Nyttårstale fra en flyktning

Nå er det den tiden på året da kongen og statsministeren holder nyttårstale, så jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å si noen ord, jeg også. Men jeg skal ikke snakke om hvor fint Norge er og hvor fete dere nordmenn er. Dere vet jo at jeg liker dere. Og den delen av talen pleier kongen og statsministeren å fikse helt utmerket.

I stedet vil jeg snakke om krangling. For en ting det ble kranglet mye om i året som gikk, er sånne som meg, flyktninger. Og det er kanskje ikke så rart. Det er over seksti millioner mennesker på flukt i verden i dag.

Selvfølgelig vekker denne flyktningstrømmen følelser. Noen mener flyktningene er ofre. Andre mener flyktninger er et problem. Min mening er at det er greit å være uenige.

Men når man er flyktning selv, og hører denne kranglingen, føler man seg litt som et adoptivbarn i en familie der alle kanskje ikke var klare for å adoptere. Er det meg dere krangler om? Hva er det jeg har gjort galt?

Det siste året har jeg vært på en reise langs flyktningenes ruter. Jeg har vært på baksiden av nyhetsbildene og Facebook-kranglene og truffet menneskene der.

Et av møtene jeg aldri kommet til å glemme, skjedde på en skoleplass i Beirut. I Libanon er hver fjerde innbygger nå en syrisk flyktning. Jeg var på skoleplassen på ettermiddagen. Syriske barn sto oppstilt og ventet på å ha kveldsundervisning når de libanesiske ungene var ferdig for dagen.

Jenten jeg pratet med het Lilav. Tidligere på dagen hadde hun fortalt meg at hun drømte om å bli mattelærer. Men i Libanon har to av tre syriske flyktningbarn ikke skoleplass. Lilav hadde ikke gått på skole på halvannet år. Da jeg spurte henne hvordan det var å ikke gå på skole, så hun i bakken. Svarte unnvikende. Men så smilte hun. Fortalte hvor glad hun var for at småsøsknene har skoleplass.

Et annet møte var på et lasteplan i Agadez i Niger. En oaseby i Sahara. Det er herfra de gamle Toyota-truckene krysser ørkenen med 30 migranter på lasteplanet på vei mot Europa.

Nesten 5000 mennesker druknet i Middelhavet i fjor, men ingen vet hvor mange som døde i ørkenen eller i borgerkrigsherjete Libya før de i det hele tatt kom seg i båt mot Europa.

Og jeg var der den farlige reisen over Sahara begynner. I Agadez. Det var søndag natt. Den store avreisenatten i Agadez. Guttene på lasteplanet fortalte meg at de drømte om å bli snekkere i Europa. At de reiste for å hjelpe familiene sine. Da jeg spurte dem om de visste hvor farlig reisen var, at de risikerte å miste livet, svarte de ja. Men at de måtte reise.

• Les også: Hvor «Deilig er jorden» for syrerne?

Om bord på Siem Pilot på Middelhavet, fikk jeg være med det norske mannskapet å redde migranter til havs. På dekk fortalte de bergete meg om sine drømmer for framtiden i Europa. Optimismen lyste i øynene deres. Da de gikk i land i Italia, så jeg hvordan drømmene møtte virkeligheten. Jeg fulgte deres spor nordover.

I en idyllisk park i motebyen Milano snakket Riyad fra Libya plutselig svensk til meg. Han hadde jobbet som pizzakokk i Sverige til politiet oppdaget at han hadde avgitt fingeravtrykk i Italia. På grunn av Dublin-avtalen skal asylsøknader behandles i det landet søkeren først ankommer.

Svenskene kunne returnere pizzakokken til Italia, der han nå er uteligger. Siden det ikke var matutdeling på søndager, hadde han ikke spist hele dagen. Han fortalte meg at han hadde hatt det bedre under borgerkrigen i Libya, enn som papirløs i Europa.

Og slik kunne jeg fortsatt. Jeg kunne fortalt om Ugijatu fra Sierra Leone som gikk dyvåt i land på Lesvos med en fire måneder gammel baby i bæresele. Hun drømte om å bli lege, og at sønnen skulle bli advokat. Og jeg kunne fortalt om den gamle mannen i Gambia, som vannet blomsten sønnen Sambujang plantet dagen før han reiste mot Europa. En reise som endte i Middelhavet.

• Les også: 2016 ble året da vi bygde murer for å hindre mennesker fra å søke beskyttelse her hos oss

Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært tøft å møte mennesker med drømmer som kanskje aldri bli oppfylt. Men for meg har det også vært en fantastisk reise. For jeg har møtt fantastiske mennesker.

Det som har slått meg mest underveis på reisen, er hvor sterke, hardtarbeidende og motiverte de jeg møter er. De vil til Europa for å skape en trygg framtid og et bedre liv for seg selv og familien. Og det slo meg. At det er én viktig ting som glemmes når det krangles om innvandring her i Norge. Visst er flyktningene ofre, og visst kan innvandring skape problemer. Jeg er innvandrer selv. Jeg har sikkert skapt noen problemer i min tid jeg også.

Men mennesker er ikke bare ofre, og de er ikke bare problemer. De er også muligheter.

Jeg er selv en av dem som fikk muligheten i Norge. En gang var det i min hjemby, Mostar, i landet som en gang het Jugoslavia, bombene falt. Når jeg leser norske aviser fra den gang, ser jeg at vi bosniere også skapte debatt da vi kom til Norge. Den gang var noen redde for alle problemene vi kom til å skape. Men siden det hører med til en nyttårstale å skryte litt, vil jeg skryte litt av oss bosniere. Nå har 35 prosent av bosniere i Norge høyere utdanning, og foreldrene våre, som kanskje ikke fikk brukt utdanningen sin da de kom til Norge, har likevel jobbet hardt, og betalt sin skatt.

Da jeg var i Libanon med norske myndigheter som intervjuet syrere som kanskje skulle få komme til Norge som kvoteflyktninger, fortalte en av veteranene i IMDI meg at syrerne minnet han om bosniere. De var like hardtarbeidende og like motiverte.

Den syriske jenten som ikke fikk gå på skole i Beirut, kan en dag bli mattelærer i Norge. Faren hennes, som ikke har jobbet på tre år Libanon, kan bli skattebetaler i Norge.

Men da må vi gi de muligheten – til å bli en mulighet.

Og kanskje når vi samles igjen om et år, har de gjort Norge enda litt bedre, så kan kongen skryte enda litt mer.

Godt nytt år.

FØLG DEBATTEN: Facebook OG Twitter