En kveld for to år siden var jeg ute og tok noen øl med gode arbeidskollegaer. Denne kvelden utviklet seg til å bli en av de jævligste i livet mitt. Jeg kan ikke huske så mye av det som skjedde, alt er tåkete og kreftene mine var svake, som om noen hadde dopet meg ned ved å ha noe i drikken min.
Da utestedet var i ferd med å stenge, skulle flere av oss hjem til en av kollegaene mine. Vi skulle ta taxi, men jeg måtte en rask tur på toalettet. Da jeg kom ut, hadde de andre allerede dratt videre.
Overgrepet
Fra tidspunktet jeg kommer ut fra utestedet og oppdager at de andre har reist, til jeg våkner på sofaen hjemme, naken, voldtatt og ranet, har jeg ingen formening om hva som har skjedd. Jeg husker bare bruddstykker. Det jeg husker er blant annet at en mannsperson som kommer ut av taxien samtidig med meg, han skal være med meg inn i leiligheten min, og at han romsterer i leiligheten min. Så er det et stort mørkt hull i hukommelsen min, før jeg husker klart at jeg ligger på ryggen i sengen og roper «Nei, nei!». Personen voldtar meg. Jeg våkner dagen etter, føler meg skitten, hjelpeløs og dum.
Når jeg kommer meg på politistasjonen for å anmelde, forteller jeg at jeg var dopet ned og at det var utført en seksuell handling. Det jeg bunn og grunn sier, er at jeg var ute av stand til å stoppe at han hadde sex med meg, når jeg ikke ville det. Noe som er definisjonen på voldtekt.
På tross av det ble jeg ikke behandlet som en som var utsatt for voldtekt. Saken ble aldri anmeldt som voldtekt, men en tyverisak fordi han hadde tatt med seg en del elektronisk utstyr. Var dette fordi jeg er mann?
SE OGSÅ: Intervju med kronikkforfatteren
Viljen til å stå frem
I stedet for å drukne meg selv i rus, på grunn av depresjonen, angsten og traumene, ønsker jeg å bruke erfaringene mine til noe positivt i kampen mot voldtekt. Veien for å komme meg på bena igjen var tung, og uten hjelpen og støtte fra venner, ressurssenteret og psykologen, vil jeg tro jeg aldri hadde klart det. Men så fort jeg kom meg ut av depresjon har det blitt lettere å få til andre ting, også det å være åpen om hendelsen.
Etter hvert har jeg skjønt at åpenhet er nøkkelen til å få den hjelp man har krav på. Åpenhet gjorde at jeg til slutt fikk hjelp fra Nav. Det er derfor jeg også velger å blogge om hendelsen og livet etter. Hensikten har vært å kunne være til inspirasjon, og å opplyse om at det finnes hjelp – krisesentre, ressurssentre, terapeuter, bistandsadvokater og venner, som er der for den utsatte, uansett kjønn, og at det blir bedre. Bloggen har også vært et sted jeg kunne skrive ut frustrasjonen og følelsene mine, som en slags terapi.
Trollene og ekstremfeministene
Som blogger har jeg fått enormt mye støtte og takknemlige tilbakemeldinger. Men jeg har også fått nett-trollene og ekstremfeministene.
Når det handler om overgrep mot menn der en kvinne er overgriper, latterliggjøres offeret, svakliggjøres og feminiseres. Ofte blir de også kalt homofile, som om legning har noe å si for hvorfor man opplever overgrep.
En av mine siste blogginnlegg «Det hjelper ikke», handler om det å ikke bli tatt på alvor. Innlegget har skapt en del oppmerksomhet og kommentarene har strømmet på.
Når jeg nå de siste dagene har gått gjennom kommentarfeltene, blir det åpenbart at vi har en vei å gå. Noen mener det er uforståelig at noen kan ønske å voldta en mann, en foreslår å gi gutter sexleketøy til jul for å dempe voldtektslysten.
«Du er et forstyrret kvinnemenneske!»
