– Tilgi oss. Vi vil hjem.

AL-HASAKAH, SYRIA (NRK) I en interneringsleir nord i Syria lever 450 kvinner og barn under forferdelige forhold. Kvinnene skulle være hengivne hustruer og med sine fødsler bygge opp IS-kalifatet. Nå er de låst inne. Alene i verden. Hatet og fordømt.

Været er hustrig og kaldt. Himmelen gråhvit. Noen regndråper gir avtrykk i den støvete sanden. Det stiger røyk opp fra teltåpningene inne i leiren.

To unge kvinner i nikab og med små barn i hendene henvender seg til NRK:

– Snakker dere svensk?

– Ja, vi er norske. Vi kommer fra NRK, svarer vi.

– Vil dere snakke med oss? Vær så snill, det er så grusomt her, sier de.

Vi har allerede kjent på ubehaget. Det er søppel og avføring overalt, og de fleste toalettene ser ikke ut til å fungere. En kvalmende og søtlig stank av diare og skitne menneskekropper ligger mellom teltene i al-Hawl-leiren i al-Hasakah-distriktet øst i Syria.

De hevder det er uverdig å leve under slike forhold. Men kvinnene skal være glade for å være i live. Krigføringen mot IS var nådeløs. Ingen ble spart under flyangrepene. I fangenskap ble mange av dem drept og dumpet i massegraver.

Samira er 22 år. Hun kommer fra Uddevalla, men familien hennes er fra Somalia. Hun giftet seg med en IS-kriger fra Sør-Afrika som ble drept kort tid etter bryllupet. I armene holder hun en liten sønn på ett år. Samira vil hjem til Uddevalla.

Svenske Samira dro til Syria som ung tenåring.

Svenske Samira dro til Syria som 16-åring. Nå er IS knust, og hun vil hjem til Sverige med sitt lille barn.

Foto: Eirik Veum

– Jeg vil til Sverige, jeg vil ikke være her. Jeg har en liten sønn, han vil også ha et godt liv. Han vil gå i barnehage. Vi vil hjem, forteller Samira.

Den eldste av de to heter Lisa. Hun er blond, 29 år og kommer fra Göteborg. Allerede i 2013 dro hun til Syria og ble etter hvert tilsluttet terrorgruppen Den islamske staten. Hun brøt med alt. En datter lot hun bli igjen i Sverige. Andre måtte ta omsorgen for henne. Lisa har ikke sett sitt eldste barn siden hun dro.

– Hjemme i Sverige vil mange mene at du har tatt et valg siden du ble med i IS, og at du ikke kan komme hjem igjen fordi du er en sikkerhetsrisiko?

– Jeg kan si at det ikke er sant. Jeg var her før IS. Alle som hadde kommet til Syria ble samlet i Raqqa. Vi kvinner som var heldekket ble ført med mengden og vi kunne ikke komme ut herfra. Det endte med at vi alle havnet på et sted og det var der IS ble etablert, forteller Lisa.

Hun ønsket å arbeide på skoler og barnehjem i Syria.

Det er hva Lisa vil fortelle i avhør med den kurdiske etterretningstjenesten.

NRK har ikke hatt mulighet til å ettergå hennes opplysninger og har ikke fått avklart om Lisa forsøkte å komme seg ut før kalifatet nylig brøt sammen. Ifølge svenske Aftonbladet reiste hun til Syria sammen med flere andre svenske kvinner.

Tusenvis av kvinner og barn befinner seg nå i slike interneringsleirer i Syria og Irak. De kommer fra flere enn 30 land, ifølge BBC. Andre kilder hevder nærmere 50 nasjonaliteter er representert. Blant dem er det både norske, svenske og danske statsborgere.

For mange av dem er situasjonen uavklart. I flere av hjemlandene er de ikke velkomne og er blitt fratatt sitt statsborgerskap. Andre vil la de få komme hjem, men ønsker ikke å bidra til at de greier å ta seg ut av interneringsleirene og deretter kunne reise ut av regionen.

I Norge har statsminister Erna Solberg slått fast at personer tilknyttet IS kan få komme tilbake til landet, men at de da vil straffeforfølges. I Sverige vil myndighetene gå for en lignende løsning, ifølge avisen Expressen.

Myndighetene i Syria og Irak, samt de kurdiske selvstyremyndighetene, er på sin side klare på at de må bort. Her kan de ikke være.

Mens drakampen pågår blir forholdene stadig vanskeligere for dem, og særlig for de minste barna. Det er allerede rapportert om dødsfall på grunn av sykdommer og matmangel.

Drømmen om det gode liv i Raqqa

Vi tar med de svenske kvinnene og barna deres inn i leirens besøksrom. Det er satt ut vann, brus, sjokolade, kjeks og frukt. Det er ment for besøkende og offisielle delegasjoner, men vi lar barna og de to kvinnene forsyne seg med det de vil ha. Det går fort ned. Det er tydelig en stund siden ungene har fått søtsaker.

– Da jeg kom hit var det kjempefint. Vi bodde i Halab (Aleppo). Vi levde et islamsk og godt liv. Vi var gift, min mann var hjemme hos meg, forteller 29-åringen.

Syrias oppgjør med fremmedkrigerne

Noen dager tidligere. Bilturen fra Irak til Syria har tatt flere timer. Ved hver eneste militære kontrollpost blir papirer og dokumenter kontrollert. Vi er i et sensitivt område i det nordøstlige Syria. Det er her den kurdiske militsgruppen YPG har sitt hovedkvarter og sine forlegninger. Det er også her deres etterretningstjeneste avhører tidligere IS-krigere i fengslene.

