Ytringsfrihet under sterkt press

NRK Ytring har bedt meg skrive om hvilke utfordringer og begrensninger ytringsfriheten møter i Norge i dag. Hvis vi for et øyeblikk ser bort fra truslene og volden som religiøst og politisk ekstremisme og terrorisme fører med seg, hva er ytringsfrihetens situasjon i dette landet?

Omkring halvparten av verdens befolkning lever i samfunn med ingen eller sterkt begrenset ytringsfrihet. To av verdens toneangivende land er blant dem, de tiltagende autoritære Russland og Kina. I Norge er vi heldigere. Her lever vi i en spesielt privilegert situasjon med hensyn til ytringsfriheten. Men også i Norge har vi forhold som klart begrenser den.

Beskyttelse og begrensninger

Ytringsfriheten har sterk lovbeskyttelse i dette landet, men lovverket rommer også forbud mot for eksempel hatefulle ytringer, ytringer som fremsetter trusler om vold og andre lovbrudd, og selvsagt ytringer som berører forhold knyttet til rikets sikkerhet. Lov-inngrepene mot ytringsfriheten må være minst mulig.

Enda viktigere for flere borgere er imidlertid praktiseringen eller fraværet av ytringsfrihet i hverdagslivet – og utøvelsen av dømmekraft og skjønn når noe skal sies og skrives og enkeltbeslutninger tas. Det er slike sosiale forhold som til høyest grad bestemmer den enkelte borgers ytringsmuligheter i praksis.

Det er også verdt å nevne at befolkningens tillit til norske medier generelt er frynsete, særlig når det gjelder deres uavhengighet av eiere og annonsører og medienes evne til å se kritisk på hvordan de selv fyller sin samfunnsrolle. Dette kommer frem i den Fritt Ord-finansierte befolkningsundersøkelsen «Status for ytringsfriheten i Norge» som ble publisert i høst.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook.

Setter andre hensyn høyere

Studien viser også at mange i befolkningen vil vektlegge andre hensyn enn ytringsfrihet når denne friheten veies opp mot andre hensyn – som hensynet til vern av barn og unge, de som utsettes for rasisme eller de som tilhører en bestemt religion. Støtten til viktige ytringsfrihetsprinsipper som medienes kildevern, kunstnerisk og akademisk frihet og retten til offentlig innsyn er også begrenset.

Det blir svært spennende å se om de siste ukers omfattende ytringsfrihetsdebatt på sikt kan endre dette bildet.

Jeg vil ta for meg tre enkeltfaktorer som i dag er med på å sette ytringsfriheten i Norge under betydelig press.

Ikke skyt budbringeren

Den første faktoren som påvirker ytringsfriheten er situasjonen for varslere.

En varsler er en som sier fra om kritikkverdige forhold i en bedrift, organisasjon eller institusjon, som ikke lykkes ved å ta kritikken opp internt, og som derfor må søke ekstern oppmerksomhet og hjelp.

Varslere fikk litt bedre vern mot represalier og sanksjoner i den reviderte arbeidsmiljøloven fra 2007. Spørsmålet er om det har hjulpet. I praksis er det for mange ikke blitt noe lettere å varsle.

Mange bedrifter, organisasjoner og institusjoner har ennå ikke rutiner for varsling, eller de har ikke gode nok rutiner. Ofte mangler også en kultur som kan hindre at varslere blir utsatt for sterke sosiale sanksjoner. Bedrøvelig ofte konkluderer tidligere varslere med råd til andre om ikke å gjøre det samme, fordi kostnadene er så store for liv og helse, represaliene så kraftige og resultatene så usikre.

Å være budbringer av negative budskap i en organisasjon kan nemlig fort slå tilbake på budbringeren selv, hvis lederen ikke er et 100 prosent rasjonelt menneske. Og det er ikke ledere oftere enn andre mennesker. Ytringsfrihetsundersøkelsen vår viser at 26 prosent av de spurte arbeidstagerne svarer at de i svært eller ganske stor grad blir møtt med uvilje fra overordnede hvis de kommer med kritiske synspunkter om forhold på jobben (og her er det ikke snakk om varslersaker, men kritikk generelt).