Som blogger og en som blottlegger mine tanker, bør jeg tåle å høre en del. Men likevel er mange av disse kommentarene så lite gjennomtenkte og kan være svært skadelige for noen utsatte, og gjøre at ofre ikke tør å fortelle om opplevelsene sine til noen.
For min del denne kommentaren den mest urovekkende: «Du er ingen ‘voldtatt mann’. Du er en erke-feminist, en falsk anklager, et forstyrret kvinnemenneske som med dette ønsker å endre voldtektsdefinisjonen, utvide begrepet og fjerne foreldelsesfristen. Dette er en del av deres idiotiske kampanje».
Personen har jo rett i at jeg ønsker en endring, men hvordan kan noen tro i fullt alvor at jeg legger ut om mine innerste tanker og opplevelser om voldtekt, om det ikke er fordi jeg har blitt utsatt for det? Det paradoksale i det er jo at jeg, nettopp i dette blogginnlegget, går i rette med «ekstremfeministene», for å stigmatisere voldtatte gutter og menn i samfunnet vårt.
Voldtekt er kjønnsnøytralt
Kvinnekamp og kvinnebevegelsen har fremmet sak, lovgivning og muligheter og behandlingstilbud for voldtektsutsatte. Det er gjort en formidabel jobb innenfor feltet.
Men fremdeles mener fremtredende kvinneaktivister, på fullt alvor, at det å gjennomgå et begrepsskifte til en mer kjønnsnøytral ordlyd i voldtektssaker vil svekke kvinners interesser og rett til å jobbe med kvinnekamp. Og også at overgrep og voldtekt i hovedsak er noe som rammer kvinner. Jeg har nylig vært i diskusjon med en som mener dette, og det endte med at hun mente jeg angrep hennes personlige kamp.
Det jeg ønsker er at vi politisk ser på voldtekt som et samfunnsproblem og ikke et kvinneproblem. Er ikke hvert tilfelle og hver grusomme historie, om den er ute i lyset, eller langt inne i mørket like viktig om den kommer fra en mann eller kvinne? Menn som rammes opplever den samme typen ettervirkninger, som depresjon, angst, flashbacks og rus. Noen ender med å ta sitt eget liv.
Kunnskapsnivået må opp
Kunnskapen om voldtekt og overgrep er for dårlig. Undervisningen, både i ungdomsskolen og på Politihøgskolen ikke er god nok. Ikke minst våger jeg å påstå at kunnskapsnivået hos kvinner i kvinnegrupper og feministorganisasjoner, er altfor dårlig. Jeg mener grunnen er samfunnets generelle holdninger og tanker rundt menn og overgrep, og at disse grupperingene bidrar i svært negativ retning. Holdningen er at kvinner og barn er ofrene, menn er overgripere. Dette må det bli slutt på.
Jeg ønsker på ingen måte å skape en mannskamp. Jeg er for likestilling og kaller meg feminist selv. Kampen for kvinners rettigheter bør kanskje utkjempes med sikte på likestilling i arbeidsliv, seksualitet og lik lønn, men voldtekt rammer ikke bare kvinner. Hva er ekstremfeministene redde for?
En oppfordring til kvinnebevegelsen
Jeg mener vi må få inn undervisning om grenser og grensesetting i seksualundervisningen. Vi må lære ungdomsskoleelever at både jentene og guttene kan bli utsatt for voldtekt og overgrep og at begge kjønn er representert som overgripere. Det er også på høy tid at vi får en handlingsplan mot voldtekt av gutter og menn, der skolering av politiet og utarbeidelse av retningslinjer knyttet til voldtekt og overgrep generelt, bør være høyt prioritert.
Det er også på tide med store endringer innenfor kvinnebevegelsen. På tide å endre ekstremfeministenes syn på utsatte gutter og menn. Det hjelper dessverre bare om de tar et oppgjør innad. De mer opplyste må fortelle de mindre opplyste. Dere er voksne mennesker!
Kanskje dere skulle tatt en sjanse, og prøvd å jobbe sammen med utsatte menn og bruke deres erfaringer og kompetanse. Gutter og menn kan faktisk bidra sterkt i kampen mot voldtekt.