NRKs reportasjeteam er på vei til en militærbase vi ikke kan fortelle hvor ligger. Det var avtalen som ble inngått med de kurdiske selvstyremyndighetene og den militære overkommandoen på forhånd. Vi skal møte en mann fra terrororganisasjonen IS som nettopp har overgitt seg til YPG-militsen. Han blir nå avhørt av etterretningspersonell. De vil finne ut hva han har vært med på og om han har deltatt i tortur, drap eller andre krigsforbrytelser.

– Selv så jeg aldri noen henrettelser. Jeg kan kanskje ha gått forbi på gaten når de har kommet biler med døde som har blitt drept i strid eller sett døde kropper som har blitt henrettet i rundkjøringen på vei til butikken, forteller Abrar.

Han er usikker på om et lignende kalifat kan oppstå igjen, men vil ikke se bort fra at det kan skje:

– Hvis det finnes noen igjen så kommer de til å gå under jorden. Det går over til en geriljakrig. Hele området her er en kruttønne som venter på å eksplodere, forteller Abrar.

Det var i Syria Abrar møtte kjærligheten. Hun kom fra Göteborg og var blond, svensk og vakker. Hun var blitt muslim, en god muslimsk kvinne slik Abrar så det. Han ble forelsket. De ble gift. Bryllupet ble feiret med venner og et godt måltid.

– Hun var en snill og god kone. Vi fikk tre barn. De to eldste er gutter på tre og fem. Den yngste er en jente på litt over ett år, forteller Abrar.

Abrar virker glad når han forteller om familien og livet i kalifatets hovedstad Raqqa. Øynene får liv. Han savner dem, men vil ikke si noe om hvordan konen ser ut eller hva hun heter. De er muslimer, det er ikke vanlig at de beskriver sine kvinner på den måten.

Nå håper han de alle så snart som mulig får komme hjem til Sverige. Han vet ikke hvor de er, men frykter de sitter i en interneringsleir under vanskelige forhold.

– Jeg vil gjerne at min familie kommer seg hjem til Sverige og at noen tar vare på dem. Jeg ønsker at alle familier kan komme hjem til sine hjemland så de igjen kan leve normale liv, forteller Abrar.

– Føler du at det er ditt ansvar at situasjonen er blitt så vanskelig for dere?

– Selvfølgelig, det kjennes jo sånn, forteller Abrar.

– Hva ville du sagt hvis du hadde fått møte din kone igjen?

– Ha tålmodighet. Alt kommer til å løse seg. Ta vare på barna

– Hva ville du sagt til barna?

– Vær snille mot mamma. Pappa elsker dere.

Det Abrar ikke vet er at hans yngste datter nylig døde i interneringsleiren al-Hawl.

Noen få dager senere skal NRK tilfeldigvis møte en svensk kvinne i en leir nord i Syria. Det er svenske Lisa. Hun er konen til Abrar. De vil begge hjem til Sverige.

Når du har kjempet for IS i seks år er veien hjem til Sverige lang. Selv om du har små barn.

– Jeg trenger terapi

Noen dager senere. Tilbake i besøksrommet med de to svenske kvinnene. På spørsmål om ektemannen blir Lisa litt vag. Det er litt vanskelig å få tak i hvem han er og hva han gjorde i kalifatet, men hun gjør det klart at de overga seg sammen og med de tre ungene.

Ekteparet og barna opplevde terrorregimet fra innsiden. Lisa hevder hun tar avstand fra alle de ekstreme og brutale metodene som ble brukt. Hun forteller at de som levde i kalifatet også fikk se grusomhetene.

– Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg har sett mennesker bli hengt opp på stolper. Jeg har sett en del. Jeg trenger terapi når jeg kommer hjem til Sverige, sier hun.

Lisa vil ikke si noe om hva hun eventuelt vil fortelle hvis hun kommer seg ut fra interneringsleiren. Det er nok av kvinner her inne som også bærer på stygge hemmeligheter og som ikke liker dem som vil fortelle.

– Jeg vil ikke svare på spørsmål om terror. Jeg er fortsatt i Syria med barna mine og vil komme hjem med dem levende. Jeg vet ikke hva jeg vil fortelle hvis jeg kommer hjem til Sverige, sier Lisa.

Lisa forteller at ingen representanter fra svenske myndigheter har besøkt henne i interneringsleiren. Alt hun vil nå er å komme hjem til Sverige, møte familien igjen og få tilgivelse.

Lisa dro til Syria for seks år siden. Hun reiste fra moren sin, søsken, og et lite barn. Hun har ikke sett dem siden.

– Livet var vanskelig i Sverige. Jeg hadde ingenting, og bestemte meg for å dra fra alt. Jeg ville leve som en muslim. Jeg ble lykkelig i Syria. Jeg giftet meg og fikk en familie, sier Lisa.

Hun har savnet barnet hun reiste fra. Lisa håper de kan ses igjen hvis hun får komme tilbake til Sverige.

– Jeg ønsker at den svenske befolkningen ikke skal se på meg som en fare og vil at Sverige skal ta oss hjem igjen. Jeg vil se mine barn leke, handle, gå på skolen, være normal. Jeg snakker svensk, jeg savner alt i Sverige, forteller Lisa.