Vegard Alexandersen

– DET KAN stramme til innimellom, sier Vegard Alexandersen. Død hud strekker seg ikke.

Foto: Alf Harald Martinsen, NRK

– Se, der kommer styggen

Vegard Alexandersen (29) ble sterkt forbrent på store deler av kroppen som barn. Nå opplever han som voksen å bli mobbet, og det av andre voksne.

Forventningene om en kul kveld på byen ligger i lufta. Vegard og tre kompiser er på vei til favorittutestedet, og stemningen er god. Men så, like før han kommer til døra til utestedet, skvetter han til. Dørvakta stirrer på ham og sier: – Der kommer styggen!

– Dette gidder jeg ikke, tenker Vegard, og gjør helomvending.

Vegard Alexandersen snur ryggen til dørvakta, og håper at kameratene vil gjøre det samme.

Satte fyr på madrassen

Vegard Alexandersen

STERKT FORBRENT: Vegard ble kraftig brannskadet etter at han og søsteren lekte med fyrstikker.

Foto: Privat

Vi spoler tilbake i tid, til 28. januar 1992. Vegard og søsteren Hanne har funnet en eske med fyrstikker. Den tar de med seg for å utforske innholdet, inn på barnerommet på Simanes, like utenfor Alta.

De river av fyrstikker som de så blåser ut, men så er det en fyrstikk som tar skikkelig fyr. De får ikke til å blåse den ut, og rister på den slik at den faller ned på senga, og så tar madrassen fyr.

Brannalarmen begynner å hyle. Tung svart røyk velter ut i det mamma Randi river opp døra og stormer inn på barnerommet. I et hjørne av rommet finner hun Vegard sittende forbrent.

Jeg står i et hjørne og presser meg mot veggen, samtidig som jeg skriker på grunn av varmen fra ilden, og prøver å holde meg for ansiktet.

Vegard alexandersen

Vegards søster ligger på mage på gulvet. Moren får også Hanne ut og tror en stund at hun er død. Men etter hvert begynner hun å puste. Begge barna har tredjegrads forbrenning på overkropp, armer, hender og hode.

Livet blir aldri det samme for familien Alexandersen.

Flirer, peker og ler

Vegard står i kassakø på matbutikken. Folk stirrer. Vegard er vant til at folk glaner på ham. Det er en del av hverdagen.

– Det er helt greit for meg, sier Vegard.

– Det som ikke er greit er mobbing, mobbing fra voksne folk.

Må lære å gå på nytt

PÅ HAUKELAND: Vegard måtte lære å gå på nytt etter ulykken.

Foto: privat

For andre ganger har det ikke bare vært blikk.

Vegard forteller om episoder der voksne mennesker har sett på ham og ledd, eller kommentert at han ikke er noe pen å se på. Flere ganger har han opplevd at voksne folk har knuffet borti ham, eller stukket albuen inn i ham når han har gått forbi dem.

– Jeg har selvfølgelig tenkt at jeg kanskje bare er paranoid, men samtidig merker man stor forskjell på om folk skubber borti en med vilje eller ikke, sier Vegard.

Det første han husker etter brannulykken er at familien feirer søsterens tre-årsdag på brannskadeavdelingen på Haukeland sykehus i Bergen. Selv var han fire og et halvt år gammel da ulykken skjedde, og han husker bruddstykker fra et ubekymret liv uten brannskader, stram hud, og nedsatt funksjonsevne.

Vegard Alexandersen

UBEKYMRET: Dette bildet av Vegard er tatt nøyaktig ett halvt år før ulykken.

Foto: Privat

– Vi har vokst opp på Haukeland, så og si. Vi fløy frem og tilbake, og ble operert hele tida, sier Vegard.

Men hjemme i Alta hadde han mange gode venner, og ble lite ertet for utseendet.

– Det hendte jo at folk baksnakket meg, men jeg tenkte hele tiden at alt blir bedre når jeg blir eldre. Det ble det ikke.

– Voksne er fæle mobbere.

Det er tragisk. Man skulle forventet mer av voksne folk.

