– Min største frykt er å møte ham igjen

– Jeg møtte ham på nett. Han virket kjempesnill. Omtenksom og kjærlig. Litt beskyttende, men ikke for mye. Og så ga han meg oppmerksomhet. Noe jeg ikke hadde fått så mye av før. Så da falt jeg pladask.

Hun er så redd for den tidligere kjæresten at hun ikke ønsker å stå fram med sitt eget navn. Vi kaller henne Emma.

Drømmemannen flyttet snart hjem til henne. Hun angrer dypt på at hun ikke dro etter det første slaget. Hun hadde pakket bagen, men kom seg aldri avsted.

– Han pleide å slå meg. Han sparket meg i rygg, ribbein og ansikt. Slo hodet mitt mot flisvegger. Han trua med å skade meg og mine nærmeste hvis jeg fortalte noe.

Emma forteller at hun sluttet å tro at hun fortjente noe bedre.

– «Du er ubrukelig. Du er ikke bra nok. Du er sjuk i hue» … Det gikk om og om igjen hele tiden. Jeg var nummen. Det eneste jeg gjorde var å puste.

Voldtatt av kjæresten

Bare 5 av 100 anmeldte voldtekter er såkalte overfallsvoldtekter, der gjerningsmannen er en helt ukjent person. Langt oftere, i 15 av 100 anmeldelser, er voldtekten begått av en nåværende eller tidligere kjæreste, samboer eller ektefelle.

– Det skjedde mens jeg sov. To ganger. Det eneste jeg husker er at jeg la meg med klærne på. Og våknet uten noe på. Da jeg spurte hva som hadde skjedd bekrefta han det. Han sa «Du er ikke så vanskelig å ha med å gjøre når du sover. Det er lettere da.»

– I løpet av tida jeg var sammen med han, sov jeg ikke mye. Det var mye utrygghet og uro rundt meg. Hadde jeg vært våken, så hadde jeg sparket ham vekk. Jeg skulle ønske jeg visste hvorfor jeg ikke våkna. For å slippe den store skamfølelsen. For den spiser meg opp innvendig.

Emma greide til slutt å komme seg unna og startet et nytt liv. På hemmelig adresse, i skjul fra den tidligere kjæresten. Etter lang tid lot hun seg overtale av nær familie til å anmelde ham for vold og voldtekt.

Ekskjæresten hennes er tidligere dømt flere ganger, blant annet for vold og overgrep. Allikevel gikk det et halvt år før politiet avhørte ham. Og så gikk det enda mer tid uten at noe særlig skjedde.

– Min største frykt er å møte ham. Jeg er redd for hva som kan skje. Om jeg rekker løpe vekk. Om han reagerer. Alt dette går gjennom hodet mitt hver eneste gang jeg går ut døra.

– Jeg kan stå midt i en gate og knekke sammen, hulke, miste pusten. Jeg føler at jeg mister bakkekontakt.

– Vi prioriterer pågående vold

Politiet har til nå brukt nesten to år på å avgjøre om de skal ta ut tiltale eller henlegge saken. Både hennes bistandsadvokat og statsadvokaten har purret på politiet gjentatte ganger. Men politiet har fortsatt ikke kommet fram til en avgjørelse.

– Oslo politidistrikt beklager at denne saken har tatt så lang tid. Dette er svært uheldig og overhodet ikke slik vi ønsker å ha det. Vi har stor forståelse for at denne ventetiden er lang og en påkjenning for den som går og venter, sier Beate Brinch Sand, påtaleleder ved Oslo politidistrikt.

– Men vi har saker som vi prioriterer foran, med pågående partnervold, pågående vold mot barn, varetekt og saker med ferske spor. De går foran de som blir anmeldt lenge etter.

– Hvorfor er det ikke en prioritet for politiet å ta en mann som tidligere er dømt for både vold og overgrep, og som nå er anmeldt for det igjen?
– Vi prioriterer jo denne saken. Vi etterforsker den selvfølgelig. Men vi prioriterer den ikke like høyt som saker med pågående vold, vold mot barn, varetekt og ferske spor.

