«Humor er det jeg synes er morsomt», sa Rolv Wesenlund.
Komikere som spekulerer i den enkle veien til publikums gunst kan sannsynligvis få et firmajulebord til å runge, men de bryter ingen grenser. Det var med Rolv Wesenlund at den moderne og kompromissløse norske humoren ble til. Og det var av Rolv jeg lærte at en god komiker må følge sin egen smak.
Rolv Wesenlund var en avgjørende årsak til at jeg begynte å jobbe med humor. Som liten gutt så jeg i stykker VHS-kassettene med Fleksnes. Siden har jeg fyrt av Wesenlund-sketsjer på vorspiel, nachspiel, inspirasjonskvelder eller i garderoben før en viktig premiere.
Rolv har vært påminnelsen om at det går an å lage smart, mangefasettert humor og fremdeles få publikum til å henge med på notene.
En halv flaske Whisky ble til «Supperådet»
«Humoren går til hjertet via hjernen» var Rolvs mantra. Wesenlund hatet revy, løs-neser, blødmer og sex-ordspill – og bragte humorformen til de britiske hipsterkomikerne Peter Cook og Dudley Moore til sekstitallets Norge. Sammen med Harald Heide-Steen jr. utgjorde de duoen WesenSteen, og ble humorkonger på NRK med serier som «Og takk for det».
Wesensteen - Doble Fustasjeopphengsforkoblinger
Humoren kan karakteriseres som anarkistisk moro, der alt var lov og budsjettene høye. En halv flaske whisky ble til «Supperådet» og duoen lekte seg gjerne på scenen i 20 minutter når de ble inspirert. Alt var basert på stikkord skrevet på krøllete servietter så uforståelige at kun WesenSteen selv kunne fremføre det. Etter at de gikk av scenen festet de som et rockeband på turné.
Leif Juster mistrodde WesenSteen fordi de jobbet med improvisasjon, og ikke skrevne tekster. Først da duoen kom med showet «Lysthuset» i 1965 ble Chat Noir fylt til randen av unge intellektuelle som plutselig syntes humorshow var hippe greier.
Ga finger'n til markedskreftene
I 1968 lagde Rolv og hans makker den absurde kinofilmen «Mannen som ikke kunne le». Publikum skjønte lite og dessuten hadde filmen ingen slutt. De siste minuttene viser kun en streng Rolv som ber folk om å forlate salen fordi filmen er over. Et mer surrealistisk antiklimaks skal du lete lenge etter. Samtidig var det innovativt og ukommersielt. Det var som å gi finger'n til markedskreftenes forventninger om å «gi publikum det de vil ha».
Da komikerduoen skulle spille sommershow i Tønsberg i 1980 kalte de forestillingen «Nasjonal samling». Det var ikke særlig populært blant norske krigsveteraner. Slukøret måtte de endre tittel til «Nasjonal soling».
Duoen pushet alltid grenser, og det var nesten så man kunne høre Rolv og Harald tenke: vi lager humor sånn at vi og gutta i show-orkesteret kan le, og så kan publikum komme krypende etter.
Når jeg ser gamle Fleksnes-episoder blir jeg imponert over hvor tydelig Rolv våget å definere sin egen sjanger. Marve Fleksnes er en brutalt presis dissekering av gjennomsnitts-nordmannen som nekter å rygge bilen fordi han mener at han har kjørt lengst på veien. Som mistror svensker, leser Morgan Kane med fremmedordbok og blir full på firmareiser. Vi måtte vente på Ricky Gervais i rollen som David Brent i «The Office» for å finne en like mangefasettert humorfigur.
Humor og tragedie tett sammenvevd
Langfilmen «Den siste Fleksnes» er et humor-mesterverk, slik jeg ser det. I stedet for å gjøre folkekjære Fleksnes lys og lett, presenterte Wesenlund og regissør Bo Hermansson en mørk, ensom Fleksnes på desperat jakt etter en kvinne å dele livet med. Direkte hjerteskjærende er scenen der det kommer frem at Fleksnes har skrevet kjærlighetsbrev til seg selv i søvne, fordi han underbevisst var redd for å ikke få svar på kontaktannonsen sin.
«Jeg vil bytte adresse så veit ikke han underbevisste inni meg hvor han skal adressere brevene», sa en gråtkvalt Fleksnes – og minnet oss om at humor og tragedie er tett sammenvevd.
I løpet av de siste ti årene har jeg hatt gleden av å møte Rolv på julemiddagene til Norsk Revyforfatterforening, hvor vi begge er medlem. I mediene kunne han tidvis fremstå som kritisk til de nye humoristene, men det var ikke mitt inntrykk av ham. Tvert i mot var Rolv alltid oppdatert på hva vi yngre komikere drev med.
En gang ble jeg invitert hjem til Rolv. Men jeg torde ikke takke ja til invitasjonen – i ren ærefrykt. Det ville blitt som om å banke på døra til Woody Allen. Nå er det for sent. Men Rolvs arv, som sier at de beste komikerne er de som ikke snur kappen etter vinden, lever videre. Takk for at du banet vei for oss, de nye komikerne, og vår jakt på å presentere humor som vi selv ler av.
«Det er de unges rett til å flytte grenser» sa Rolv Wesenlund i 2000. Nå er det vår oppgave å ta Rolvs ord på alvor.