Svein Erik Mikkelsen, Vegards sjef

Nedturen

Vegard sliter fortsatt med dårlig samvittighet og skyldfølelse for brannen. Minnenene fra den kalde januardagen i 1992 kan plutselig slå ned som lyn fra klar himmel, både når han er våken og når han drømmer.

– Jeg står i et hjørne og presser meg mot veggen, samtidig som jeg skriker på grunn av varmen fra ilden, og prøver å holde meg for ansiktet, forklarer Vegard.

Brannskadde Vegard

Vegard er ikke flau ikke over brannskadene. 23 prosent av kroppen hans er merket av tredjegrads forbrenning.

Foto: Alf Harald Martinsen
Vegard Alexandersen 2

MERKET: Hendene fungerer, men venstrehånden er mer skadd enn høyre. – Nervene varsler ikke om kulde, sier Vegard.

Foto: Alf Harald Martinsen

For to år siden møtte han veggen. Mobbingen, blikkene, truslene og albuene inn i sida kom på toppen av den allerede dårlige samvittigheten. Han orket ikke snakke om verken ulykken, eller mobbingen, ikke med noen. Det bygget seg opp inni ham som en tikkende bombe.

Til slutt var Vegard så langt nede at han trakk seg unna både venner og familie.

– Jeg gikk hele tiden og kikket meg over skulderen, jeg var overbevist om at alle var ute etter å le av meg, forteller Vegard.

Det som gjorde at han likevel kom seg ut av depresjonen, var at familien og de gode vennene ikke trakk seg unna ham, selv da han selv prøvde å isolere seg helt.

Jobben som maskinfører har også fungert som terapi.

– Det å være ute blant folk, og å være i aktivitet har hjulpet meg mye. Jeg har funnet ut at det ikke nytter å sitte hjemme og stirre i veggen, sier Vegard, som trives veldig godt i jobben han har hatt i ni år.

Svein Erik Mikkelsen

ARBEIDSKAR: Vegard sjef forteller om en lun og hardtarbeidende arbeidskar i Vegard.

Foto: Alf Harald Martinsen

Sjefen hans, Svein Erik Mikkelsen, forteller om en uunnværlig arbeidskar og kollega.

– Brannskadene han har påvirker han litt, han fryser lettere om vinteren, og sliter med stive fingre. Men han er på jobb hver dag og er aldri borte. Han er en kjempekar som vi setter umåtelig stor pris på her på jobb, en er en av de beste ansatte jeg har, sier Mikkelsen.

Han sier at Vegard har fortalt litt om kommentarene og mobbingen han har opplevd, men ikke så mye.

– Det er tragisk. Man skulle forventet mer av voksne folk, konkluderer Mikkelsen.

Vegard Alexandersen på jobb

TERAPI: Jobben som maskinfører har fungert som terapi for Vegard.

Foto: Alf Harald Martinsen

Skadde treffer andre

– Alle søker det perfekte. Med dagens fokus på kosthold og trening er det mange som vegrer seg for å gå ut bare de har en kvise i ansiktet, forteller Kenneth Wangen som er leder av Norsk Forening for Brannskadde (NFFB).

Kenneth Wangen

– Vi må akseptere at vi er brannskadde. Og prøve å leve normale liv selv om vi er merket for livet. Kenneth Wangen er leder for Norsk forening for brannskadde

Foto: PRIVAT

Mobbingen Vegard har opplevd som voksen synes Kenneth er forferdelig.

– Det må være ubetenksomhet eller ren ondskap. Jeg blir bare lei meg når jeg hører hvordan Vegard har hatt det, sier Wangen.

Og Vegard er ikke alene. Kenneth Wangen forteller at flere av foreningens omlag 500 medlemmer har opplevd mobbing.

– Ja, det er noe som går igjen, samtidig som det ikke er veldig ofte at vi hører om så alvorlig mobbing som Vegard forteller om. Hvert tilfelle er uansett ett tilfelle for mye, sier Wangen.

– Ignorer blikkene

Hvert år blir mellom 700 og 1000 personer i Norge lagt inn på sykehus med brannskader. Omlag 100 av disse har svært alvorlige skader, slik Vegard og lillesøsteren Hanne hadde.

