Hopp til innhold
Kronikk

Yara-dommen må få konsekvenser

For å unngå korrupsjon er det holdningene og handlingene til den enkelte leder som til syvende og sist er avgjørende.

Thorleif Enger

Tidligere konsernsjef i Yara, Thorleif Enger (bildet), er blant dem som er dømt i tingretten for medvirkning til korrupsjon. Dommen blir anket. 'Dommen gir en klar oppfordring til staten om å ta en grundig gjennomgang av egen eierstyring', skriver jurist Birthe Eriksen. ARKIVFOTO

Foto: Sigurdsøn, Bjørn / SCANPIX

Det er enorme fellesverdier som forvaltes i våre statseide selskap. Selv om dommen mot de fire topplederne i Yara ennå ikke er rettskraftig, sender den viktige signaler. Dommen gir en klar oppfordring til ansvarlige eiere, herunder staten, om å ta en grundig gjennomgang av egen eierstyring.

Så langt har Oslo tingrett idømt fire personer straff i saken. Om dommen blir stående, vil den bidra til viktig rettsavklaring på et område som er under voldsom rettsutvikling, både nasjonalt og internasjonalt. Yara-dommen bidrar til et regimeskifte, hvor det ikke er tvil om at toppledere har et personlig ansvar for å forebygge og avdekke korrupsjon.

Det er da heller ikke tvil om ledelsens ansvar for hele tiden å vurdere virksomhetens korrupsjonsrisiko, og for å reagere når de blir kjent med kritisk informasjon. Dersom en toppleder bevisst organiserer seg bort fra kunnskap om mulige straffbare forhold, er det ikke bare uakseptabelt, det kan sågar være straffbart.

Ransaket av amerikanske myndigheter

Det har gått noen år siden Horton-saken i Statoil i 2006. Da ble Statoils hovedkontor i Oslo ransaket av amerikanske myndigheter, nettopp på grunn av mistanke om en korrupt «konsulentavtale» i Iran. Statoil ble den gang ilagt en betydelig administrativ bot av det amerikanske kredittilsynet og underlagt overvåkning for å se til at selskapet etterlever de strenge kravene til internkontroll.

Et viktig punkt for amerikanske myndigheter den gang, var at internkontrollsystemet hadde svakheter som blant annet gjorde det mulig å hindre at kritisk informasjon nådde selskapets styre. Verken Statoil eller toppledelsen ble imidlertid ilagt straff.

Det er da heller ikke tvil om ledelsens ansvar for hele tiden å vurdere virksomhetens korrupsjonsrisiko.

Birthe Eriksen

I lys av de pågående korrupsjonssakene i en rekke statseide selskap er det et interessant spørsmål nå om den manglende personlige ansvarliggjøringen i Horton-saken gjør at saken ikke ble den vekkeren for norske toppledere og politiske myndigheter som den burde vært.

Begrenset rettspraksis

Mye har skjedd siden «Horton»-saken, både når det gjelder kunnskap om korrupsjon og den nasjonale og internasjonale rettsutviklingen. En av de viktige erkjennelsene i det internasjonale anti-korrupsjonsarbeidet, er at både virksomheten og de ansvarlige enkeltpersonene i virksomheten bør ansvarliggjøres.

I norsk rett har vi begrenset rettspraksis om hvilke krav som stilles til systemer for å forebygge og avdekke korrupsjon, til tross for at slike system har rettslig betydning i flere sammenhenger. Det gjelder blant annet for spørsmålet om virksomheten skal idømmes foretaksstraff, og hvorvidt virksomheten skal kunne holdes erstatningsrettslig ansvarlig for skade forvoldt som følge av ansattes korrupsjonshandlinger.

Et interessant grep

I Yara-saken har selskapets innsats på dette området vært tema. Retten gjør et interessant grep da den erkjenner at det er gjort et stykke forebyggende arbeid, men samtidig slår fast at det ikke har betydning for ledernes personlige ansvar da de er i posisjon for å sette seg over reglene som ellers gjelder.

Til syvende og sist er det holdningene og vurderingene til den enkelte leder som er avgjørende.

Birthe Eriksen

Retten lar derfor være å foreta en prøving av kvaliteten på regelverkene, noe de etter min mening burde ha gjort. Det var nettopp kvaliteten på og implementeringen av de interne regelverkene som var problemet i «Horton-saken» i Statoil. Konsekvensen var også der at den kritiske informasjonen ikke tilfløt styret.

Ledere avgjør

Virksomhets evne og vilje til å få på plass interne regelverk, vil uansett aldri være tilstrekkelig for å eliminere all korrupsjonsrisiko. Til syvende og sist er det holdningene og vurderingene til den enkelte leder som er avgjørende når ansatte fatter beslutninger med hensyn til hva som er akseptabel atferd og risiko.

Det som bør gi særlig grunn til bekymring for eierne og andre beslutningstakere i Yara-saken, er tilleggsinformasjonen som har kommet frem i forbindelse med rettsprosessen. Vi har fått høre historier fra ansatte og medlemmer i selskapets styre om en organisasjonskultur preget av lukkethet og hvor det har vært vanskelig å nå frem med kritikk. Ingen av disse personene befinner seg lenger i selskapet.

Organisasjonskulturer som støter ut sine kritiske stemmer, aksepterer bevisst et høyt risikonivå for ukultur og uakseptable forhold. Et nødvendig oppgjør i etterkant av Yara-saken må begynne med nødvendige erkjennelser knyttet til sammenhengene mellom kultur og handlinger.

Næringsministerens ansvar

Sammen med de øvrige erfaringene vi nå har med alvorlige korrupsjonssaker knyttet til statseide selskap, bør Yara-dommen føre til debatt. Det må forventes at næringsministeren sørger for en grundig gjennomgang av hvorvidt statens eksisterende prinsipper for eierstyring og samfunnsansvar etterleves.

Vi har fått høre historier fra ansatte og medlemmer i selskapets styre om en organisasjonskultur preget av lukkethet.

Birthe Eriksen

Et relevant spørsmål er hvorvidt eksisterende prinsipper og kontrollmekanismer er tilstrekkelig for å hindre og avdekke korrupsjon i internasjonale, statseide selskap. Et annet spørsmål er hvorvidt det stilles tilstrekkelige integritets- og kompetansekrav til de toppledere og styremedlemmer som skal forvalte våre felles verdier.

Les også: