Harald Eia får det til han. Jeg har sittet og lest hans siste utspill i NRK Ytring, og egentlig tenkt å ikke la meg provosere. Men hans beskrivelse av kroppspress i dagens samfunn er så hånlig og nedlatende at det fortjener å bli besvart.
Sarkast-ironisk
Harald Eia er en skarping og en god iakttager, slik humorister og satirikere som han må være. Men Eia innehar en sjanger jeg vil kalle sarkast-ironisk, og det er aldri enkelt å vite når han mener alvor og når det hele bare er sagt for å få oss andre ut på glattisen.
Gjentar seg selv
Denne gangen er det altså kroppspress som får gjennomgå, ikke kvinner altså! Som han liksom må gjenta fem ganger i teksten, for at de tungnemme av oss skal skjønne at han nettopp mener oss kvinner. Men den er grei, den tåler jeg.
Det jeg ikke tåler, er hans omgang med fenomenet kroppspress, og latterliggjøringen om at dette er et konstruert problem i dagens samfunn. Fordi det ikke mest angår menn eller kvinner, men barna og ungdommene våre. Dette vet jeg, fordi jeg gjennom jobben min som fastlege og idrettslege møter dem, både på kontoret, og på de mange foredragene jeg holder landet rundt, om kroppspress og perfeksjonsjag. Jeg snakker både til ungdommene selv, og til foreldre, lærere og andre, som har stor innflytelse på tenåringene.
- Les Harald Eias kronikk om kroppspress:
Forskjellig tolkning
«For meg finnes det ikke noe ord som fanger vår tid, selve tidsånden, bedre enn ordet kroppspress.» Ordene er Harald Eias. Jeg er helt enig med deg her, Eia. Problemet er at vi tolker dette symbolet på tidsånden veldig forskjellig. Tror jeg da, man vet jo egentlig aldri hva du egentlig mener bak ironien.
Du skriver i alle fall at du mener kroppspress som et symbol på tidsånden er en endring fra man hadde et kroppsideal. Slik man hadde andre idealer, som å lese bøker og dyrke kunsten. Du viser til det gamle Hellas og diskoskasteren som det ultimate eksemplet på kroppslig perfeksjon og ideal.
Veldig lenge siden
Problemet er at gamle Hellas er veldig lenge siden, og det var langt fra eliten til de vanlig dødelige i samme land, for ikke å snakke om forfedrene våre her i steinrøysa, som ikke hadde peiling på at Hellas fantes engang. Det var et celebert utvalg av befolkningen i Athen som hadde et liv hvor de i det hele tatt kunne bry seg om å få en kropp som diskoskasteren. Idrettsheltene drev alskens utprøving av datidens prestasjonsfremmende midler, doping, for å løpe fortere, få større muskler og kaste diskosen lenger.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter.
Snapchat og Instagram
I dag lever vi, ikke minst ungdommene våre, i en virkelighet der de døgnet rundt får inn bilder og meldinger på Snapchat og Instagram, der folk fra hele kloden flasher muskler og perfekte kropper. Før mobilen var det klassekamerater og søsken man sammenlignet seg med og fikk tilbakemeldinger fra. Nå er det hele verden, uten filter. Likes, hjerter og tommel-opp, eller mobbing og uthenging, på sosiale medier, 24/7.
Presset blir mye større på mange flere. Man får uante muligheter til å få bekreftelse, særlig på sin egen tilkortkommenhet. Dette gir redusert livskvalitet og livsutfoldelse for en del. Jeg møter altfor ofte tenåringer som er utbrente og slitne av ytre press fra mange hold.
- Les også:
- Les også:
Anabole steroider og plastisk kirurgi
Dagens enorme input fra sosiale medier, med «perfekte» idealer, som mange unge speiler seg i og sammenligner seg med, er med og preger dem og deres syn på seg selv. Ungdataundersøkelsen 2014 viser at mange ungdommer, særlig jenter, er misfornøyde med seg selv, og sliter mer med depressive plager enn tidligere. Guttene kommer dessverre etter.
Vi har vel ikke fjernet oss helt fra idealer i vårt samfunn, Eia? Det er fortsatt lov å synge «Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer»? Se bare på gullgutter som Petter Northug og Aksel Lund Svindal. De har kropper til å dø for, og er samtidig både idealer og helter.
Aldri negativt å være empatisk
Din bekymring for at vi ofrer muligheten til å dyrke idealer fordi vi er blitt for empatiske, følger jeg heller ikke helt. Jeg er for så vidt enig med deg at man skal vokte seg for å bli for redd for å dyrke prestasjoner, i fare for å skuffe noen eller gjøre noen lei seg. For eksempel kan ikke jeg som fastlege la være å gi helseråd til overvektige eller røykende pasienter, fordi de kan bli lei seg. Det vil være en misforstått snillisme og en unnlatelsessynd. Men det er aldri negativt å være empatisk Eia, det er for meg noe ganske annet, og her syns jeg du blander kortene.
- Harald Eias første kronikk for Ytring:
- Og Linn Skåbers svar:
Kast diskos
Jeg tror ikke det er noen fare for at du utløser et skred av spiseforstyrrelser med kronikken din, Harald Eia. Skulle så være, er både jeg og mange andre i helsevesenet rede til å ta oss av både flyktninger og kvinnene det gjelder. Det jeg er mer redd for, er at du med dine holdninger medvirker til at sårbare ungdommer, lever i dette kroppspresset som du harselerer med. Og med slike holdninger vil vi ikke få bukt med denne folkehelseutfordringen.
Mens sana in corpore sano. En sunn sjel i et sunt legeme. Sitatet stammer vel fra den tiden og kulturen du idealiserer, Eia. Du får kaste diskos, så får vi andre ta oss av empatien, og hjelpe ungdommene med å få til litt av begge deler.