En undersøkelse utført av DeFacto for organisasjonen Lederne i fjor, viste noe av det samme: 30 prosent av norske mellomledere tør ikke rapportere om kritikkverdige forhold. Nesten halvparten av de spurte mener at norsk arbeidsliv er i ferd med å bli mer autoritært.

Knallhard virkelighet for varslere

Det er rett og slett et kjedelig faktum: Hvis du vil være den som bringer videre eller gjør kjent noe snusk og kanskje til og med noe lovstridig, risikerer du dessverre fort å bli upopulær. For du synliggjør problemer lederne selv ikke har gjort noe med. Og du kan bli upopulær hos dine egne kolleger, fordi de blir redde, for selv å bli involvert eller at noen de er avhengige av skal bli rammet.

At lovvernet for varslere er formelt styrket de siste årene, hjelper derfor ikke nødvendigvis så mye. Virkeligheten er fortsatt knallhard.

Det finnes for eksempel en sterk taushetskultur i helsevesenet. Dette har ført til et manglende system for å melde avvik og rette opp feil, som igjen utsetter pasienter for unødvendig risiko. Den omfattende ukulturen blomstrer. Læringsevnen er for liten i store deler av Helse-Norge.

Det er for mye lojalitet, ikke for lite, som er problemet i norsk arbeidsliv. For hver person som sier fra om kritikkverdige forhold, finnes det sikkert ti som har sittet tause og sett på og i misforstått «lojalitet» aldri har sagt ifra.

Tøffe og usaklige debatter

Den andre faktoren som påvirker ytringsfrihet er hatprat og netthets.

Alle som har deltatt i offentlig debatt i mainstream-mediene og i sosiale medier gjenkjenner lett hersketeknikkene som er i sving: personangrep, latterliggjøring, usynliggjøring, å fordreie og avspore en debatt og «guilt by association» – å relatere dine synspunkter til noe eller noen som de fleste tar avstand fra.

Men en alvorligere variant av hersketeknikkene er hatprat og spesielt grov netthets – ytringer som går direkte på debattantenes identitet og personlige karakteristika og egenskaper, og som gjerne går i truende retning. Tonen i mange nettdebatter er ekstremt tøff og ofte usaklig. Selv svært erfarne samfunnsdebattanter vet at alt dette er vanskelig å venne seg til, og det fremmer neppe diskusjonslysten og innsiktene som vinnes. Hvis vi har en ytringskultur som skremmer bort stemmer som faktisk har noe å bidra med, fordi de ikke orker belastningen, er det faktisk et problem: Offentligheten blir fattigere, den innsnevres.

En annen side ved en del nettdebatter er at de har en monoman karakter, preget av kupp og kampanjer. Det finnes for eksempel knapt en debatt-tråd som ikke blir forsøkt gjort til en diskusjon om islam, innvandring og integrering på et eller annet stadium – ofte skjer det ganske raskt.

Dyrk debattene, vær til stede

Nettdebattene fikk mye oppmerksomhet etter de høyreekstreme terrorangrepene i Norge 22. juli 2011. Flere redaksjoner begynte å ta sine nettdebatter på enda større alvor. Flere har innført krav om fullt navn. Men dette løser ikke nødvendigvis noe – og det hindrer borgere som har gode grunner til ikke å røpe hvem de er, i å delta.

Det finnes dessuten nok av eksempler på at debattanter ikke vegrer seg for å si hva som helst også med navn og bilde. Så det viktigste redigerte medier kan gjøre for å skape enda bedre nettdebatter, er å dyrke dem og være til stede, moderere og redigere aktivt og rekruttere kompetente skribenter for å redusere kløften mellom debatter med innflytelse på beslutningstagere og dem som ikke har det.

Kvaliteten på debattene blir ofte avgjørende påvirket av at det er kunnskapsrike mennesker der som kan argumentere imot, komme med motforestillinger og skape en reelt sannhetssøkende diskusjon. Ellers blir også nettdebatter og sosiale medier som lukkede ekkokamre der du bare får øye på én massiv posisjon. Ja, jeg tror dette er en vanligere erfaring enn de mer tydelige overtrampene av god debattskikk.

