene senke seg i huset.

Foreldrene bor fortsatt på gården, men det er ungdommene som styrer driften. De holder seg i bakgrunnen, men stiller opp med gode råd når det trengs.

– Det er ikke enkelt å drive melkeproduksjon i dag. Det er mye som skal klaffe. At det skal bli så vanskelig at de må tømme ut melka ... mumler far før han snurper sammen leppene og puster tungt.

Uansett hvilket valg Ann-Hilde og kjæresten tar for framtiden, så støtter foreldrene dem. De vet hvor mye som kreves. De har gått i de samme skoene. Og kravene blir stadig strengere.

De unge bøndene føler politikerne svikter. At de ikke verdsetter melk- og kjøttproduksjon. At de ikke verdsetter distriktet.

– Det finnes mye lettere måter å tjene til livets opphold på enn dette. Skal du holde på med jordbruk, skal du være glad i å arbeide, sier pappa Albertsen.

Å være bonde betyr at du er på jobb hele dagen. Fra tidlig morgen til sen kveld. Du har aldri fri, aldri helg. Og er du ikke i fjøset, er det tusen andre ting som skulle vært gjort. Som å kontrollere gjerder, klippe gress, passe på bukkene, fikse ting.

Men selv om det verken er lukrativt eller enkelt å være bonde, har det kvaliteter du knapt får andre steder.

– Det er viktig å trives. Det nytter ikke å tjene kjempegodt om du ikke trives i jobben. Og å få være sin egen herre er ganske fint, sier Ann-Hilde.

Det gir dem fleksibiliteten og friheten til å leve.

Som nå. Utenfor det gule huset fra 1700-tallet som de også leier, har Christian fyrt opp grillen.

Ann-Hilde står klar med de marinerte kjelårene. Mørt, hvitt og reint kjøtt, som du sjeldent får servert andre steder enn på finere restauranter.

– Blir det tid til noe bonderomantikk?

De fniser, ser på hverandre. Sender hverandre et lekent blikk.

– Det har vært mye jobb i det siste, sukker han.

Når læringskurven flater ut, vil de kanskje kjenne livsstilen krype under huden.

– Jeg håper vi blir boende. Men vi er ikke sikre. Vi hadde angret om vi ikke prøvde. Vi lever bare en gang, og nå har vi muligheten. Da må vi bare ta sjansen, sier hun.

De holder skjebnen i egne hender for å lykkes som bønder. Men det er politikerne som har nøkkelen til om de i det hele tatt makter å bo her.

For om de skal bruke 15 nye år på tunnelen, og fortsatt la grusveien være som sveitserost, så har byen noe som bygda kanskje aldri får: politisk vilje til endring.