– Hva tenker du om at han går fri hele denne tiden? – Nei, det er jo ikke bra. Jeg bare gjentar at vi ser jo alvorlig på dette forholdet. Det gjør vi, men hvis dette hadde vært en sak hvor vi vurderte at hun risikerte å bli utsatt for gjentatt vold fra ham, så ville denne saken fått en høyere prioritet tidligere.

Saker blir liggende hos politiet

Emmas sak er ikke den eneste som blir liggende lenge hos politiet. I sommer fortalte NRK Nyheter i flere reportasjer om at det er krise i politiet. Alvorlige saker blir liggende for lenge eller henlegges.

I august ble politijuristene innkalt til krisemøte hos Riksadvokaten om alle sakene som hoper seg opp. Riksadvokaten har i flere omganger instruert politiet om å prioritere voldtektssaker og sagt at de ikke bør bruke mer enn 130 dager fra en sak blir anmeldt til påtalevedtak foreligger.

Dersom en sak blir liggende for lenge kan det nemlig gi strafferabatt til gjerningsmannen.

Men på tross av Riksadvokatens instrukser om å prioritere voldtektssaker hoper sakene seg opp, og nå øker saksbehandlingstiden. Det gjør hele prosessen verre for de som velger å anmelde.

NRK Brennpunkt har spurt alle landets politidistrikter om hvor lang tid de bruker på å etterforske voldtektssaker. Svarene deres viser at 10 av 12 politidistrikter bryter fristen på 130 dager.

Men politiet regner bare med de oppklarte sakene i 130 dager-målet. På de henlagte sakene bruker de enda lengre tid.

Gjennomsnittlig saksbehandlingstid på landsbasis for oppklarte saker var i 2017 183 dager, men tar man med alle sakene øker tiden til 198 dager.

– Kan være ødeleggende for etterforskningen

Oslo får inn flest voldtektsanmeldelser, og er også blant de distriktene som bruker lengst tid. Her bruker politiet omtrent tre måneder mer enn de skal på å etterforske voldtektssaker.

– Noe av årsaken til at det tar så lang tid er økningen i antall saker og i kompleksitet og at distriktet har utfordringer med å rekruttere og beholde kompetanse på dette området over tid, sier Beate Brinch Sand, påtaleleder ved Oslo politidistrikt.

– Kan lang saksbehandlingstid ødelegge for kvaliteten på etterforskningen?
– Jo, det kan det absolutt. Vitner husker dårligere når det tar lang tid. Så det kan være ødeleggende at det tar lang tid før man blir avhørt. Men det er viktigst å ta vitneavhør i en sak som er ny, derfor må man prioritere dem først.

– Vi ser nå på tiltak for å få ned tiden fra anmeldelse til avgjørelse i vold og overgrepssaker. Det ansettes nå flere etterforskere og vi har nye ledere. Vi har tro på at dette vil bidra til at distriktet vil levere bedre resultater, sier Sand.

To år på vent

For mange blir ventetiden en enorm belastning.

– Han går rundt og lever livet sitt. Jeg sitter med ettervirkninger, frykt og skam. Politiet har disse plakatene som står rundt omkring, som på helsestasjonen. «Si ifra! Ta kontakt!». Da tenker jeg: hvordan skal en person si ifra når det tar nesten to år før man blir tatt på alvor? Hvis man blir tatt på alvor.

– Jeg klarer ikke å sitte der og se de plakatene, jeg setter meg alltid med ryggen til. En dag dro jeg den ned. Kasta den i søpla, sier Emma til NRK Brennpunkt.

• Les også: – Jeg våknet av at noen hadde sex med meg
• Les også: Kraftig økning i voldtektsofre som oppsøker overgrepsmottakene
• Se Brennpunkt-dokumentaren «Voldtekt»