Norsk Forening for Brannskadde arrangerer en Burn Camp to ganger i året, en for barn og en for voksne. Ofte kommer brannskadde til leiren veldig tilkneppet, for å skjule sine arr og brannskader. Men når helga er over, og de forlater leiren, er det gjerne i T-skjorte og med et sterkere selvbilde.

Burn Camp 2016

MØTESTED: Foreløpig er det Burn Camp som er det eneste store arrangementet for brannskadde i Norge.

Foto: Bente Fidje, NFFB

Årets Burn Camp høstsamling, som arrangeres nå, har rekordmange påmeldte, mellom 40 og 50 voksne, og det synes Wangen lover godt.

– Mange får et helt nytt liv når de lærer seg å ignorere blikkene og bare leve, sier Wangen.

Lillesøster

Vegard Alexandersen har vært med på tre Burn Camps, mens lillesøsteren Hanne (27) har vært med på mange. Nå er hun juniorleder, og engasjert i å være et forbilde for andre brannofre.

Hanne

RAPELLERING: Lillesøster Hanne er for tiden på Burn Camp. Der stortrives hun med de mange forskjellige aktivitetene.

Foto: Privat

– For meg har Burn Camps betydd veldig mye. Det å møte nye mennesker, og forstå hverandre uten at man trenger å si så mye, det har vært viktig, sier Hanne.

Hun har ikke helt den samme opplevelsen av mobbing i voksen alder som storebroren.

– Folk stirrer, det er jeg vant til. Ofte tenker jeg at det er fristende å gå bort til dem og si at de heller bare kan spørre hvorfor jeg ser sånn ut, hvis de er så nysgjerrige, sier Hanne.

Vegard tror at kanskje søsteren har taklet brannskaden litt bedre enn ham fordi hun ikke har noen minner fra et liv uten brannskade. Dessuten er hun flinkere til å snakke om ulykken enn ham.

Fryktet det verste

– Det å oppleve at barnet sitt blir mobbet er noe av det tøffeste en mor går gjennom, sier mamma Randi Synnøve Johansen.

Allerede på brannskadeavdelinga stikker knivene i hjertet på mamma Randi, når hun tenker på hvordan barna hennes vil bli møtt av andre når de vokser opp.

Søskenflokken

SØSKENFLOKK: Storesøsteren til Vegard og Hanne var på skolen da ulykken skjedde, mens lillebroren var sammen med mamma Randi.

Foto: Privat

De søte små barneansiktene til fire- og snart tre-åringen er forvandlet for alltid av flammene.

– Jeg tenkte at med dagens utseendefiksering så skal disse to virkelig få kjørt seg, sier Randi.

Og hun fikk rett. Det har ikke vært lett å være vitne til at sønnen ble mobbet.

Hun husker en episode der sønnen gikk forbi yrkesskolen sammen med med jevnaldrende fra ungdomsskolen. Ungdomsskoleelevene mobbet ikke, mens de eldre ungdommene slang kommentarer og var frekke.

– Nå leser man nesten daglig i avisen om barn som mobber hverandre på skolen, og jeg tenker bare at de lærer det jo et sted, og det er gjerne hjemme, hos foreldrene.

Vegard Alexandersen

VANSKELIG Å SMILE: Vegard forteller at folk ofte tror han er sur eller dårlig i humør. – Jeg ble godt voksen før jeg en dag så meg i speilet, og oppdaget at det kan jo se sånn ut. På grunn av brannskadene strammer huden til, slik at jeg har en surmunn, selv om jeg er i godt humør.

Foto: Alf Harald Martinsen

Gode venner

Vegard har alltid hatt en god og tett vennegjeng rundt seg, og det har betydd alt når han har hatt det tungt.

– De trekker meg alltid med på ting og tang, og de er der for meg, selv om jeg ikke er den som snakker så åpent om verken mobbingen eller vonde følelser, sier Vegard.

Han husker tilbake på episoden med dørvakta som sa "Der kommer styggen!"

Vegard snur på hælen og går med bestemte skritt i retning vekk fra utestedet. Han kikker seg over skulderen, og ser at kompisene følger etter ham, uten å nøle.

Det er klart de er med ham!