Lavere terskler i norsk offentlighet

Lovregler, restriksjoner og holdningskampanjer har jeg liten tro på virkningen av. Ytringsfrihet, ytringskultur og ytringsklima utvikler vi selv i offentligheten og i sivilsamfunnet, ikke i rettssalene. Bare ved å bruke ytringsfriheten kan vi gjøre praktiseringen av den enda bedre. Selv har jeg sterk tro på den selvreguleringen som skjer i praksis, gjennom diskusjonene selv. Jeg har sett utrolig mange eksempler på hvordan det gjensidig korrigerende fungerer konstruktivt i nettdebatter og sosiale medier.

Motstand og motsigelser endrer kanskje ikke hatpraterne, men kan påvirke andre – for eksempel til ikke å støtte hatet. Innsatsen du gjør ved å delta, er rettet mot dem som leser hatpratet og reduserer risikoen for at flere slutter seg til.

Nettdebatter og diskusjoner i sosiale medier har gitt norsk offentlighet lavere terskler og gjort den til enda mer av en lærende arena. Utviklingen fremstår som en virkeliggjøring av Ytringsfrihetskommisjonens idé fra 1999 om offentligheten selv som den primært regulerende kraft.

Trenger ikke posisjon for å slippe til

Nettdebatter og sosiale medier gjør ubehagelige meninger og ytringer mer synlige for flere. Men de eksisterer uansett. Nå kan vi diskutere dem, og redusere kløften mellom det som finnes på overflaten og det som finnes under den. Det er sunt i et fritt og åpent samfunn, men det krever en sterk tro på rasjonalitet.

Det krever dessuten det minimum av rasjonalitet at vi anerkjenner folk som medborgere for at det skal kunne bli en samtale og en debatt ut av det. Det minimumet finner jeg ikke i det nedsettende begrepet «nett-troll» (det er trolig disse noen tror blir borte mer eller mindre automatisk bare man diskuterer noe offentlig, tenk bare på det underlige og tvilsomme uttrykket «troll sprekker i lyset»). Heller ikke finnes det noen som helst erkjennelse av rasjonalitet når noen kaller nettdebatter for en «kloakk» og en «pøl», slik blant andre statsvitenskapsprofessor Bernt Hagtvet ynder å gjøre. Nettdebattene er faktisk bedre enn det skitne, generelle ryktet mange forsøker å gi dem.

Det ligger dessuten større respekt for rasjonaliteten i samfunnsdebatten ved å intervenere aktivt enn ved å diskreditere og avskrive den samme debatten. Etter terrorangrepet mot det canadiske parlamentet i Ottawa i fjor høst, ble en moské i byen tagget med teksten «Go home!» Da hengte noen opp en plakat ved siden av grafittien: «You ARE home!»

Det finnes imidlertid hindre for slik aktiv intervensjon: Den norske konsensusen og konformiteten er sterk, til tross for at Norge har den mest unikt egalitære og åpne samfunnsdebatt jeg kjenner fra noe land. Du trenger ikke titler eller posisjoner for å slippe til i offentligheten, ofte holder det med et budskap og evnen til å uttrykke det på en engasjerende måte. (Men av og til «gror» likevel den norske samfunnsdebatten igjen i forutsigbarhet, som følge av at for mange med titler og posisjoner slipper for lett til.)

Det ugjennomsiktige samfunnet

Den tredje faktoren som påvirker ytringsfriheten er informasjonsstyring i offentlig og privat sektor.

Vi lever i et stadig mer ugjennomsiktig og komplekst samfunn. Institusjoner og organisasjoner lobbyer for sin plass på offentlige budsjetter og for politisk særbehandling stort sett utenfor offentlighetens lys. I offentligheten er de opptatt av sitt omdømme. Samtidig er et godt offentlig rykte gull verdt.

Alt dette har ført til en eksplosiv økning i antallet kommunikasjonsmedarbeidere både i offentlig forvaltning og i næringslivet – og parallelt en sterkere styring av all informasjon som når allmennheten. Det fører til at «corporate speech» preger både offentlig og privat sektors forhold til den bredere offentligheten. Den er sjelden dialogisk og gjensidig, og tar i stedet sikte på omdømmebygging, profilering, markedsføring og markeringer. Det er ofte en rent strategisk bruk av informasjon og kommunikasjon – langt unna idealene om en kritisk offentlighet.

Dette gir seg blant annet også utslag i at kommuneadministrasjoner, skoler og helse- og sosialsektor innfører lokale regelverk som er så strenge at de går utover arbeidstagernes frihet som borgere, og over offentlighetens sjanse til å få innsyn i virksomheten vi alle eier og finansierer.

Det går ikke bare utover arbeidstageres mulighet til å delta kritisk i samfunnsdebatten, men bygger også på en misforstått oppfatning av verdien av kritikk: Mange organisasjons-, institusjons- og bedriftsledere tror offentlig kritikk og selvkritikk går på tilliten løs, og ser det som et rent omdømmeproblem, at det vil svekke dem i allmennheten.

Derfor gjelder det for dem å skjule kritikk så godt som mulig, eller å dempe den. De skjønner ikke at åpen kritikk, og å innrømme feil og fortelle hva man gjør for å hindre dem i å skje igjen ikke reduserer tilliten, men er helt nødvendig for å bygge den.

En dypere forståelse

Forståelsen av ytringsfrihetens fundamentale karakter er blitt dypere underveis i den karikaturstriden som nå har vart kontinuerlig i ni og et halvt år, og i Norge er den også blitt dypere etter den høyreekstreme terroren 22. juli 2011. Fenomener som fascisme, jihadisme, antijihadisme og høyreekstremisme har fått lys på seg. Det er kommet en økt erkjennelse av at det knapt finnes grenser for hva som kan og bør løftes opp i den offentlige sfære, kombinert med en økt beredskap for kvalifisert motstand og kritikk. Men dette er idealet, og det finnes selvsagt nok av eksempler på at det ikke blir etterlevd i praksis.

Alle kriser truer i starten med å innskrenke ytringsrommet. Det er en psykologisk naturlig første reaksjon å tenke «La være! Få det bort!» når ytringer, for eksempel karikaturtegninger, av voldsmenn og ekstremister blir brukt som påskudd for å drepe. Når folk får tenkt seg litt om og rasjonaliteten vinner over følelsene, går det bedre med den prinsipielle tenkningen. Det er den vi trenger for å forbedre ytringsklimaet og styrke ytringskulturen også i Norge.

Rettighetenes fundament

For ytringsfriheten er samfunnskonstituerende. Den gjør det mulig å forsøke å løse samfunnets problemer i åpenhet ved å diskutere dem skånselløst og kritisk. Ytringsfriheten er den fundamentale rettigheten, og grunnlaget for alle andre liberale rettigheter: retten til å tenke fritt, tro på en religion eller la være, politisk frihet, organisasjonsfrihet, forsamlingsfrihet, økonomisk frihet og mer til. (For ordens skyld: Dette betyr ikke at ytringsfriheten er «absolutt», slik noen feilslutter. Den begrenses av både nasjonale lover, internasjonale konvensjoner og i praksis av utøvd skjønn.)

Forståelsen av alt dette er blitt større etter de krisene der ytringsfriheten settes under press av vold og ekstremisme. Det samme har hittil ikke skjedd med den ytringsfriheten som defineres av de tre mer lavmælte og hverdagslige faktorene jeg har nevnt. Denne manglende forståelsen utfordrer ytringsfrihetens praksis sterkt i Norge i dag og setter den under kontinuerlig press.

Disse tre temaene preger ikke diskusjonene når ekstremister angriper kjernen i frie og åpne samfunn. Men de preger ytringsfrihetens hverdager, og gjør både friheten og åpenheten mindre, dag for dag.

Det skjer bare ikke i full flombelysning, som i ytringsfrihetsdebattene de siste par ukene. Det skjer stort sett usynlig og i det stille.

Utfordringen nå er å løfte disse begrensningene og hindringene for ytringsfriheten opp i dagslyset.